Otto August Strandman

Otto August Strandman
Født	30. nov. 1875; Vandu
Død	5. feb. 1941 (65 år); Kadrina
Beskjeftigelse	Politiker, diplomat, jurist, advokat, dommer
Embete	Estlands statsministre (1919–1919); rikseldste (1929–1931); Estlands utenriksminister (1920–1921); Minister of Agricultural Work; ambassador of Estonia to France (1933–1939); medlem av det estiske Riigikogu ;
Utdannet ved	Statsuniversitetet i St. Petersburg; Juridisk fakultet ved Det keiserlige universitet i Dorpat
Parti	Estonian Labour Party
Nasjonalitet	Det russiske keiserdømmet; Estland
Utmerkelser	Frihetskorset (Estland); 1. klasse av Ørnekorsets orden; 2. klasse av Estlands Røde Kors' orden; 5. klasse av Estlands Røde Kors' orden
	Otto August Strandman på Commons

Otto August Strandmann, født 30. november 1875 (n.s., 18. november g.s.) i Vandu i Virumaa i daværende Guvernementet Estland, Det russiske keiserdømmet, død 5. februar 1941 i Kadrina, Virumaa, var en estisk jurist, politiker og diplomat. Han var som leder for det estiske arbeiderpartiet en av de ledende sentrumspolitikere i Republikken Estland i mellomkrigstiden og var fra 8. mai til 18. november 1919 statsminister samt fra 9. juli 1929 til 12. februar 1931 rikseldste og statssjef.

Biografi

Utdannelse og juristkarriere

Strandmann tok gymnaseksamenen i Tallinn og jobbet deretter ved den russiske sentralbankens filial i Tallinn. Han studerte jus ved Statsuniversitetet i St. Petersburg 1899–1901 og ved Universitetet i Tartu 1901–1903. Fra 1903 til 1905 jobbet han som advokat i Narva og Tallinn.

Politisk karriere

Strandmann ble medlem av Tallinns bystyre 1904. Etter sin deltakelse i 1905-revolusjonen ble han tvunget på flukt og bodde blant annet i Sveits og Finland. Fra 1909 var han atter virksom som advokat i Tallinn fram til 1917.

Årene 1917–1918 var han talsmann for Guvernementet Estlands provisoriske nasjonalforsamling i forbindelse med selvstendighetsprosessen under første verdenskrig etter februarrevolusjonen 1917, men denne ble oppløst under den bolsjevikiske okkupasjonen og den senere tyske okkupasjonen. Han ble fengslet av de tyske okkupasjonstroppene i 1918.

Etter at Estland erklærte seg selvstendig i februar 1918 ble Strandmann først utenriksminister og deretter landbruksminister i den provisoriske estlandske regjeringen. Strandmann ble partileder for det estiske arbeiderpartiet (Eesti Tööerakond, ETE) etter at forgjengeren Jüri Vilms var blitt myrdet i april 1918. Etter det estiske arbeiderpartiets seier i valget til grunnlovsforsamlingen i 1919 ble Strandmann 8. mai 1919 Estlands første demokratisk valgte regjeringssjef, og den andre regjeringssjefen siden den provisoriske regjeringen ble dannet. Regjeringen var en koalisjonsregjering mellom det sentrumsorienterte ETE, sosialdemokratiske ESTDP, og det liberalkonservative Estiske folkepartiet (Eesti Rahvaerakond, DERES).

Strandmanns første regjeringsperiode 1919 ble dominert av Den estiske uavhengighetskrigen, og Strandmann var selv krigsminister i regjeringen. Etter at regjeringskoalisjonen sprakk ble regjeringen Strandmann etterfulgt av en ny koalisjon ledet av Jaan Tõnisson i november 1919.

På 1920-tallet var Strandmann fortsatt virksom som medlem av Riigikogu og satt i flere regjeringer, blant annet som utenriksminister, finansminister og justisminister. Fra juli 1929 til februar 1931 var han rikseldste, som landets parlamentarisk valgte stats- og regjeringssjef, med støtte av en bred regjeringskoalisjon av fem parti. ETE var i sine tidlige år et sosialdemokratisk orientert parti men kom på 1920-tallet å bli et utpreget sentrum-høyreparti. I 1932 gikk det inn Nasjonalt sentrumparti (Rahvuslik Keskerakond, RKE) 1932.

Diplomatisk karriere

I tillegg til de de politiske embetene i Estland var Strandmann selv virksom som diplomat i utlandet i mellomkrigstiden og jobbet i perioder som diplomatisk sendebud til Polen, Tsjekkoslovakia og Romania 1927–1929, ambassadør til Folkeforbundet 1928, samt som ambassadør til Frankrike, Belgia og den Den hellige stol 1933–1939. To ganger, i 1938 og 1939 var han selv dommer ved Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie.

Pensjonering og død

Strandmann trakk seg tilbake ifra sin diplomatiske karriere i 1939 av helsemessige årsaker. Han bosatte seg i Kadrina øst for Tallinn. Etter Sovjetunionens okkupasjon av Estland i juni 1940 ble opposisjonelle forfulgt og deportert, og da Strandmann ble kalt til forhør hos NKVD 5. februar 1941, skjøt han seg i hjemmet.

Familie og privatliv

Strandmann giftet seg 20. februar 1908 med Lydia Hindrikson (1889–1934). Paret fikk tre barn.

Utmerkelser

Frihetskorset III:e graden, første klassen
Juridisk æresdoktor ved Universitetet i Tartu

Kilder

Om Otto Strandman hos estonica.org (engelsk) Arkivert 21. januar 2020 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

Biografi på Estlands presidentkansellis nettsted (på engelsk).