Per Kjølner
| Per Kjølner | |||
|---|---|---|---|
| Født | 14. aug. 1921 Tønsberg | ||
| Død | 27. apr. 2019 (97 år) Færder | ||
| Beskjeftigelse | Frontkjemper, forretningsdrivende | ||
| Parti | Nasjonal Samling | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Per Kjølner (1921–2019)[1] var en norsk næringslivsleder og frontkjemper under andre verdenskrig. Han ble 9. august 1946 dømt til fengsel i 5 år og seks måneder for landssvik. Fra 1956 til 1991 ledet han klesforretningen Adelsten og dens forløper Emil Kjølner A/S. Ved børsnoteringen i 1992 ble Adelsten priset til 1,25 milliarder kroner og hadde i 1994 over 100 utsalg i Norge og Sverige.[2]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Per Kjølner hadde fullført gymnaset da krigen kom, og meldte seg inn i Nasjonal Samling høsten 1940.
Fronttjeneste
[rediger | rediger kilde]Han meldte seg til Regiment Nordland våren 1941 og ble sendt til opplæring i Graz, Stralsund og Klagenfurt. Han kom til østfronten i Regiment Germania som SS-Schütze (menig). Han ble her tildelt Infanteriangrepsmerket i bronse.
Han ble tatt ut til offisersutdannelse og var i perioden 1. februar til 15. juli 1943 på SS-Junkerschule i Bad Tölz i Bayern hvor han gjennomgikk 9. Kriegs-Junker-Lehrgang. Han ble ved avslutningsseremonien 15. juli forfremmet til SS-Untersturmführer som beste i sitt kull. Bakgrunnen for opplæringen i Tölz var at den norske befalsutdanningen ble ansett som utilstrekkelig. Av 141 norske SS-offiserer fra Tölz falt 45 kamp og en del døde i krigsfangeleir på grunn av de harde forholdene der.[3]
Han tjenestegjorde fra 17. august samme år som troppsfører ved Panzer Abteilung 11 Hermann von Salsa innen 11. SS Pansergrenaderdivisjon «Nordland» og senere som forbindelsesoffiser og ble tildelt Jernkorset av 2. klasse og Såretmerket i sort. Kjølner deltok i noen av krigens blodigste slag og 25. juli 1944 fikk han også Jernkorset av 1. klasse og ble samme dag kompanisjef og i denne funksjonen lyktes han å drive de sovjetiske angriperne på retrett,[3] og fikk senere Nærkampspennen i bronse for denne innsatsen. Han deltok i kampene fra Kroatia til Tannenbergstillingen.
Da han kom tilbake til Norge, ble han stabsinspektør i Germanske SS Norge der han arbeidet sammen med Olaf T. Lindvig. Han arbeidet her blant annet med våpenøvelser for medlemmer i Nordmarka, og var der da han ble arrestert i 1945.
Etter krigen
[rediger | rediger kilde]Han ble av Oslo Byrett 9. august 1946 dømt til fengsel i 5 år og seks måneder for landssvik, samt en bot på 900 kroner og erstatning på 5500 kroner.[4] Han overtok senere som direktør for familiebedriften klesforretningen Emil Kjølner A/S (etablert 1924). Tidlig i 1970-årene arbeidet Kjølner for å fusjonere med Adelsten Jensen. Etter fusjonen i 1972 var navnet en periode Adelsten Kjølner, men ble senere kun Adelsten. Under Per Kjølners ledelse vokste kjeden betydelig over hele Norge. Per Kjølner ble pensjonist i 1989.[5][6]
Jødeformuene og PFU-sak
[rediger | rediger kilde]Det kom i perioden våren 1995 til sommeren 1997 en rekke oppslag om hva som skjedde med formuene til jøder som var blitt arrestert i Norge og deportert til Tyskland under krigen. Det ble særlig lagt vekt på hva som skjedde med Plesansky-familien som hadde drevet en klesbutikk i Tønsberg. Familien Plesanskys eiendom, blant annet forretningen Tønsberg Ekvipering, ble beslaglagt og solgt. Deler av forretningens varelager ble overdradd billig til konkurrenten Emil Kjølner A/S. Etter Bjørn Westlies avsløringer i 1995 skapte forholdet mellom Plesansky og Kjølner debatt blant annet fordi Alf Kjølner (sønn av Emil Kjølner og bror av Per Kjølner[7]) var intendant i Berg fangeleir der Isak Plesansky var internert.[8][9] Kjølner fikk en konkurrent mindre i Tønsberg da Plesansky forsvant.[10]
Kjølner klaget saken inn for Pressens Faglige Utvalg via sin advokat Morten Steenstrup (PFU) som ikke tok stilling til de faktiske, historiske hendelsene, men ga Kjølner medhold i at hans versjon av saken ikke kom godt nok fram.[7] Bernhard Plesansky, den eneste i familien som overlevde, fikk etter hvert fra staten utbetalt 2/3 av midlene likvidasjonsstyret hadde oppnådd ved salget.[8] Ifølge Tønsberg Blad betalte Kjølner 5000 kroner i bot og 6000 kroner i erstatning til Plesansky etter krigen.[5]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]
Østfrontmedaljen- Infanteriangrepsmerket i bronse
- Jernkorset av 2. klasse
- Såretmerket i sort
- Jernkorset av 1. klasse
- Nærkampspennen i bronse
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Dødsannonse Klemmetsby-Firing, besøkt 20. desember 2024
- ^ «En edelsten i norsk klesbransje». Aftenposten. 26. februar 1994. s. 23.
- ^ a b 141 nordmenn i Waffen-SS-eliten. Dagbladet, 2. september 2012, s.32.
- ^ Arbeiderbladet 1946.08.12. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1946-08-12.
- ^ a b «Mislyktes med å satse blågult». Tønsberg blad. 7. desember 2013.
- ^ Nok et Adelsten-minne blir borte. Tønsbergs Blad, 17. juni 2008.
- ^ a b «PFU-sak PFU-sak nr. 97-099 (1997)». Arkivert fra originalen 27. desember 2015. Besøkt 25. oktober 2015.
- ^ a b Westlie, Bjørn: «Nordmenn ranet de norske jødene». Dagens Næringsliv, 27. mai 1995, s.10.
- ^ Dagbladet, 14. februar 1996, s.15.
- ^ «Krever Adelsten-butikk i erstatning for jøderan». Dagbladet. 19. juni 1997. s. 10.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Geir Brenden, Tommy Natedal og Knut Flovik Thoresen (2012). Norske offiserer i Waffen-SS. Forlaget Historie & Kultur. s. 250-251. ISBN 978-82-92870-64-8.