Oswald Spengler
| Oswald Spengler | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. mai 1880[1][2][3][4] Blankenburg | ||
| Død | 8. mai 1936[1][2][3][4] (55 år) München | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, filosof, sosiolog, matematiker, skribent | ||
| Akademisk grad | Doktorgrad | ||
| Utdannet ved | Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg (studieretning: filosofi, akademisk grad: ph.d.) Humboldt-Universität zu Berlin Ludwig-Maximilians-Universität München | ||
| Doktorgrads- veileder | Alois Riehl | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Nordfriedhof | ||
| Påvirket av | Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Nietzsche, Johann Gottfried von Herder, Arthur Schopenhauer, Johann Jakob Bachofen, Jacob Burckhardt, Ernst Haeckel, Giambattista Vico, Henri Bergson, Leo Frobenius, Karl Lamprecht, Hans Vaihinger, Wilhelm Dilthey, Eduard Meyer, Heraklit, Johann Joachim Winckelmann | ||
| Signatur | |||
 | |||
Oswald Arnold Gottfried Spengler (født 29. mai 1880 i Blankenburg am Harz i Tyskland, død 8. mai 1936 i München) var en tysk historiefilosof og kulturhistoriker.
Hovedtrekkene i Spenglers teorier kan spores tilbake til de utviklingsteorier som var vestens filosofiske arv etter Friedrich Hegel, en tradisjon som også Karl Marx, Herbert Spencer og Henri Bergson virket innenfor. Til forskjell fra disse tre, var han påvirket av Nietzsches teori om alle tings evige gjenkomst, enda de storhetene han studerte var historiske sivilisasjoner og ikke individer. Det historiesynet som Spengler står for er nærmest mystisk, og er i grunnen et utslag av hans tro på den historiske utviklingens naturlige syklus; dette i motsetning til den lineære tidsoppfatningen. Han var en foregangsmann for tysk hegemoni, og var i ideologisk henseende konservativ revolusjonær.
Vesterlandets undergang
[rediger | rediger kilde]Spengler er mest kjent for sitt verk Vesterlandets undergang (tysk Der Untergang des Abendlandes) i to bind (1918–1922). Han stiller de tyske dydene opp mot Englands individuelle konkurranse og Frankrikes egalitarisme. Denne prøyssiske ånd, fyldigere beskrevet i Preussentum und Sozialismus (1921), innebærer at den suverene makten innehas av en organisk helhet som individet oppgår i, en «kosmisk» total enhet som man henfaller til med hele sitt legeme. Den tyske nasjonens mytologiske sjel grunner seg ifølge Spengler i historiske tradisjoner og den idémessige verden, snarere enn i biologien, som nasjonalsosialistene hevdet.
Spengler mente at historien var syklisk, og gjennom sin forskning i blant annet Romerrikets og Egypts utvikling spådde han den vestlige høykulturens fall. Den sykliske historieutviklingen framstilles metaforisk som årstidenes skiftninger, der våren er sivilisasjonens fødsel og vinteren dens død; metaforikken er også sentral for bevisføringen.
Spengler vender seg i sin sivilisasjonskritikk mot pengenes makt over det konkrete livet. Kampen for nasjonens sjel må, ifølge ham, derfor utkjempes mot et «indre England», det vil si finansinteressene og den liberalt demokratiske Weimarrepublikken. I sitt siste verk skriver han at sosialismen bare er de fattiges form for kapitalisme, og allerede i Vesterlandets undergang kritiserer han den frie pressen.
Ifølge Spengler er kampen for «det muliges kunst» gjennom «kosmiske enheter» som hverken er «borgerlige» eller «plebeiske» ingenting annet enn livets selve vesen. Dette høyere forenende mål innebærer plikt, gjerning og forsakelse. På samme måte er hans teorier et oppgjør med den lineære tids- og romoppfatning som har vært dominerende siden opplysningstiden. Myten om det «faustiske» menneske som Spengler forfekter finner han ikke bare i den germanske heltediktningen, men også i ulike kulturer, epoker og land – ikke minst i den indiske religionens Mahabharata, og hos de japanske samuraiene.
Spenglers teorier og nasjonalsosialismen
[rediger | rediger kilde]Herbert Tingsten snakker om Spenglers innflytelse på nasjonalsosialismen i Begrepet «sosialisme» i nasjonalsosialismen, og skriver at skillene er på den ene siden betydelige mellom Spengler og nazismen, og at visse nasjonalsosialistiske ledere skarpt kritiserte visse av hans verker. På den andre siden, skriver Tingsten, har Preussentum und Sozialismus vært «veiledende for mange av det tredje rikets teoretikere».
Spengler stemte først på nazistene, men kom senere til å avvise nasjonalsosialismen, og ble endelig antinazist. I hans siste verk, Jahre der Entscheidung, var bruddet totalt, og dette ledet til at han ble landsforvist av nazistene. Tross Spenglers personlige opposisjon mot nazismen, har det blitt heftende ved ham at han med deler av sine verker kom til å påvirke de tyske nazistenes tankeverden.
Spenglers innflytelse i ettertid
[rediger | rediger kilde]Spenglers tanker om samfunnet har blant annet influert den finske filosofen Georg Henrik von Wright. Han har også påvirket Samuel P. Huntington (Kulturenes kamp) og Bassam Tibi (Sivilisasjonenes krig). Den amerikanske politikeren Henry Kissinger har betegnet Spengler som sin læremester når det gjelder nasjoners skjebne.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Der Untergang des Abendlandes (Vesterlandets undergang) (1918–22; 1–2)
- Preussentum und Sozialismus (1921)
- Der Mensch und die Technik (1931)
- Jahre der Entscheidung (1934)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007228, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 95687, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 57394[Hentet fra Wikidata]