Hopp til innhold

Patrick van Rensburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Patrick van Rensburg
Født3. des. 1931[1]Rediger på Wikidata
Durban[1]
Død23. mai 2017Rediger på Wikidata (85 år)
Serowe
BeskjeftigelseDiplomat, politiker, pedagog, sosialpedagog, aktivist, lærer, politisk aktivist, journalist, lærer Rediger på Wikidata
NasjonalitetSør-Afrika
Botswana
Medlem avLiberty Party (1958) (tema for: Sør-Afrika)
UtmerkelserRight Livelihood Award (1981)[1]

Patrick van Rensburg (født 3. desember 1931 i Durban i Sør-Afrika, død 23. mai 2017 i Serowe i Botswana[2]) var en sørafrikanskfødt, botswansk pedagog og anti-apartheidaktivist. Han er kjent for sitt arbeid med å utvikle utdanningssystem for fattige land i det sørlige Afrika.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Familiebakgrunn og utdanning

[rediger | rediger kilde]

Van Rensburg hadde en blandet familiebakgrunn med innslag fra flere av Sør-Afrikas europeiskættede grupper.[3] Faren var engelsktalende sørafrikaner, moren fransk-afrikander. Han tilbrakte mye av oppveksten, der det ble talt engelsk, fransk, afrikaans og zulu, hos sin franske bestemor i Pietermaritzburg og ble oppdratt som katolikk av henne.[3]

Familien hadde ikke midler til å gi ham utdannelse. I stedet tok han korrespondansekurs og oppnådde bachelorgrad ved University of South Africa (UNISA).[3]

Motstand mot apartheid

[rediger | rediger kilde]

Da han var 21 år begynte han i det sørafrikanske utenriksdepartementet.[3] I februar 1956 ble han postert som visekonsul i Belgisk Kongo. Gjennom andre lands diplomater ble han påvirket av humanistiske verdier og holdninger kritisk til rasediskriminering.[3] I 1957 gikk han av i protest mot Sør-Afrikas apartheid-politikk.[4] Han sluttet seg senere til det politiske partiet Liberal Party of South Africa og ble dette partiets sekretær for Transvaal i september 1958.[trenger referanse]

I 1959 flyttet han til Storbritannia. Her kom han i kontakt med John Collins' Christian Action og gjennom Tennyson Makiwane ble han dratt med i arbeidet med å få til boikott av sørafrikanske varer – Boycott Movement.[5] Dette vakte sterke reaksjoner i Sør-Afrika og da han vendte tilbake til hjemlandet i mars 1960, ble passet hans beslaglagt. Han flyktet til Bechuanaland og fikk britisk pass. I 1962 utga han boka Guilty land. The history of Apartheid som nådde et internasjonalt publikum.[3]

Utdanning for utvikling

[rediger | rediger kilde]
Tjenestebolig ved Swaneng-skolen som van Rensburg grunnla i Serowe i Botswana

Sammen med sin kone etablerte van Rensburg seg i byen Serowe i Central-distriktet øst i Botswana. I 1963 grunnla han Swaneng Hill Secondary School, som sto som modell for utdanningsinstitusjoner i regionen.[3] Skolen hadde en progressiv læreplan, med vekt på selvhjelp, samfunnsengasjement og utvikling. Van Rensburg utviklet også nye former for yrkesopplæring og startet selvhjelpskooperativet Boiteko.[3] I 1973 ble han statsborger i Botswana.[3][4]

Han sto for en skolemodell kalt «utdanning for utvikling» (Education with Production).[3] Undervisning skulle kombineres med produktivt arbeid der elevene skulle ta aktiv del i samfunnslivet og samfunnsutviklingen. Han mente at man i fattige land med få ressurser kunne oppnå selvfinansiert utdanning og selvfinansierte skoler gjennom undervisning kombinert med produktivt arbeid.[6] Brigadebevegelsen var et annet innslag i systemet av produksjon og utdanning, samarbeid og utvikling.[7]

Van Rensburg la vekt på en utviklingsmodell basert på lokal kontroll og nasjonal kapitalakkumulasjon, heller enn utvikling gjennom utenlandsinvesteringer.[3] For å fremme dette samarbeidet han med internasjonale bistandsorganer, særlig skandinaviske. I 1980 gikk han i partnerskap med Foundation for Education with Production i Sverige for på utbre modellen med utdanning for utvikling.[3] Den fikk avleggere i blant annet Zimbabwe.

Etter apartheids fall i Sør-Afrika vendte han tilbake dit for å starte prosjekter og samarbeidet med Dag Hammarskjöld Foundation i Sverige om internasjonale seminarer.[3]

Van Rensburg gikk med i det da marxistiske opposisjonspartiet Botswana National Front (BNF), noe han senere angret på.[3] Midt i 1990-årene satt han i BNFs eksekutivkomité.

Han grunnla avisa Mmegi[2] («Reporteren») og utviklet den til Botswanas fremste uavhengige nyhetsorgan.[3]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

I 1981 ble van Rensburg tildelt Right Livelihood Award.[4]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Guilty Land, London: Penguin Books, New York: Praeger, 1962
  • Education and development in an emerging country, Uppsala: Nordiska Afrikainstitutet, 1967
  • Report from Swaneng Hill, Uppsala: Dag Hammarskjold Foundation, 1974
  • The Serowe brigades: Alternative education in Botswana, Basingstoke: Macmillan Education for Bernard van Leer Foundation, 1978
  • Looking forward from Serowe. A special supplement to the journal Education with production, Gaborone: Foundation for Education with Production, 1984
  • Making education work: the what, why and how of Education with Production, Gaborone/Johannesburg: Foundation for Education with Production, Uppsala: Dag Hammarskjöld Foundation, 2001

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c rightlivelihood.org[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b «Van Rensburg, founder of Mmegi dies», Mmegi, 24. mai 2017. Lest 25. mai 2017.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o «Van Rensburg, Patrick», Dictionary of African Biography, bind 6, Emmanuel K. Akyeampong og Henry Louis Gates jr. (red.), Oxford: Oxford University Press, 2012, s. 113–114.
  4. ^ a b c «Biography» Arkivert 7. juni 2017 hos Wayback Machine., Right Livelihood Award. Lest 25. mai 2017.
  5. ^ Christabel Gurney: «'A Great Cause': The Origins of the Anti-Apartheid Movement, June 1959–March 1960», Journal of Southern African Studies, årgang 26, nr. 1, 2000, s. 135.
  6. ^ Botswana. Et av Norges samarbeidsland i Afrika. Oslo: NORAD. 1976. s. 28–29. ISBN 8271230034. 
  7. ^ Utviklingsgeografi. Oslo: Tano Aschehoug. 1998. s. 159. ISBN 8251836999. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
  • Education and development in an emerging country, Uppsala: Nordiska Afrikainstitutet, 1967. Digitalisert utgave fra DiVA, Digitala vetenskapliga arkivet