Pamp

Pamp er en (oftest nedsettende) betegnelse for en mektig og ofte rik person som har kommet til en ledende, og innbringende posisjon i en organisasjon, og som er uvillig til å avgi sin posisjon. Pamp brukes ofte som karakteristikk for person som har kommet seg opp i en ledende stilling, for eksempel innenfor et politisk parti, («partipamp») eller fagorganisasjon («fagforeningspamp»). Personer som har som mål å karre til seg innflytelsesrike verv som et mål i seg selv omtales ofte som karrierister. En pamp kan ofte være begunstiget med frynsegoder, uten medførende plikter, men hvis vervet er nesten helt tomt for plikter bruker en gjerne begrepet sinekyre.

Dersom makt i en organisasjon er konsentrert blant noen få mektige ledere, brukes nedsettende uttrykk som pampevelde eller pampevesen. Ofte blir pamp eller pampevelde brukt om organisasjonsledere som er lite villige til å avgi stilling til etterfølgere og derfor blir «sittende fast», eller om organisasjoner i liten grad har frie valg som sørger for utskiftning av ledelsen. Dersom pampeveldet domineres av eldre menn, omtales den uformelt som «gubbevelde». Hvis et lands styreform eller organisasjons styre begunstiger eldre pamper gerontokrati.

Bare når arbeidernes talsmenn vokste opp til pamper knurret de, som selv ikke hadde noen utsikter til å gjøre karrière, mot en tillitsmann og kalte ham «pamp». Samtidig visste de jo godt at det ikke nyttet noe. De ble bare kalt kverulanter fikk grei beskred fra organisasjonen om å holde kjeft. Fordelingen avbeidere-tillitsvalgt-leder hadde tidligere bygd på det naturlige utvalget. Noen passet til å stelle og styre for de andre, mange gjorde ikke det. Det virket som om Vårherre skapte tillitsmennene av noe materiale som var blitt til overs, og som han ikke visste hva han ellers skulle gjøre med.

«Parnass» av Ivar Lo-Johansson

Historikk

Det er nemlig de store p a m p e n e fra salig partivesenet, lederne med de mange «bein», romslige mager og de flotte vaner.

Aftenposten, 29. mai 1943

Ordet er opprinnelig et svensk dialektord og betyr egentlig tjukkas og er avledet av pampa «gå tungt og klossete».. Det er i slekt med bl.a. engelsk pamper og lavtysk pampen, proppe. Ordet ble tatt inn som låneord i dansk fra svensk på 1920-tallet, og til norsk fra svensk på 1940-tallet. I Aftenposten fikk bruken av ordet et oppsving i 1943, mens avisen var kontrollert av nazistene. Uttrykket pamp har trolig spredt seg fra fagbevegelsen til også å bli brukt mektige ledere generelt.^{[trenger referanse]} I PaxLeksikon fra 1980-tallet beskriver Jon Elster fagforeningspamper som tillitsvalgte som har fått avstand til de som skulle representere, ikke lenger utøver yrket sitt og som har «viklet seg inn i maktelitens spill». Elster skiller også mellom førstegenerasjonspamper og andregenerasjonspamper, som er personer som har arvet pampestaus uten arbeidserfaring.

Pamp er også tatt i bruk i uttrykk som OL-pamper og pampebonanza om OL-arramgementer.

Pamp brukes også spøkefullt eller ironisk om tillitsvalgt i annen organisasjon som hverken har stor makt eller stort budsjett, for eksempel student- eller idrettsorganisasjon.