Hopp til innhold

Peder Griffenfeld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peder Griffenfeld
Peder Griffenfeld. Maleri av Abraham Wuchters fra 1672
Foto: Abraham Wuchters
Født24. aug. 1635[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
København
Død12. mars 1699[1][3][5]Rediger på Wikidata (63 år)
Trondheim
BeskjeftigelsePolitiker, dommer Rediger på Wikidata
SøskenAlbert Gyldensparre
BarnCharlotte Amalie Griffenfeld[6]
NasjonalitetKongeriket Danmark
Peder Griffenfeld på Commons

Peder Griffenfeld (1635–1699) (opprinnelig navn Peder Schumacher) var en dansk lensgreve og statsmann, som var rikskansler fra 1673. Fra samme tidspunkt var han lensgreve av Griffenfeldt Grevskab i Norge. Under Christian V ble han kongens fremste rådgiver og langt på vei Danmark-Norges faktiske makthaver. I 1676 falt han i unåde og ble fengslet. Han ble dømt til døden blant annet for landsforræderi, men dommen ble endret til livsvarig fengsel. Han satt 4 år som fange i Kastellet i København og deretter 18 år på Munkholmen utenfor Trondhjem før han fikk flytte inn til Trondhjem by, hvor han bodde under bevoktning sin siste tid, og døde året etter.[7]

Victor Hugo utga i 1831 romanen Fangen på Munkholmen om Griffenfelds fangetid.[8]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Griffenfeld var sønn av den tyskfødte vinhandleren Joachim Schumacher (1604–50) og Maria Motzfeldt (1613–93), datter av vinhandler og stadskaptein i København Peter Motzfeldt (1584–1650), som han var oppkalt etter.

Han ble gift 2. november 1670 med Cathrine (Karen) Nansen, barnebarn av Hans Nansen, og hun brakte med seg en formue på en halv million riksdaler inn i ekteskapet. De hadde en datter, Charlotte Amalie komtesse Griffenfeld (1672–1703), gift med baron og visestattholder i Norge Frederik Krag.

Griffenfeld var av borgerlig herkomst på sin fars side, og derfor vakte hans politiske karriere oppsikt, og hans fall ble mye omtalt i hele Europa. En rekke høyadelige danske slekter er etterkommere etter Peder Schumacher Griffenfeld, blant annet med slektsnavn Krag-Juel-Vind-Frijs, Ahlefeldt-Laurvig, Bille-Brahe(-Selby), Knuth-Christiansdal.

Peder Schumacher Griffenfelds bror var Albert Gyldensparre.[9]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Han var 12 år da han begynte å studere teologi, medisin, historie og statsvitenskap ved universitetet i København. En av hans veiledere i denne tiden var biskop Jesper Brochmand, som var en av de mektigste mennene i Danmark-Norge.[9] Da den unge studenten var 19 år, dro han fra Danmark til utlandet på studiereise, en såkalt dannelsesreise som i samtiden også i Norden ble omtalt som Tour de l'Europe. Han var ute i åtte år.[9] I 1663, etter at han kom tilbake, ble han bibliotekar og arkivar hos Frederik III, en stilling som ga han mulighet til å snakke med kongen daglig.[9] Våren 1665 ble han kongelig kammersekretær[9], en politisk stilling som blant annet innebar å utforme utkast til brev for kongen.[trenger referanse] Stillingen ga ham makt, og han utarbeidet eneveldets grunnlov, som senere ble kjent som Kongeloven, eller «Lex Regia», etter oppdrag fra kongen.[9] Året etter ble han sekretær i det Danske Kancelli, og han ble kanselliråd i 1668.[9] I 1669 ble han assessor (dommer) i Høyesterett.[9]

Rikskansler Peder Griffenfeld, av Carl-Martin Hansen, 1922, ved Rigsarkivet og Bibliotekshaven, København

Han arbeidet for å få til bedre orden i kanselliet, og han interesserte seg også for den store lovrevisjonen og for embetsansettelser.[9] Da han ble arrestert og senere stilt for retten i 1676, ble han blant annet anklaget for å ha mottatt bestikkelser i forbindelse med embetsutnevnelser. Dette var det eneste punktet av anførslene mot ham som han ikke kategorisk avviste, men til hans forsvar kunne det anføres at det var vanlig blant medlemmene i kanselliet å ta i mot penger fra folk som ønsket seg et embete, og dessuten hadde det meste av dette foregått ganske åpenlyst.[9]

Tronskiftet i 1670 fremskyndet Griffenfelds karriere og økte hans makt. Han hadde allerede sikret seg den nye kongens (Christian V) gunst, og fikk raskt tittelen over- og geheimekammersekretær. I 1671 fikk han tittelen geheimeråd og han ble medlem av kanselliet.[9] I juli samme år adlet kongen ham med navnet Griffenfeld.[9] Den 26. novemberjul./ 6. desember 1673greg. ble han utnevnt til rikskansler, greve og ridder av Elefantordenen.[9] Som greve av Griffenfeld fikk han forlenet det tidligere Tønsberg len som grevskap.[9] Griffenfeld hadde selv tidligere arbeidet for å opprette en ny høyadel og rangordning for å svekke makten til den gamle adelen,[9] men nå lot han seg villig oppta i herrestanden. Griffenfeld arbeidet også for å unngå krig med Sverige. Han mente Sverige da ville få Frankrike på sin side, noe som senere viste seg å være riktig. For å forebygge en ny konflikt med Sverige, søkte han i stedet å legge til rette for en tettere allianse mellom Danmark-Norge og Frankrike. Det var allerede en nær forbindelse mellom Sverige og Frankrike, og Griffenfeld ville svekke Sveriges posisjon i forhold til franskmennene, og på sikt oppnå å splitte svensker og franskmenn og dermed isolere Sverige. Dette var for så vidt en mål som han hadde felles med kongen av Danmark-Norge og hans generaler, men Griffenfeld ønsket å nå målet ved hjelp av diplomati istedenfor gjennom krigsmakt.[9]

Da han var på høyden av sin makt hjalp Griffenfeld mange av sine slektninger i Schumacher/Motzfeldt-familien å gjøre karriere.[10]

Anklage og arrestasjon

[rediger | rediger kilde]

Griffenfeld mislyktes i sitt arbeid for å hindre krig, og i 1675 kom Danmark-Norge i væpnet konflikt med Sverige, den skånske krig. Forskjellige forhandlinger rundt opptakten til krigen og hans franskvennlighet bidro til at han ble beskyldt for landsforræderi og majestetsfornærmelse.[9]

I august 1675 skrev kong Christian advarende i brev til ham at han måtte respektere at generalene ikke sorterte under ham. Videre advarte kongen ham mot i samtaler «å føre meg tvertimot mine tanker». Dessuten bebreidet han Griffenfeld for å ta imot bestikkelser. Griffenfeld hadde fått rike gaver for sine tjenester; for hans innsats i forhandlingene i januar 1674 skjenket kurfyrsten av Brandenburg ham en hel øy (Wolin i Polen); og da Hamburg kom i klemme, betalte byen ham 10 000 rigsdaler for hans støtte. Men dette kunne vanskelig brukes mot Griffenfeld som hadde informert kong Christian om tilbudene, og fått hans samtykke.[11]

Griffenfelds celle på Munkholmen (ombygd).

Rettssak og domfellelse

[rediger | rediger kilde]

Også Griffenfelds tidligere mentor, storkansleren Ahlefeldt, vendte seg fra ham; først da Griffenfeld ønsket å makeskifte Oldenburg og Delmenhorst i Tyskland i bytte mot de danske fylkene Tønder og Åbenrå; deretter da Griffenfeld tidlig i 1676 inndro Ahlefeldts lønn som stattholder. Ikke minst mente Ahlefeldt at Griffenfelds utenrigspolitikk var et farlig dobbeltspill som gikk hardt ut over Danmarks troverdighet utenlands. I mars 1676 fikk kongen Griffenfeld fengslet. Under rettssaken var det et pinlig øyeblikk da almanakken hans ble fremlagt, der han selv hadde notert ting som «kongen svarte gesandten som et barn», som tydelig viste hans manglende respekt for monarken. Griffenfeld hadde også unnlatt å brenne kongens utkast til testamente, slik han hadde fått ordre om.[12] Dommen falt 26. maijul./ 5. junigreg..

Av dommen fremgår det at aktoratet la ned påstand om fire forskjellige typer lovbrudd:[9]

  • Crimen Simonæe, å ha mottatt bestikkelser.
  • Crimen Concussionis, å ha mottatt bestikkelser for å unnlate å følge gjeldende rett.
  • Crimen Perjurii, det vil si løftebrudd og uredelighet.
  • Crimen Læsæ Majestatis, det vil si majestetsfornærmelse som var den alvorligste anklagen.

26. mai 1676 ble Griffenfeld dømt til tap av liv, ære og gods begrunnet med bestikkelighet, salg av embeter og forræderi. (Almanakk og testamente ble ikke nevnt, regnet som statshemmeligheter. Ti av de elleve domsmennene stemt for dommen; adelsmannen Christen Skeel (1623-88) tok dissens fordi han ikke fant bevis for forræderi. Kong Christian var imponert over denne rettsindigheten og sa: «Gud gi at vi hadde mange Skeel'er, du er en ærlig mann.»[13] Griffenfeld stod på skafottet da han ble benådet til livsvarig fengsel.[14] Hans respons skal ha vært: «Denne nåde er hardere enn døden.»[15]

Salmedikteren Thomas Kingo var venn av Griffenfeld og sjokkert over hans skjebne, som gjenspeiles i flere av Kingos linjer.[16] Av Griffenfelds krets ellers fikk dommen bare følger for hans elskerinne Magdalena Gersdorff (1643–85) som var gift med Jørgen Bjelke; hun ble forvist fra København, mens Griffenfelds svoger, høyesterettsassessor Jørgen Fogh (ca. 1631-85), ble landsforvist for underslag (senere endret til «forvisning til Århus»).[17]

Sarkofager, fra venstre mot høyre, for Karen Griffenfeld, Peder Griffenfeld og Frederik Krag. Bakerst datteren Charlotte Amalies sarkofag. Griffenfelds initialer PG til venstre på gitterporten.

Fengsel, død og gravsted

[rediger | rediger kilde]

Etter 4 år i Kastellet ble Griffenfeld (som nå formelt het Schumacher igjen) i mai 1680 flyttet til Munkholmen i Trondheimsfjorden der han ble sittende i 18 år og fordrev tiden med å lese, undervise barn og forfatte små skriv av religiøs karakter. I 1698 lot kongen ham flytte inn til Trondheim by, der han døde 12. marsjul./ 22. mars 1699greg.. Uten noen kirkelig seremoni ble han bisatt i Vår Frue kirke; men datteren Charlotte Amalie (1672-1703) tryglet om å få ham hjem til Danmark. Da det ikke var mulig å få slik tillatelse, måtte den døde smugles ut av Norge. I all hemmelighet ankom kisten herregården Stensballegård[18] i Jylland der datteren bodde, og ble gjemt under Vær kirke. Først mange år senere fikk den plass i tårnrommet Krags kapell i kirken.[19]

Griffenfelds sarkofag kan fortsatt besøkes i den vesle granittkirken Vær kirke utenfor Horsens.[20] I kapellet står også kistene med Griffenfelds kone Karen Nansen; deres datter Charlotte Amalie som døde bare 31 år gammel etter å ha fått tolv barn, hvorav fem vokste opp; og hennes mann, den gjerrige bondeplageren Frederik Krag.[21]

Under gravkapellets gulv ligger seks af Griffenfelds barnebarn, altså barn fra ekteskapet mellom Charlotte Amalie og Frederik Krag: Peter Krag (1699-1700), Palle Krag (1700-02), Erik Krag (1693–1716), Børge Krag (1695–1751), Wibeche Cathrine Krag (1696–1755) og Charlotte Amalie Krag (1702–71).[22]

Hans statue står i bibliotekshagen ved Rigsarkivet i København, bygningen der han første gang ble presentert for kongen, og tilbrakte sine siste dager i Danmark som fange før seilasen til Trondheim. I Rigsarkivets tredje etasje lå tidligere kunstkammeret, som inneholdt blant annet en blærestein, skåret ut av Griffenfeld, større enn et hønseegg.[23] Da han skulle balsameres, fant man 21 gallestein i blæren. Graven hans tiltrakk en strøm av besøkende, så ille at graveren hver kveld måtte legge kistelokket tilbake på plass. Til og med biter av likskjorten ble stjålet. Til slutt ble kistelokket festet for godt.[24]

I fiksjon

[rediger | rediger kilde]

Griffenfelds liv spiller en viss rolle i den norske science fiction-tv-serien Ta den ring. Manusforfattere var Bing og Bringsværd.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Peder Schumacher, count af Griffenfeld, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Peder-Schumacher-greve-af-Griffenfeld, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 23378[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 24524[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Peter Schumacher Griffenfeld, Norsk biografisk leksikon ID Peter_Griffenfeld, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13536974j, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Heiberg, Steffen; Eller, Povl: «Peder Schumacher Griffenfeld» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 21. februar 2025 fra [1]
  8. ^ Victor Hugo: Fangen på Munkholmen
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r «Peder Griffenfeld - 300 år etter : rapport frå eit seminar i Trondheim 16-17 april 1999». www.nb.no (på norsk). Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 1999. Besøkt 28. juni 2018. 
  10. ^ Jacob Worms skrifter, Volum 3, s. 6
  11. ^ Heiberg, Steffen; Eller, Povl: «Peder Schumacher Griffenfeld» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 21. februar 2025 fra [2]
  12. ^ Heiberg, Steffen; Eller, Povl: «Peder Schumacher Griffenfeld» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 21. februar 2025 fra [3]
  13. ^ «Christen Skeel», historiefortælleren.com
  14. ^ Heiberg, Steffen; Eller, Povl: «Peder Schumacher Griffenfeld» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 21. februar 2025 fra [4]
  15. ^ Gorm Benzon: «De krænkede gravfreden og straffedes med døden», Vores gamle kirker og klostre (s. 114), forlaget Lademann, København 1973
  16. ^ «Thomas Kingo», salmebloggen.no
  17. ^ Heiberg, Steffen; Eller, Povl: «Peder Schumacher Griffenfeld» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 21. februar 2025 fra [5]
  18. ^ «Stensballegård», danskeherregaarde.dk
  19. ^ Gorm Benzon: «De krænkede gravfreden og straffedes med døden», Vores gamle kirker og klostre (s. 114), forlaget Lademann, København 1973
  20. ^ «Vær kirke», danmarks-kirker.dk
  21. ^ Gorm Benzon: «De krænkede gravfreden og straffedes med døden», Vores gamle kirker og klostre (s. 114)
  22. ^ «Vær kirke», vaernebelsogn.dk, hentet fra Wayback Machine
  23. ^ R. Broby-Johansen: Det gamle København (s. 102), forlaget Thanning og Appel, København 1978, ISBN 87-413-6347-7
  24. ^ Gorm Benzon: «De krænkede gravfreden og straffedes med døden», Vores gamle kirker og klostre (s. 115)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Peder_Griffenfeld&oldid=24984677»