Penobscotekspedisjonen
Penobscotekspedisjonen | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
USA | Storbritannia | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Solomon Lovell Dudley Saltonstall | Francis McLean | ||||||
Styrker | |||||||
1000 soldater 43 krigsskip | 600 soldater | ||||||
Tap | |||||||
474 døde, sårede og krigsfanger alle skipene gikk tapt | 13 døde og sårede |
Den amerikanske uavhengighetskrigen |
---|
Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine |
Amerikansk farvann, 1778–82 |
---|
Newport – Penobscot – Cape Henry – Chesapeake |
Penobscotekspedisjonen var den største amerikanske marineekspedisjonen i den amerikanske uavhengighetskrigen og deres største marinenederlag før Pearl Harbor.
I midten av juni 1779 sendte britene to regimenter (rundt 600–700 menn) under ledelse av brigadegeneral Francis McLean til Penobscot Bay på østkysten av Maine (som da var en del Massachusetts). Målet var å etablere en utpost for handelsmenn fra Nova Scotia og etablerte en base for fremtide angrep inn i New England.
Da nyhetene nådde den kontinentale kongressen i Boston, la de planer for å drive britene ut av området. Massachusetts ba kongressen bruke tre krigsskip som spydspiss i ekspedisjonen, mens resten av de over 40 skipene var skip fra Massachusetts statsmarine og private fartøyer under ledelse av kommodor Dudley Saltonstall. Styresmaktene i Massachusetts kalte sammen over 1000 militsmenn, skaffet seks små feltkanoner og ga brigadegeneral Solomon Lovell kommandoen. Ekspedisjonen dro fra Boston den 24. juli og dukket opp utenfor Penobscot Bay samme dag.
Det britiske fortet i Penobscot Bay lå på halvøya Bagaduce (nå kalt Castine) som skar ut i bukta og kontrollerte adgangen til den indre havnen. Amerikanerne gikk i land med rundt 750 menn under Lovell den 26. juli og begynte å bygge beleiringsverk i stedet for å angripe den britiske leiren. Samme dag gikk amerikanerne i land med en liten gruppe på den nærliggende Nautilus Island og overmannet et britisk kannonbatteri. Men i de følgende to ukene nølte Lovell og Saltonstall med å angripe britenes befestede stillinger og kranglet om hvem som hadde kommandoen over styrkene på land og til sjøs. Til slutt, i nok et krigråd den 6. august, ble Lovell og Saltonstall enige om å forsøke å trekke britene ut av festningsverkene for å angripe dem i åpent lende.
11. august rykket 250 amerikanske militsmenn frem fra sin befestede leir og okkuperte et nylig oppgitt batteri rundt 400 meter fra det britiske fortet. Som forventet rykket en avdeling på 55 briter ut fra fortet for å angripe. Men de dårlig trente amerikanerne skjøt bare en skuddsalve mot britene og flyktet deretter tilbake til sitt eget fort og etterlot seg alle sine våpen og utstyr. Dagen etter bestemte Saltonstall seg til slutt for å sette i gang et marineangrep mot fortet. Men akkurat da ankom en lenge ventet britisk unnsetningsflåte og gikk til angrep. I løpet av de neste to dagene flyktet den amerikanske flåten oppover elven Penobscot forfulgt av den britiske flåten. Ikke et eneste amerikansk skip unnslapp, og de overlevende mannskapene gikk i land og brente sine skip og flyktet deretter over land til Boston.
Ekspedisjonen var en militær fiasko hvor de amerikanske styrkene mistet alle sine skip samt 474 menn. Britenes tapstall ble rapportert til 13 døde eller sårede, alle falt i trefningen den 11. august. En undersøkelseskomité la skylden på den dårlige koordinasjonen mellom land– og sjøstyrkene. Saltonstall fikk hovedansvaret for katastrofen. Han ble stilt for retten, funnet skyldig og sagt opp fra militærtjenesten. Paul Revere deltok i denne ekspedisjonen og ble etterpå stilt for retten og dømt for ulydighet. Peleg Wadsworth dempet skaden ved å organisere retretten og ble ikke stilt for retten.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- George E. Buker, The Penobscot Expedition: Commodore Saltonstall and the Massachusetts Conspiracy of 1779, Naval Institute Press, 2002.