Innocens III

Innocens III Innocentius III
Født		Lotario de' Conti di Segni ca. 1161 Gavignano ved Roma
Død		16. juli 1216 Perugia
Beskjeftigelse		Katolsk prest, skribent
Embete		Kardinal (1190–) Titular Patriarch of Alexandria (1215–1216) pave (1198–1216)
Utdannet ved		Universitetet i Paris, Sorbonne Universitetet i Bologna
Far		Trasimondo Conti, Conte di Segni
Søsken		Riccardo Conti
Gravlagt		Laterankirken (1891–) Tomb of Innocentius III
Dåpsnavn		Lotario dei conti di Segni
Valgt		januar 1198
Innsatt		januar 1198
Saligkåret		-
Helligkåret		-
Forgjenger		Celestin III
Etterfølger		Honorius III
Våpenskjold
Innocens III på Commons Se også liste over paver

Innocens III (Lotario d'Angani dei conti di Segni; født ca. 1161 i Gavignano ved Roma, død 16. juli 1216 i Perugia i Umbria) var pave fra januar 1198 til sin død. Hans sentrale virksomhet omfatter de siste korstogene inklusive det mislykkede fjerde korstog, og hans arbeid for å gjenoppvekke investiturstridens konflikter med de verdslige herskere om Kirkens herredømme over den verdslige makt. Han styrket den «gregorianske» retningen i Kirken og endte i skarp konflikt med kongemakten i både England, Frankrike, Aragon, Sicilia, Tyskland, Bulgaria, Danmark og Norge. Han la seg direkte opp i kongevalg og lyste interdikt over alle disse landene, et maktvirkemiddel hvor Kirken nektet å utføre nattverd og andre hellige sakramenter, med mindre de verdslige fyrstene bøyde seg for pavens krav. I Norge falt hans regjeringstid sammen med baglerne (1196-1217), som stod for mye av hans kirkelige program i konflikten med kong Sverre.

Innocens døde i Perugia og ble gravlagt i katedralen der. I desember 1891 fikk pave Leo XIII flyttet hans jordiske levninger til Laterankirken.

Oppvekst og kirkelig bakgrunn

Latario var sønn av grev Tasimund av Segno og nevø av pave Klemens III. Ni medlemmer av hans slekt på farssiden hadde vært paver, og hans mor var fra den romerske adelsfamilien Scotti. Lotario fikk sin utdannelse i Roma, Paris (under Peter av Corbeil) og Bologna (under Huguccio). Som student i Paris bygget han opp et nettverk til dem som siden ble kirkens toppfigurer overalt i Europa, slik som Anders Sunesen, den danske erkebiskop som siden satt med ansvaret for korstog og misjon i hele Baltikum. Latario (Innocens) ble regnet som intellektuell, og som en av tidens største kirkerettseksperter.

Etter pave Alexander IIIs død reiste han tilbake til Roma og hadde forskjellige embeter under Lucius III, Urban III, Gregor VIII og Klemens III. I 1190 ble han utnevnt til kardinal. Pave Celestin III tilhørte en gren av Orsinislekten, som hadde et langvarig fiendskap med Lotarios slekt, og Lotario forlot derfor Roma under hans pontifikat og bodde i Anagni.

8. januar 1198 døde Celestin III, og samme dag som han ble gravlagt, ble Lotario valgt til pave med navnet Innocens III. Han lot seg innsette på apostelen Peters dag, 22. februar, for å understreke hvor han fikk sin myndighet fra. Han startet viktige brev med formuleringen: «Gjennom meg taler Peter, ja, Kristus selv.»

Innocens' «gregorianske» program

Innocens IIIs maktkamper med europeiske konger har sin bakgrunn i hendelsene under investiturstriden (1097-1122). Gjennom middelalderen hadde mange konger lagt seg opp i bispe- og pavevalgene, og den tyske keiseren hadde flere ganger nominert egne pavekandidater, under henvisning til den urkirkelige doktrinen om at paven skulle velges av «Romas befolkning og geistlige». En situasjon med to rivaliserende motpaver i 1059 førte året etter til at pave Nikolas II erklærte at pavevalg skulle foretas av kardinalkollegiet alene. Pave Nikolas innstiftet en høyere domsmyndighet (kurien), og den neste paven Gregor VII dikterte 27 teser om kirkens totale og absolutte overhøyhet over den verdslige makt (Dictatus Papae). Pave Gregors bannlysing av alle fyrster som la seg opp i pave- og bispevalg, førte til åpen strid med keiser Henrik IV inntil et kompromiss ble inngått i 1122 ved keiser Henriks kanossagang. Men Gregors teser om kirkens absolutte overhøyhet over den verdslige makt levde videre internt i kirken blant de såkalte «gregorianerne», og Innocens posisjonerte seg som deres anfører fra første stund.

I dekretet Venerabilem fra mai 1202 gjorde Innocens det klart for de tyske fyrstene hvordan han så på forholdet mellom keiserriket og pavedømmet. Dekretet ble senere innlemmet i kirkelovsamlingen. Blant viktige punkter er: Det er paven alene som har rett til å bedømme om en konge er verdig til å bli keiser, og i tilfelle at to blir valgt, er det paven som skal forhandle eller uttale seg til fordel for en av de to.

Innocens var opptatt av å avholde lekfolk fra å studere Bibelens tekster. Han siterte fra Andre Mosebok 19:12-13 og Brevet til hebreerne 12:20 om at enhver som rører ved Sinaifjellet, skal steines, som skriftbevis for at «ingen enfoldig eller ulærd må driste seg til å røre ved Skriftens høyhet eller forkynne den for andre».

Maktkamp med kongene av Frankrike og Tyskland

Hans første gjerning som pave var å beordre kong Filip August av Frankrike til å ta tilbake sin dronning, den danske prinsesse Ingeborg, som han hadde giftet seg med i 1193, men sendt av gårde til et fjerntliggende slott morgenen etter. I de tyve årene som gikk før han faktisk bøyde av og tok henne tilbake, ble han neddynget av brev fra Innocens med formaninger om kvinners rettigheter i ekteskapet – enda Innocens selv visste at han var avhengig av Filip Augusts støtte hvis han skulle lykkes i å befri Jerusalem fra muslimene. Men Ingeborg var søster til Valdemar Seier, som forberedte seg på korstog mot Øsel (våre dagers Estland) straks han var kronet til Danmarks konge første juledag 1202. Valdemar dro derfor ikke til Øsel bare for å sette en stopper for estiske plyndringstokter, men først og fremst i håp om å skaffe sin søster et bedre liv – Innocens lønnet Valdemars korstogsiver med å legge press på franskekongen om å ta Ingeborg til nåde.

Siden Henrik VIs død i 1197 hadde den tysk-romerske tronen stått tom. Innocens benyttet seg av dette maktvakuumet for å svekke tysk innflytelse i Italia. Hans første handling var gjenopprettelse av pavens verdslige makt i Roma. Prefekten, som styrte byen som keiserens representant, sverget troskap til paven. Innocens krevde også å få tilbake Romagna og Ancona fra Markwald av Annweiler og brukte pavelige tropper for å presse gjennom dette. Han sørget også for å ta hertugdømmene Spoleto, Assisi og Sora fra Konrad av Urslingen.

Den fire år gamle Fredrik II ble konge over tyskerne. Innocens aksepterte Fredriks krav på tronen først etter at han hadde avstått visse privilegier (De fire kapitler) som Vilhelm I av Sicilia tidligere hadde presset pave Hadrian IV til å innvilge. Innocens innsatte deretter Fredrik som konge av Sicilia i november 1198, og arrangerte det slik at den unge kongen giftet seg med enken etter Emerik av Ungarn i 1209. I 1199 approberte han Den tyske orden som ridderorden.

Etter Henrik VIs død hadde man valgt to personer til keisere: Filip av Swabia og Otto av Wittelsbach. Paven støttet Otto IV og truet enhver som ikke anerkjente ham som keiser med ekskommunikasjon. Pavens aktive inngripen i kongevalgene understrekes ved at han først fikk Otto av Wittelsbach innsatt, og deretter fikk Otto avsatt som tysk konge. I 1207 ombestemte Innocens seg, og uttalte seg til fordel for Filip. Han sendte kardinaler til Tyskland for å overtale Otto til å trekke seg. Otto valgte i stedet å få Filip myrdet, noe som skjedde 21. juni 1208. På møtet i Frankfurt 11. november 1208 ble Otto anerkjent som konge, og paven inviterte ham til Roma for å bli kronet som keiser. Kroningen fant sted 4. oktober 1209. Før kroningen måtte Otto love å avgi Spoleto og Ancona til pavestolen og ikke blande seg inn i valg til kirkelige embeter. Dette og andre løfter ble nedfelt i stipuleringen fra Neuss, som ble gjentatt i Speyer i 1209.

Kort tid etter kroningen tok Otto Ancona, Spoleto og andre kirkelige områder og ga dem til sine vasaller. Han invaderte også Sicilia. Dette førte til at han ble ekskommunisert 18. november 1210. Paven fikk de fleste av de tyske fyrstene til å fordømme den ekskommuniserte keiseren og til å velge Fredrik II i hans sted. Fredrik ga samme løfter som Otto IV og ble kronet i Aachen 12. juli 1215.

Innocens' våpenskjold.

Otto, som var nevø av Johan uten land av England, allierte seg med sin onkel for å kjempe mot Filip August av Frankrike. Han led nederlag i slaget ved Bouvines (i dagens Belgia) 27. juli 1214. Etter dette mistet han all innflytelse og etter hans død 19. mai 1218 var det ikke lenger strid om Fredrik IIs plass på keisertronen.

Konflikter med kongene i Danmark og Norge

Konflikten mellom kirke og kongemakt i Europa ble kraftig intensivert under pave Innocens. Han erklærte på ulike tidspunkter både England, Frankrike, Aragon, Sicilia, Bulgaria og Danmark under interdikt. Ved det tolvte Laterankonsilet i 1215, hvor 1.500 kirkelige ledere støttet opp om pavens sterkt gregorianske offensiv.

Kampen var særlig intens i Danmark, hvor Kirken tok aktivt parti i en langvarig arvefølgestrid og borgerkrig. Fra ca. 1050 til 1250 lå kongen i latent strid med den stedlige kirkeadministrasjon, hvor straffesystem, kirkeskatt (peterspenger) og lokalt presteunderhold var viktige stridstema. Kongeættlingen Valdemar var ikke bare prestevigslet og biskop, men regjerte som geistlig hersker over Slesvig og gjorde i 1192 krav på den danske tronen. Etter militært nederlag truet pave Innocens med å sette Danmark under interdikt, dersom ikke biskop Valdemar fikk tilbake sine besittelser i Slesvig. På 1200-tallet ble striden ytterligere tilspisset, da de danske biskopene vedtok den såkalte «Vejle-konstitusjonen» som truet kongen med interdikt, etterfulgt av flere tilfeller hvor erkebiskopen nektet å krone danske konger. Denne Vejle-konstitusjonen fra 1256 viser - ved å true med interdikt i tilfelle en biskop fengsles - en helt unik strenghet fra kirkens side, også om man ser Europa under ett.

I Norge var pavens ståsted representert gjennom baglerne, et borgerkrigsparti dannet i 1196 av biskop Nikolas av Oslo, og biskop Eirik Ivarson i Stavanger, som i 1188 ble erkebiskop i Nidaros. Baglerne var nært forbundet med kirken, og deres aktive periode sammenfalt nesten nøyaktig med Innocens III. Biskop Nikolas og erkebiskop Eirik var blant de mest sentrale personene både innenfor baglerpartiet og i motstanden mot kong Sverre. Sverre ønsket at kirken skulle stå delt under biskopenes og kongens ledelse, mens biskopene forfektet Kirkens selvstendighet og overhøyhet over bispevalg, indre domssaker, kirkeskatt og myndighet over gårds- og slottskirker. Pave Innocens lyste Sverre i bann etter et klagebrev fra erkebiskop Eirik. På dødsleiet rådet imidlertid Sverre sønnen Håkon Sverresson til å forlike seg med kirken, noe han gjorde. Dermed kunne baglerne akseptere Håkon Sverresson som konge. I et pavebrev fra 1204 bebreidet pave Innocens erkebiskop Eirik for egenmektig å ha løst kong Sverre og andre fra det bann de hadde pådratt seg ved å støtte kongen. Paven uttrykket likevel sin glede over Håkons imøtekommenhet.

Kjetteri og korstog

Innocens var sterkt opptatt av korstogstanken, men korstogene i hans pavetid var nærmest parodiske: «Barnekorstoget», «albigenserkorstoget» mot katarene som anså ham som antikrist, og «kremmerkorstoget». Hans største triumf var at det siste bidro til opprettelsen av et romersk-katolsk patriarkat i Konstantinopel i stedet for det gresk-ortodokse. Under ledelse av Simon de Montfort lyktes albigenserkorstoget i å nedkjempe katarene, også kjent som «de nye manikeere».

I 1198 oppfordret Innocens til et fjerde korstog. Han henvendte seg til riddere og adelsmenn i Europa og ikke til kongene, da han foretrakk at Richard Løvehjerte, Filip II av Frankrike og hans tyske fiender ikke deltok. Lite skjedde før i 1200, da et korstog ble organisert fra Champagne. Republikken Venezia omdirigerte dette, og sørget for at Zara ble plyndret i 1202 og Konstantinopel i 1204. Innocens var så misfornøyd at han ekskommuniserte korsfarerne allerede ved utreisen. Som et resultat av korstoget ble det etablert et latinsk kongedømme i Konstantinopel, og det ble en viss kommunikasjon mellom øst- og vestkirken.

I sin korstogsbulle Quia maior våren 1213 hevdet Innocens at dyrets tall 666 i Johannes' åpenbaring, også passet til Muhammed, at islam derfor ville gå under etter 666 år, og at nesten 600 av disse allerede var gått. Han bedyret at deltakelse i korstog ville gi avlat, mens svake og gamle kunne nøye seg med å betale en stedfortredende korsfarer, der både de selv og stedfortrederen ville oppnå avlat. En korsfarer med lån oppnådde at både lån og renter ble stilt i bero så lenge han var på korstog, også om han hadde lånt hos jøder. All handel med muslimer ble forbudt og strengt straffet, særlig salg av jern, tømmer og annet krigsmateriell. Han påbød også at menighetene hver søndag før nattverden skulle ligge flatt på gulvet mens prestene sang utvalgte salmer (Reis deg, Herre, og dine fiender skal spres og Gud, hedningene er kommet inn i din arvelodd). Før nattverd skulle så presten be Gud om å rive sin sønns land ut av hendene på korsets fiender.

Han innkalte til fjerde Laterankonsil, som i katolsk forstand regnes som det 12. økumeniske konsil. Innocens presederte ved konsilet i 1215, hvor 1.500 kirkelige ledere samlet seg og støttet opp om pavens gregorianske program og konflikter med gjenstridige europeiske konger. Det ble også vedtatt et femte korstog, og utstedt totalt 70 reformdekreter. Biskop Albert av Riga klarte ved dette konsilet også å overbevise paven om at Riga-området var jomfru Marias arveland og nesten like viktig som det hellige land, noe som førte til en strøm av pilegrimer til Rigas Mariakirke og økonomisk oppblomstring for regionen, ikke minst fordi Innocens også ble overtalt til å forby handel i andre av regionens byer.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

• kardinal Ottaviano (? -1206) *
• Pave Innocens III (1160-1216) *1198

Eksterne lenker

• Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) (om pavens brev ang. Orknøyene) ved Dokumentprosjektet
• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church