Portal:Asia/Utvalgt artikkel/november

Bohols historie følger på mange måter den filippinske nasjons allmenne historie, men har egne særtrekk som ikke bare er av sedvanlig lokalhistorisk karakter. Det mest karakteristiske avvik er de antispanske opprør på øya på 1600- og 1700-tallet, og den lange perioden – hele 85 år – da denne øya, som ligger omtrent midt i den filippinske øygruppen, var selvstyrt og uavhengig av Spania.

Øya Bohol ligger midt i Filippinenes midtre landsdel Visayas, sør for Cebu med den viktige metropolen Cebu City, og nord for Mindanao. Øya er omgitt av et stort antall øyer, de aller fleste svært små. Den største, Panglao, ligger rett utenfor provinshovedstaden Tagbilaran City vest på Bohol.

Intet vites om Bohols befolkning før det 13. århundre. Det antas at en gruppe kalt «lutaoene» ankom Bohol fra det nordlige Mindanao omkring år 1200. De bygde en bosetning på pæler i stredet mellom øyene Bohol og Panglao. Denne landsbyen ble et blomstrende lokalt maktsentrum, og er blitt kalt «kongedømmet Dapitan».

Lutaoene tilhørte en folkegruppe som spanjolene kalte «pintados.

Magellan-ekspedisjonen seilte tett forbi Bohols østkyst på vei mot øyene Cebu og Mactan, og ekspedisjonens kronikør Pigafetta skriver at ekspedisjonen etter Magellans død ved Mactan var innom øya Panglao, som ligger kloss inntil Bohols vestkyst. Nær stranden brente de skipet Concepcion (etter slaget ved Mactan den 27. april 1521 hadde de ikke nok mannskap til alle tre skip). Deretter seilte skipet La Victoria, nå kommandert av Sebastian de Elcano, til stredet mellom Panglao og hovedøya for å proviantere. Øyboerne ledet dem tretti meter inn fra stranden til et naturlig ferskvannsoppkomme (på cebuano: «boho»). Stedet var sannsynligvis det som nå heter Bo-ol, og nå er en seksjon (barangay) i Tagbilaran City. Derav navnet Bohol.