Paul de Lagarde

Paul de Lagarde
Født		2. nov. 1827 Berlin
Død		22. des. 1891 (64 år) Göttingen
Beskjeftigelse		Skribent, armenolog, universitetslærer, filosof, teolog, koptolog
Utdannet ved		Humboldt-Universität zu Berlin Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg
Far		Wilhelm Bötticher
Søsken		Theodor Bötticher
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen
Gravlagt		Stadtfriedhof Göttingen
Medlem av		Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Göttingens vitenskapsakademi Det russiske vitenskapsakademi
Paul de Lagarde på Commons

Paul Anton de Lagarde (født 2. november 1827 i Berlin, død 22. desember 1891 i Göttingen) var en tysk bibelforsker og orientalist. Han tilhørte det prøyssiske konservative parti og var også en ekstrem antisemitt. Hans Deutsche Schriften (1878–1881) ble en tekst brukt av nasjonalister.

Liv og virke

Bakgrunn

Paul de Lagarde ble født som Paul Bötticher. Som ung voksen skiftet han etternavn til de Lagarde fra sin mors familie, av respekt for sin grandtante som oppdro ham. I Berlin (1844–1846) og Halle (1846–1847) studerte han teologi, filosofi og orientalske språk.

I 1852 studerte han i London og Paris.

Karriere

I 1854 ble han lærer ved Berlin offentlige skole, men han fortsatte sine studier av Bibelen. Han redigerte Didascalia apostolorum syriace (1854) og andre syriske tekster samlet i London og Paris. I 1866 tok han tre års permisjon for å samle materiale og etterfulgte i 1869 Heinrich Ewald som professor i orientalske språk i Göttingen.

I likhet med Ewald var Lagarde aktiv i en rekke emner og språk, men hans hovedbeskjefigelse, tolkningen av Bibelen, var alltid det viktigste. Han redigerte den arameiske oversettelsen (kjent som Targum) av Profetenes bok i henhold til Codex Reuchlinianus, Prophetae chaldaice (1872), Hagiographa chaldaice (1874), en arabisk oversettelse av evangeliene, Die vier Evangelien, arabisch aus der Wiener Handschrift herausgegeben (1864), en syrisk oversettelse av de apokryfe bøker i Det gamle testamente, Libri V. T. apocryphi syriace (1865), en koptisk oversettelse av mosebøkene, Der Pentateuch koptisch (1867), og den lucianske teksten i Septuaginta.

Han viet seg til studiet av orientalske emner og publiserte Zur Urgeschichte der Armenier (1854) and Armenische Studien (1877). Han studerte også persisk og publiserte Isaias persice (1883) og Persische Studien (1884). Han fulgte sin koptiske studier opp med Aegyptiaca (1883) og publiserte mange små bidrag til studiet av orientalske språk i Gesammelte Abhandlungen (1866), Symmicta (1. 1877, ii. 1880), Semitica (i. 1878, ii. 1879), Orient alia (1879–1880) og Mittheilungen (1884). Onomastica sacra (1870; 2nd ed., 1887) bør også nevnes.

Lagardes antisemittisme la grunnlaget for aspekter ved völkisch-bevegelsen og nasjonalsosialismens ideologi, og særlig påvirket han Alfred Rosenberg. Lagarde mente at Tyskland skulle skape en nasjonal form for kristendom renset for semittiske elementer og han så på jøder som en «pest» og som «parasitter» som skulle bli tilintetgjort «så raskt og grundig som mulig». I 1885 foreslo han at Madagaskar som egnet til å ta imot Europas jøder. Forslaget fikk sine tilhengere både i Tyskland og Storbritannia, og på fransk kunne man si Madagassez les Juifs (= madagaskér jødene), og ikke nødvendigvis som et fiendtlig utsagn, for til å begynne med vurderte også sionistene stedet.