Mandibel
Mandibel (latin: mandibula) betyr underkjeve slik vi finner den hos virveldyr, men uttrykket brukes også om kjevedelene hos andre dyregrupper, slik som leddyr, flerbørstemarker og kjeveormer.
Virveldyr
[rediger | rediger kilde]Hos virveldyrene er mandiblen den nederste delen av kjeveapparatet. Kjevene har utviklet seg fra det fremste paret med gjellebuer hos deres kjeveløse forfedre. I motsetning til overkjeven som er fastvokst til kraniet hos firbente virveldyr, er underkjeven alltid løs. Hos bruskfisker dannes underkjeven av en bruksstruktur som ugjør Meckels brusk hos høyere virveldyr, mens hos andre grupper er disse dekket av hudbein, og hos pattedyr er bruskdelene i underkjeven en del av øreknoklene i mellomøret.[1] Hos de alle fleste dyr består underkjeven av to distinkte høyre- og venstredel, men den er sammenvokst til en enkel, solid knokkel hos krokodiller, fugler, skilpadder, hvaler og høyere aper.
Leddyr
[rediger | rediger kilde]Hos insekter, mangefotinger og krepsdyr er mandiblene kraftige, i sin opprinnelige form bitende munndeler, som sitter festet mellom overleppen (labrum) og de vanligvis spinklere underkjevene (maksiller). De kan være sterkt omdannet, for eksempel hos stikkmygg. Noen ganger kan mandiblene være svært store, blant annet hos hannene hos noen hjortebiller, der de kan være lengre enn resten av kroppen. Hos rovlevende former er mandiblene gjerne slanke og sigdformede, hos plante- og altetere kortere, mer kraftige og knudrete (jekselaktige).
Mandibelen har vanligvis flere tenner enten i spissen eller langs innerkanten. Insektene deles inn i to hovedgrupper etter som hvordan mandiblene er festet til hodekapselen. Hos de mest primitive insektene (børstehaler, Archaeognatha) har mandiblene bare én leddknute (condyl), men hos resten av insektene (Dicondylia) har de to leddknuter.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ (en) Romer, A.S. & Parson, T.S (1986): The vertebrate body. 6. utgave (internasjonal utgave), Sauders Colledge Publishing, USA, 679 sider. ISBN 0-03-910754-X