Peder Olsen (prest)

Peder Olsen
Født		29. juli 1902 Volda
Død		24. juli 1977 (74 år) Oslo
Beskjeftigelse		Prest, Sykehusprest, sjelesørger, forfatter
Embete		Sogneprest
Utdannet ved		Universitetet i Oslo
Nasjonalitet		Norge

Peder Erling Olsen (1902–1977) var en norsk prest, forfatter og sjelesørger, kjent for sitt kristne kall og arbeid med sjelesorg. Han begynte som prest i Hjørundfjord i 1927 og ble senere sykehusprest ved Lovisenberg i Oslo. Olsen er særlig kjent for sitt oppdrag som sjelesørger for Vidkun Quisling før henrettelsen i 1945.

Offentliggjøringen av Olsens dagbøker i 2015, av hans barnebarn, skapte betydelig kritikk og debatt om brudd på prestens taushetsplikt. Dagbøkene ga innsikt i Quislings siste dager og dannet grunnlag for Erik Poppes film Quislings siste dager. Hendelsen har reist spørsmål om balansen mellom historisk innsikt og etiske grenser for sjelesorgens konfidensialitet.

Olsen publiserte flere bøker om kristen tro og sjelesorg, inkludert Fra sjelesorgens verden (1940) og Helbredelse ved bønn (1973). Han etterlot seg et varig ettermæle som en talsmann for forsoning og medmenneskelighet, med et fokus på Guds nåde og tilgivelse.

Bakgrunn og yrkesliv

Olsen ble født i 1902 i Volda på Sunnmøre, som sønn av en baker Peter Matias Olsen og Kornelia Martine f.Myklebust og ett av tolv søsken. Han ble døpt 7.sep.1902 i Volda sogn. Han opplevde senere et sterkt kall til å vie sitt liv til Gud og prestetjenesten. I ung alder ble han oppfordret til å studere matematikk, men etter å ha blitt sterkt inspirert av teologiprofessoren Ole Hallesby, og valgte å studere teologi ved Universitetet i Oslo.Etter endte studier begynte han sin prestetjeneste på Vestlandet, først som prest i Hjørundfjord på Sunnmøre. Det var der han startet sitt virke som prest i juni 1927, da han ble oppfordret av prostberg og soknerådet til å søke stillingen som sogneprest i Hjørundfjord. På den tiden var han bare 25 år gammel.

I en tid preget av religiøs dyptfølelse og et sterkt kall til å hjelpe de syke, utviklet Olsen et særlig engasjement for sjelesorg og medisin. Etter å ha kommet til Hjørundfjord, ble han raskt anerkjent for sitt engasjement og arbeid blant de syke, og hans interesse for sjelesorg og hjelp til de trengende vokste i løpet av årene. Dette førte til at han søkte permisjon i 1931 og 1932 for å studere psykiatri, psykologi og praktisk teologi i Oslo, hvor han fikk fordypning i området som senere skulle bli en viktig del av hans virke. I 1934 flyttet han til Oslo, hvor han begynte som hjelpeprest ved Diakonissehuset.

I Hjørundfjord ble han sterkt knyttet til bygda og folket. I kallsboka skrev han: «I denne tid hev eg vorte hjertelig glad i Hjørundfjord og folket her, og eg kjenner trong til å takke Gud fordi han førte meg hit og let meg oppleve så mykje av sine nåde.» Den store trangen til å hjelpe de syke førte til at han også tok en aktiv rolle i sykehuspresttjenesten på Lovisenberg, et viktig arbeid som preget hans karriere. I løpet av hans tid i Hjørundfjord fikk han også erfaring med vikar, som Asbjørn Skram, som til slutt ble innsatt som hans etterfølger i 1934 etter at Olsen flyttet til Oslo.

Sjelesorg og yrkeskarriere

I 1933 ble Olsen ansatt som sykehusprest ved Lovisenberg sykehus i Oslo. Her ble han kjent for sin medmenneskelighet og sin evne til å støtte både pasienter og pårørende i møte med livets utfordringer. Han var sterkt preget av sitt kristne kall til å hjelpe de som led, både fysisk og åndelig, og hans virke som prest hadde stor betydning for mange.

Oppdraget med Vidkun Quisling

I høsten 1945, før Vidkun Quisling ble henrettet for landsforræderi, fikk Peder Olsen det upopulære oppdraget med å gi sjelesorg til den dødsdømte tidligere ministerpresidenten. Quisling, som hadde samarbeidet med nazistene under andre verdenskrig, var en ekstremt kontroversiell figur, og Olsen ble konfrontert med et vanskelig etisk og moralsk dilemma. Hans oppgave var å gi Quisling syndsforlatelse, men kun dersom Quisling viste tegn til anger.

Forsvareren Henrik Bergh håpet at presten Olsen ville overtale Quisling til å gjennomgå en grundig undersøkelse av hjernen, ettersom et eventuelt funn av hjernesvulst kunne forhindre dødsstraff. Denne undersøkelsen ble imidlertid ikke utført på korrekt vis, noe som førte til at Quisling led av sterke hodesmerter resten av livet, ikke minst under hans forsvarstale. Talen måtte til slutt avbrytes.

I løpet av de siste ukene av Quislings liv, før han ble henrettet den 24. oktober 1945, førte Olsen en rekke samtaler med ham. Olsen nedtegnet disse samtalene i sin dagbok, en dagbok som skulle forbli en familiehemmelighet i flere tiår etter hans død.

Dagboken og offentliggjøringen

I flere tiår ble Peders dagbok holdt hemmelig, men i 2015 valgte hans barnebarn, Håkon F. Høydal, å dele den med offentligheten. Høydal benyttet dagboken som grunnlag for å skrive en bok om farfarens erfaringer med Quisling, og det ble også en del av bakgrunnen for filmprosjektet Quislings siste dager, regissert av Erik Poppe.

I dagboken finnes beskrivelser av hvordan Quisling i de siste ukene av sitt liv begynte å tvile på sine egne valg og den ideologien han en gang hadde fulgt. Dette menneskelige perspektivet på Quisling ble ansett som et viktig historisk dokument, som gav innblikk i hans indre kamp før han møtte sin skjebne. Olsen ble også vitne til Quislings henrettelse, et uforglemmelig og dramatisk øyeblikk som satte sitt preg på ham.

Kritikk og etiske spørsmål

Offentliggjøringen av Peder Olsens dagbok fra samtalene med Vidkun Quisling høsten 1945 har utløst debatt om brudd på taushetsplikten, et prinsipp Olsen selv kalte «taushetens hellige segl». I sin bok Fra sjelesorgens verden (1940) beskrev Olsen taushetsplikten som absolutt, en nødvendighet for å skape tillit og trygghet i sjelesorg. Peder Olsen sa selv at taushetens hellige segl aldri må brytes, likevel ble hans private notater, som inneholdt fortrolige samtaler med den dødsdømte Quisling, først omtalt av hans sønn og deretter offentliggjort av barnebarnet, journalist Håkon F. Høydal.

Høydal forsvarte handlingen med at «plikten overfor historien» veide tyngre enn taushetsplikten, men dette møtte sterk motstand. Flere teologer og etikere har påpekt at offentliggjøringen utgjør et bevisst brudd på sjelesorgerens grunnleggende etikk. Kritikere frykter at tilliten til prester som trygge samtalepartnere i livets mest sårbare øyeblikk kan bli svekket.

Saken reiser et komplekst etisk dilemma: Skal taushetsplikten alltid stå over samfunnets ønske om historisk innsikt? For mange forblir svaret at «taushetens hellige segl» ikke kan brytes uten å undergrave prestetjenestens integritet..

Peder Olsens arv og ettermæle

Peder Olsen ble aldri berømt i sin samtid, men hans dagbok har siden fått stor betydning for forståelsen av en av Norges mest omdiskuterte historiske personer. Notatene har inspirert både film og litteratur som utforsker skyld, anger og tilgivelse, og hvordan man møter dem man fordømmer.

Olsen etterlot seg et varig ettermæle som prest og sjelesørger, preget av hans kristne tro og kall til å hjelpe mennesker i deres dypeste nød. Hans arbeid med Vidkun Quisling, den landsforræderidømte lederen, reflekterer en tro på at selv de mest forhatte har behov for Guds nåde. Dagboken, som lenge var en familiehemmelighet, viser hans tro på forsoning og syndsforlatelse for dem som angrer, og belyser hvordan troen på Guds kjærlighet kan inspirere til medfølelse og tilgivelse, selv under vanskelige omstendigheter.

Publikasjoner

Peder Olsen var også en forfatter og utga flere bøker som reflekterte hans kristne tro og erfaringer som prest. Blant hans verker finner vi Sjelesorgens verden (1940), Til kildene (1945), Veiledning i sjelesorg for sykepleien (1954), På talefot (1955), Det private skriftemål : er det nødvendig å bekjenne synd for mennesker? (1961), Mening med livet (1966), Fornyelse (1970) og Helbredelse ved bønn (1973). og boka Jeg tviler men vil tro utkom i 1963.

Personlig liv

Peder Olsen var en dypt troende mann som satte Gud og familien i sentrum av livet. Han giftet seg med Heidi, som delte hans kristne tro og verdier. Sammen fikk de fire barn, deriblant Per Frick Høydal, som selv ble prest. Som far og ektemann var han kjent for sin omsorgsfulle og ydmyke væremåte. Familien levde etter kristne prinsipper som tro, håp og kjærlighet, og hjemmet deres i Lovisenberggata 19 i Oslo var et sted for bønn, samhold og kristne verdier.

Etter krigen ble Peder Olsen prest på Ilebu, hvor han ble kjent med mange ressurssterke fanger. Fengslet ble kalt «Ilebu universitet», og det var også en kristen vekkelse der. På Lovisenberg ble han involvert i «Kristne Venner», et fellesskap som oppsto etter at kristne som hadde vært involvert i NS ble ekskludert fra sine tidligere kirkelige fellesskap.

Olsen trodde sterkt på kallet til å tjene andre, både som prest og som familiemann. Han beskrev ofte familien som sitt største vitnesbyrd om Guds nåde i hans liv.

Peder Olsen døde i 1977, men hans dagbøker og arbeid har gitt ham en varig plass i norsk historie. Gjennom sitt liv demonstrerte han verdien av å møte selv de mest forhatte menneskene med en tro på forsoning og muligheten for Guds nåde.

Hans historie utfordrer oss til å reflektere over hvordan vi møter dem vi fordømmer, og hvordan troen kan lede oss til å tjene selv i de mest krevende situasjoner.