Passacaglia c-moll (Bach)

Den første siden av en avskrift av BWV 582

Passacaglia c-Moll (eller Passacaglia og fuge i c-moll, BWV 582) er et orgelverk av Johann Sebastian Bach.

Verket består av satser, først den egentlige passacagliaen som sømløst går over i en avsluttende fuge. Selv om dette sannsynligvis er et ganske tidlig verk, er det samtidig et av Bachs viktigste og mest kjente, og komposisjonen fikk en avgjørende innflytelse på utformingen på 1800- og 1900-tallets passacagliaer.

Generelt

Det autografe manuskriptet regnes som tapt og i likhet med mange av Bach og hans samtidiges verk er det bare bevart gjennom avskrifter. Sannsynligvis var det opprinnelig notert i orgeltabulatur. Det er usikkert når verket ble til, men kildene kan tyde på en gang mellom 1706 og 1713, muligens fra tiden i Arnstadt, dvs. kort tid etter at Bach returnerte fra Lübeck der han sannsynligvis lærte lignende verk av Dietrich Buxtehude å kjenne.

Den første halvdelen av ostinatotemaet som verket er basert på, stammer fra et kort stykke av den franske komponisten André Raison, Christe: Trio en passacaille fra orgelmessen Messe du deuxieme ton i Premier livre d'orgue. Den andre halvdelen av ostinatoen ligner basslinjen i Christe: Trio en chaconne fra Messe du sixieme ton fra samme bok:

I midten ostinatotemaet fra Bachs Passacaglia; over og under de motsvarende temaene fra Raisons verk (Christe: Trio en passacaille) og (Christe: Trio en chaconne). Selv om Trio en chaconne (nederst) avviker fra Bachs tema er oppbyggingen lik, og begge avsluttes med et kvintfall.

Ved siden av innflytelsen fra Raisons franske verk finnes det også klare forbindelser til den nordtyske orgeltradisjonens ostinatoverk, spesielt Buxtehudes Chiaccona i c-moll (BuxWV 159), Chiaccona i e-moll (BuxWV 160) og Passacaglia i d-moll (BuxWV 161) – og hele strukturen og enkelte av variasjonene er tydelig påvirket av Pachelbels chaconner. Med dette verket lyktes det Bach på en overbevisende måte å forene den nordtyske og franske tradisjonen.

Analyse

Passacaglia

En passacaglia går vanligvis i 3/4-takt, og Bachs verk er ikke noe unntak. Med sine åtte takter er ostinatotemaet uvanlig langt, før Bachs tid finnes bare noen verk av Georg Muffat og Henry Purcell med lengre temaer, og Johann Krieger skrev en orgelpassacaglia med et tema av samme lengde. Begynnelsen med temaet som pedalsolo er nokså uvanlig, selv om også denne ideen var benyttet tidligere, for eksempel av Buxtehude.

Verket inneholder tjue variasjoner. Mange har forsøkt å finne en overgripende symmetristruktur uten at man har kommet fram til en entydig overensstemmelse. Særlig Christoph Wolff og Siegfried Vogelsänder har utført viktige analyser. Det blir også framsatt påstander om at det finnes symbolske elementer i strukturen, for eksempel en «korsform».

Passacagliaens intensitet økes fram mot et høydepunkt i variasjon 12, deretter tydeliggjør en pedalpause tre rolige variasjoner som fungerer som et mellomspill før de fem siste variasjonene.

Organisten og musikkviteren Marie-Claire Alain antydet at de 21 gangene temaet blir spilt gjør at verket kan deles i tre grupper á syv gjennomganger hvor hver av gruppene begynner med et koralsitat som blir behandlet på samme måten som i Orgelbüchlein fra samme tid.

• Takt 8-12: Sopranen inneholder de første tonene av Nun komm' der Heiden Heiland.
• Takt 24-48: En kantilene siterer Von Gott will ich nicht lassen.
• Takt 49-72: Skalaene minner om Vom Himmel kam der Engel Schar.
• Takt 72-96: Minner Alain om «stjernemotivet» fra Herr Christ, der Ein'ge Gottessohn.
• Takt 96-120: En ornamentsfigur lik Martin Luthers Christ lag in Todes Banden ledsager temaet i sopranen og fortsetter i alten og i bassen.
• Takt 144-168: Oppadstigende intervaller i bassen minner om påskekoralen Erstanden ist der heil'ge Christ.

Alain viser også til den visuelle likheten mellom passacagliaens 21 variasjoner og fugens 12 temainnsatser.

Fuge

Passacagliaen går sømløst over i den etterfølgende fugen. Her er passacagliaens ostinatotema delt eksakt i to: den første halvdelen brukes som fugetema i samme form som Raisons trio en passacaille i fjerdedels noteverdier, mens den andre opptrer som kontrasubjekt i form av pulserende åttendedeler. Rett etter disse introduseres et andre mottema i sekstendedels noteverdier. Alle tre subjektene har hver sin distinkte rytmiske egenart i henholdsvis fjerdedels, åttendedels og sekstendedels noteverdier, og når de opptrer i kombinasjon skjer det ikke mer en én gang i noen av de mulige stemmekombinasjonene. Det ekstremt regulære skjemaet skaper en perfekt permutasjonsfugeeksposisjon, sannsynligvis etter modell av Johann Adam Reincken.

I fugens senere forløp modulerer Bach til Ess- og B-dur og tiden mellom temainnsatsene stiger fra mellom en og tre takter til syv og tretten. Høydepunktet nås ved en napolitansk sekstakkord som fører videre til en åtte takters coda.

Litteratur

• Melamed, Daniel R. (1995). Bach Studies 2. Cambridge University Press. ISBN 0-521-47067-6. 
• Williams, Peter F. (2003). The Organ Music of J. S. Bach. Cambridge University Press. ISBN 0-521-81416-2. 
• Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263. 
• Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. 

Eksterne lenker

• Passacaglia og fuge i c-moll: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.
• Digitalisierte autografer
• Partitur og MIDI-fil i Mutopia project
• Tim Smiths interaktive Hypermediastudie av BWV 582 med analyser av Smith, Parsons og et opptak av James Pressler (krever Shockwave)
• Lytteeksempel 1 (YouTube video): Karl Richter ved orgelet i Ottobeuren, Passacaglia og Fuge
• Lytteeksempel 2 (YouTube video): Balint Karosi ved orgelet i First Lutheran Church i Boston, Passacaglia og Fuge