Hopp til innhold

Opphavet til befolkningen i Norge

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opphavet til befolkningen i Norge refererer til den aller første befolkningen i det landet som i dag kalles Norge. Gjennom alle tider har det vært innvandring av ulike folkeslag som har kommet alene, i familier eller i større grupper. De kan til en viss grad skilles fra hverandre gjennom ulik kultur, språk og ulike gener. Arkeologi og genetikk er de viktigste hjelpemidlene for forskningen.

Denne artikkelen behandler i hovedsak innvandring i forhistorisk tid. Det skjer fortsatt innvandring til Norge (se artikkelen innvandrere i Norge).

Neandertalere

[rediger | rediger kilde]

Neandertalere (Homo neanderthalensis) er en betegnelse på fortidsmennesker som man har funnet spor av i Europa og i det vestlige Asia. Neandertalerne og de tidlige menneskene regnes oftest som forskjellige arter, selv om de tildels levde i samme tidsperiode. Neandertalere har antagelig oppstått for rundt 400 000–500 000 år siden og utgått fra sine forgjengere, heidelbergmennesket (Homo heidelbergensis), som også bebodde Europa. Neandertalerne levde i Weichsel-istiden, Eem-mellomistiden, Saale-istiden og Holstein-mellomistiden. De siste fossilene er fra 28 000 år siden ved Gibraltar.

Det er ikke funnet direkte spor etter neandertalere i Norge, det er rimelig å tro at når de har bodd i Europa så lenge, også har bodd i Norge. Isbreene fra siste istid har i hovedsak fjernet sporene, men det kan likevel være at noen en gang i framtiden finner rester – kanskje i en hule. I 2009 ble det funnet et bein av en neandertalere på Doggerland i Nordsjøen.[1] Ved Hollerup i Østjylland er det funnet spor etter dåhjortknokler som ca. 125 000 år gamle. De er slått i stykker slik at neandertalere kunne få fatt på margen.[2] I Varggrottan i Finland avdekket forskere i 1996 redskaper som kan være mellom 120 000 og 130 000 år gamle. Dette er blant de funn som geografisk sett ligger nærmest Norge.

Det er ulike oppfatninger om hvorvidt neandertalere og moderne mennesker formerte seg med hverandre (se hovedartikkelen: tidlige menneskelige folkevandringer).

Før og i den siste istiden

[rediger | rediger kilde]

Europa er antatt å ha blitt bosatt av vår art fra sørøst ved innvandring fra Sentral-Asia og fra Lilleasia. Ekspansjonen er antatt å ha skjedd for rundt 45 000 år siden, og det kan ha tatt opp til 15 000 år før neandertalerne døde ut, og hele Europa ble bosatt av mennesket.[3] Som for neandertalerne har vi ikke direkte spor etter mennesket før siste istid, men det er rimelig å tro at de også har bodd i Norge[trenger referanse].

I siste istid (13 000 – (20 000) 30 000 år siden) har menneskene søkt tilflukt i Sør-Europa og Øst-Europa, før de igjen dro nordover etter istiden. Hovedgruppene bodde i Spania, Rivieraen, Italia, Balkan og Ukraina. Sju ulike mitokondriegrupper overlevde i Europa på denne tiden. Disse blir ofte kalt Evas sju døtre.[4] Etter istiden flyttet de nordover fra sørlige og østlige Europa og bosatte seg i mellom- og nordlige Europa.[trenger referanse].

Jegere og samlere

[rediger | rediger kilde]
Bosetningen i Europa i siste istid for ca 20 000 år siden.
  Solutrean og Proto Solutrean kulturer
  Epi Gravettian kulturer

Det er spesielt grupper som i istiden oppholdt seg i Nord-Spania og Sør-Frankrike som kom til å bosette seg i Norge. De dro langs atlanterhavskysten til Vest-Frankrike og Storbritannia som da var landfast med kontinentet over Doggerland til Danmark og Nord-Tyskland.

Genetiske og arkeologiske studier indikerer at Norge, og store deler av Den skandinaviske halvøy, ble befolket av en blanding av såkalte vestlige jeger-samlere og østlige jeger-samlere under istiden. Ifølge den mest anerkjente teorien kom den førstnevnte gruppen, med opphav i Sør- og Sentral-/Vest-Europa, til Norge fra sør, mens den østlige gruppen kom nordfra og migrerte nedover norskekysten hele veien ned til resten av Skandinavia. De østlige jegerne, som hadde opphav i Øst- og Nordøst-Europa, formerte seg sammen med de vestlige, og skapte en unik gruppe med en distinkt genetisk markør. Denne gruppen omtales i dag som skandinaviske jeger-samlere. De skandinaviske jeger-samlere hadde felles opphav, men det har blitt observert et sterkere genetisk signal fra de østlige jegerne i Nord-Norge og Vestlandet, mens østlandske jeger-samlere hadde et noe nærmere genetisk slektskap med den vestlige gruppen.

De skandinaviske jeger-samlere skiller seg fra de fleste jeger-samlere i Europa på denne tiden i at de hadde flere genetiske varianter for lys pigmentering i huden, også sammenlignet med deres respektive opphavsgrupper. I tillegg virker det å være en kontinuitet i den genetiske varianten TMEM131, som antas å være en genetisk tilpasning til kulde. [5]

På kvinnesiden var det særlig grupper med mintokondriell haplogruppe H som ble dominerende. Disse hadde Baskerland i Spania som oppholdssted i istiden.[6]

Haplogruppe I1, som er den mest utbredte Y-DNA haplogruppen i både Norge og Sverige, antas å ha vært tilstede i disse tidlige jeger-samler samfunnene. Den finnes i 37 % av befolkningen i Danmark. men en minkende andel dess lengre en kommer nordover i Norge. Om lag 25 % av befolkningen på sørøstlandet tilhører denne gruppen.[7] De første kan ha kommet til Norge for om lag 10 000 år siden.

Om redskapsbruken se artikkelen om Steinalderen i Norge, og ellers om Fosnakulturen og Pionerbosetningen.

Bøndene og indoeuropeerne

[rediger | rediger kilde]
Skjema for den indoeuropeiske folkevandringen fra rundt 6000 til 3000 år siden i henhold til Kurgan-hypotesen. Det purpurfargede området tilsvarer det antatte urhjemmet, og det røde til området som kan ha blitt bosatt av indoeuropeisk-talende folkeslag fram til for rundt 4500 år siden. Tilsvarende det oransje området fram til omkring for 3000 år siden.

Haplogruppe R1a1 er vanlig i Norge, og utgjør 37 % av befolkningen i Trøndelag, minkende sørover til 26 % i Oslo-området og 13 % i Danmark. Fordelingen tilsier at de har kommet nordfra og etter hvert flyttet sørover. Stephen Oppenheimer[8] mener at R1a1 ikke har kommet til Norge via Danmark, med den begrunnelse at Danmark har færre av denne typen enn Norge, og at det er et annet spekter av individuelle typer. De har da trolig kommet via Arkhangelsk og Kolahalvøya til Norge. Videre basert på analyser av genetiske grupper, at de kom til Norge om lag for 5700 år siden. Noen av denne gruppen har også spredd seg nordover fra Danmark. Gruppen med opphav i Danmark er yngre, og har trolig kommet direkte fra Øst-Europa uten å gå via Norge. Oppenheimer mener at disse er om lag 3000 år gamle.[9]

De opprinnelige indoeuropeere er det antatte folket som snakket det urindoeuropeiske språket, og antagelig levde en gang for mellom 5000 og 6000 år siden, eller muligens tidligere. Kunnskapen om dem kommer hovedsakelig ved å rekonstruere deres språk som opphav til de indoeuropeiske språkene som innbefatter blant annet norsk. Videre kunnskap får en fra studiet av urindoeuropeeres genetikk og fenotyper. Noen[hvem?] mener at dette er et emne for spekulasjon, som det er vanskelig å trekke noen sikre konklusjoner om.

Opphavet kan være folk med gengruppe R1a, som etter genetiske analyser ekspanderte fra et kjerneområde omkring Svartehavet på denne tiden og inn i Europa, og også østover inn i India. Colin Renfrew[10] mente også at jordbruket i Europa ble introdusert av denne folkegruppen, men her er det flere oppfatninger.[a] Mutasjonene som karakteriserer gruppen oppsto for om lag 10 000 år siden.

Haplogruppe R1a1 er også blitt knyttet til den såkalte Kurgan-kulturen.[11] og Ahrensburgkulturen som er antatt å ha spredd denne haplogruppen opprinnelig.[12] Ornella Semino et al. foreslo i 2000 en spredning etter istiden nordover fra Svartehavet, etterfulgt av en forsterket ekspansjon av Kurgankulturen inn i Europa, og omtrent på samme tid også østover.[13]

Det har også vært noen andre forslag til hvor denne haploguppen kan ha oppstått, men uten at de har fått noe stort gjennomslag. Det har for eksempel blitt foreslått at R1a oppsto i Sør-Skandinavia i stridsøkskulturen.[14]

Samene

[rediger | rediger kilde]

Den kvinnelige haplogruppe V har i dag sine største europeiske hyppigheter i Baskerland og blant samene.[15] Den har sitt opphav i Spania. I overkant av 50 % av samiske kvinner tilhører denne gruppen. En annen gruppe samiske kvinner tilhører haplogruppe H, som omtalt over, og andre en undergruppe av haplogruppe U, som også har sitt opphav i Sør-Frankrike eller Spania. I tillegg er det om lag 3 % som tilhører haplogruppe M, som trolig er kommet fra Asia.[16]

Trolig har disse kvinnene vandret østover fra Sørvest-Europa på sørsiden av Østersjøen, og så dradd nordover igjen gjennom Finland og Russland. Tilstedeværelsen av haplogruppe V i Øst-Europa er datert til om lag 8500 år siden, som tilsier at de har nådd Norge noe senere.[17]

Haplogruppe V har trolig vært gjennom en betydelig genetisk drift.[18]

Av samiske menn tilhører:

  • Nesten halvparten haplogruppe N3.[8]
  • Under 20 % av samiske menn tilhører haplogruppe R1a1 med mulig opphav i Ukraina.[8] Gruppen er vanlig i Sentral- og Øst-Europa samt Sibir.
  • I underkant av 9 % av samene tilhører haplogruppe R1b med opphav i Spania.[19]

Haplogruppe N3 er vanligst blant den finske befolkningen, finske samer, karelere, estlendere, samt folk i områder Volga-Ural og i Sibir. Det er trolig at N3-gruppen er kommet samtidig med brukerne av finsk-ugriske språk – herunder samisk. Eksakt når det skjedde er fortsatt uvisst, og dateringsforsøkene spriker mye.[20] Samisk har lånord fra proto-iransk, som også tilsier at språket har et østlig opphav.

Trolig har samene kommet til Norge i hovedsak fra nordøst. De fleste kvinnene tilhører gruppen (V), som har sitt opphav i Spania. Kvinnene dro østover og kom til Øst-Europa og har blitt blandet med menn med et østlig opphav (N3). Mennene har hatt et finsk-ugrisk språk. Det er noe innblanding av grupper som er vanlig blant den norske befolkningen (haplogruppene H og R1b). De nyankomne haplogruppene V for kvinnene og N3 for mennene er uvanlige grupper for resten av befolkningen i Norge.

Kvener

[rediger | rediger kilde]

Kvener (kvensk/finsk: kveeni; nordsamisk: láddelažžat) er en norsk etnisk minoritet nedstammet fra bønder og fiskere som emigrerte fra nordlige deler av Finland til Sverige og Nord-Norge i det 18. og 19. århundre. Kvener er av Kenneth Hyltenstam definert som: alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves som relevant.[21] For at definisjonen skal skille mellom skogfinner og kvener, avgrenses definisjonen geografisk til Nord-Norge.[trenger referanse]

Fra skattemanntallet fra første halvdel av 1500-tallet er det omtalt kvensk bosetting.[trenger referanse] Også skattemanntall fra andre halvdel av 1500-tallet bekrefter kvensk bosetting – både som skattemenn og som drenger.[trenger referanse] Dette bekreftes videre i 1600-tallsmaterialet ved at også tingbøkene omtaler kvenene.[trenger referanse] Omfanget av tidlig kvensk bosetning er imidlertid vanskelig å fastslå.[trenger referanse]

Genetikk, kropp og utseende

[rediger | rediger kilde]

Størrelse og bygning

[rediger | rediger kilde]

Sammenliknet med den øvrige befolkningen i verden er befolkningen i Norge som andre skandinaver i gjennomsnitt relativt høye og storbygde. Årsakene er flere: Europeiske folkeslag har ikke utviklet mindre robust kroppsbygning etter slutten av neolittisk tid, i motsetning til andre folkegrupper.[22] Ifølge Jared Diamond tenderer befolkning i kalde strøk til å bli kortvokste som inuittene og befolkning i varme strøk som Sør-Sudan til å bli langlemmede som dinkaer.[23] Folkeslag i kaldt klima har dessuten generelt tyngre kroppsbygning enn sine slektninger i varmere strøk,[24][25] slik at de nordeuropeiske folkegruppene er blant de høyeste og tyngste i verden.[26] Eksempelvis kan det være vanskelig for nordmenn å finne sko og klær fra Sør-Europa som passer. Forskjellen mellom skandinaviske folkegrupper og de søreuropeiske folkene er avhengig både av genetikk og av kosthold, men har holdt seg relativt konstant siden steinalderen.[22]

Hud, hår og øyefarge

[rediger | rediger kilde]

I likhet med befolkningen i andre nordiske og baltiske land har befolkningen i Norge gjennomgående lys hud-, hår- og øyenfarge sammenliknet med verdens øvrige befolkning.[27][28] Befolkningen i disse områdene er ofte lyse i huden, i noen tilfeller rødlett (fregnete). Europa nord for Alpene og Pyreneene inkludert den europeiske delen av Russland har størst forekomst av lys hud i verden. Befolkningen i Norge og Nord-Europa har generelt stor variasjon hår- og øyefarge med sorte, brune, blå, grå og grønne øyne. Rundt Østersjøen og i de nordiske landene hadde (per 1965) 50-80 % av befolkningen lyst hår og lyse øyne. I deler av Sverige, det sørlige Finland og i baltiske land var forekomsten over 80 %. Andelen av befolkningen med lyse øyne i Norge er (tall for 1965) omtrent som i Skottland, Irland, Nord-England, Nord-Frankrike, Tyskland, Østerrike, Slovenia og Kroatia. Hudfarge er ikke genetisk knyttet til hår- og øyefarge, bortsett fra for rødhårete. Den store andelen med lys hud i Nord-Europa kan vanskelig forklares med evolusjon (tilpasning til klimatiske forhold).[29] Hudfarge er i hovedsak genetisk bestemt, men en bestemt er en fenotype og ikke bestemt av et enkelt gen alene.[30] Hudfarge blir ikke bevart i levninger og kan ikke undersøkes arkeologisk slik at forskningen er avhengig av undersøkelser innenfor den levende befolkningen.[31]

Variasjon i pigmentering i nordiske områder nevnes i «Rigstula», et dikt fra den Den eldre Edda, der befolkningen representeres ved trell, bonde og jarl blir beskrevet som henholdsvis svarthårede, rødhårende og blonde.[32] Det var flere innvandringsbølger til Norge i forhistorisk til tidlig historisk tid.[12] Den første jeger-samlerkulturen fra etter siste istid har blitt supplert og delvis fortrengt av jordbrukskultur (muligens keltisk).[klargjør][33] Den siste store forhistoriske innvandringen til landet var i forbindelse med folkevandringstiden på 400-tallet, som brakte gotere til landet. I middelalderen kom det innvandrere blant annet hanseatertiden.[trenger referanse]

Genetikk

[rediger | rediger kilde]

Passarino mfl undersøkte 74 unge menn på sesjon (medisinsk undersøkelse som grunnlag for militærtjeneste). Resultatene viste at mtDNA, Y-kromosomer og klassiske autosomale markører hadde 80 % overlapp med befolkningen Sentral- og Vest-Europa, særlig Tyskland, men også Tsjekkia og Kroatia. Undersøkelsen viste også genetisk overlapp med befolkningen i Øst-Europa og i middelhavslandene, og et visst innslag av gener som er typisk for uralsk talende befolkninger.[12] En studie av mitokondrialt DNA i flere europeiske land viser liten forskjell mellom landene. Det var heller ingen vesentlige genetiske forskjeller langs språkgrensene i Europa inkludert baskisk talende og de fleste finsk-ugrisk talende. Unntaket er den samiske befolkningen noe som tyder på at den samiske befolkningen har en lang historie adskilt fra den øvrige befolkningen i Europa. Innenfor befolkningen med alle de samiske språkene finnes mitokondrier som er svært sjeldne eller fraværende ellers i Europa. Forskerne antyder at den samiske befolkningen har en egen historie i relativ isolasjon titusen år og at den øvrige befolkningen i Europa har en like lang felles historie.[34]

En undersøkelse av Y-kromosom hos 1766 norske menn viste likhet med tilsvarende fra Island, Tyskland, Nederland og Danmark. Innenfor Norge antyder resultatene ulike geografiske mønster avhengig av analysemetode, blant annet skiller Agder, Sogn og Fjordane, og Finnmark seg ut. Resultatene viser generelt stor likhet med befolkningen i blant annet Tyskland.[35] Andre har funnet at nordmenn er nærmest beslektet med svensker, dansker, tyskere og nederlendere.[36][trenger bedre kilde] DNA-studier har vist at befolkning i Skandinavia inkludert Norge i liten grad stammer fra de første jeger-sanker-folkene som kom til området etter istiden. Istiden stammer dagens befolkning i Skandinavia i hovedsak fra jordbruksfolk som kom sørfra for omkring 5300 år siden. Jordbruksfolkene og jeger-sankere levde trolig samtidig i Skandinavia i omkring 1000 år. Den tidlige jeger-sanker befolkningen har større genetisk fellesskap med dagens befolkning øst for Østersjøen.[33]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Spencer Wells foreslår i en studie fra 2001 at opprinnelsen, spredningen og alderen til haplotype R1a1 peker om migrering i oldtiden, muligens korresponderende med spredningen av Kurgan-folket i deres ekspansjon over de eurasiatiske steppene rundt 3000 f.Kr. Om hans eldre lærer Cavalli-Sforzas forslag, uttalte han at «det er ingenting som motsier denne modellen, skjønt de genetiske mønstrene gir heller ikke klar støtte», og argumenterer i stedet for at bevisene er langt sterkere for Gimbutas' modell.[trenger referanse]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rønning, Asle: Tråler fisket opp neandertaler-skalle Arkivert 2013-01-24, hos Wayback Machine., Forskning.no
  2. ^ Skalk: De aller første danskere
  3. ^ Currat, M.; Excoffier, L. (Desember 2004): «Modern humans did not admix with Neanderthals during their range expansion into Europe». PLoS Biol. 2 (12): e421. PMID 15562317
  4. ^ jamfør Bryan Sykes: Evas sju døtre, Pax forlag, Oslo, 2003.
  5. ^ Günther, Torsten; Malmström, Helena; Svensson, Emma M.; Omrak, Ayça; Sánchez-Quinto, Federico; Kılınç, Gülşah M.; Krzewińska, Maja; Eriksson, Gunilla; Fraser, Magdalena (9. januar 2018). «Population genomics of Mesolithic Scandinavia: Investigating early postglacial migration routes and high-latitude adaptation». PLOS Biology. 1 (på engelsk). 16: e2003703. ISSN 1545-7885. PMC 5760011 Åpent tilgjengelig. PMID 29315301. doi:10.1371/journal.pbio.2003703. Besøkt 9. februar 2020. 
  6. ^ Oppenheimer, Stephen (2006): The origin of the british, London, 2006, London, side 128ff.
  7. ^ Oppenheimer, Stephen (2006): The origin of the british, London, side 137-138 og 189-190.
  8. ^ a b c Oppenheimer, Stephen (2006): The origin of the british, London, side 185.
  9. ^ Oppenheimer, Stephen (2006): The origin of the british, London, side 187
  10. ^ Renfrew, A.C. (1987): Archaeology and Language: The Puzzle of Indo-European Origins, London: Pimlico. ISBN 0-7126-6612-5
  11. ^ Y-DNA Haplogroup R and its Subclades - 2010
  12. ^ a b c Passarino, G (2002). «Different genetic components in the Norwegian population revealed by the analysis of mtDNA and Y chromosome polymorphisms». Eur. J. Hum. Genet. 10 (9): 521–9. PMID 12173029. doi:10.1038/sj.ejhg.5200834. 
  13. ^ The Genetic Legacy of Paleolithic Homo sapiens sapiens in Extant Europeans: A Y Chromosome Perspective Arkivert 25. november 2003 hos Wayback Machine. (PDF)
  14. ^ Dupuy, B. et al. 2006. Geographical heterogeneity of Y-chromosomal lineages in Norway (PDF). Forensic Science International. 164: 10-19.
  15. ^ Oppenheimer, Stephen (2006): The origin of the british, London, side 130.
  16. ^ Oppenheimer, Stephen (2006): The origin of the british, London, side 178-183.
  17. ^ Oppenheimer, Stephen (2006): The origin of the british, London, side 182.
  18. ^ Oppenheimer, Stephen (2006): The origin of the british, London, side 182-183
  19. ^ Oppenheimer, Stephen (2006): The origin of the british, London, side 183.
  20. ^ Oppenheimer, Stephen (2006): The origin of the british, London, side 185-186.
  21. ^ Hyltenstam, Kenneth 2003: Kvenskans status (PDF)
  22. ^ a b Ruff, C. (2002): Variation in Human Body Size and Shape. Annual Review of Anthropology, no 31, side 211-232 doi: 10.1146/annurev.anthro.31.040402.085407
  23. ^ Diamond, Jared (November 1994). «Race without color». Discover, 15 (11).
  24. ^ Roberts, D.F. (1978): Climate and Human Variability. Addison-Wesley Pubishing Company, 2nd utgave. No 34 i serien Addison-Wesley module in anthropology
  25. ^ Katzmarzyk, P.T., Leonard, W.R. (1998): Climatic influences on human body size and proportions: ecological adaptations and secular trends. American Journal of Physical Anthropology No 106, side 483–503
  26. ^ Eveleth, P.B. & Tanner, J.M. (1976): Worldwide Variation in Human Growth. Cambridge University Press, New York
  27. ^ Frost, P. «Why Do Europeans Have So Many Hair and Eye Colors?». Cognitive Cultural Studies. University of California, Los Angeles. Besøkt 10. februar 2016. 
  28. ^ Rees, Jonathan (2003). «Genetics of hair and skin color». Annual Review of Genetics. 37. 
  29. ^ Frost, Peter (2006). «European eye and hair color». Evolution and Human Behavior. 27: 85. 
  30. ^ Rees, J. L. (2003). Genetics of hair and skin color. Annual review of genetics, 37: 67-90.
  31. ^ Jablonski, N. G. (2004). The evolution of human skin and skin color. Annual Review of Anthropology, 33: 585-623.
  32. ^ [1][død lenke] oversatt til nynorsk, fra Heimskrinla[død lenke]
  33. ^ a b Helena Malmström, M.Thomas P. Gilbert, Mark G. Thomas, Mikael Brandström, Jan Storå, Petra Molnar, Pernille K. Andersen, Christian Bendixen, Gunilla Holmlund, Anders Götherström, and Eske Willerslev. Ancient DNA Reveals Lack of Continuity between Neolithic Hunter-Gatherers and Contemporary Scandinavians. Current Biology, 2009; DOI: 10.1016/j.cub.2009.09.017
  34. ^ Sajantila, A., Lahermo, P., Anttinen, T., Lukka, M., Sistonen, P., Savontaus, M. L., & Issel-Tarver, L. (1995). Genes and languages in Europe: an analysis of mitochondrial lineages. Genome Research, 5(1), 42-52.
  35. ^ Dupuy, B. M., Stenersen, M., Lu, T. T., & Olaisen, B. (2006). Geographical heterogeneity of Y-chromosomal lineages in Norway. Forensic science international, 164(1), 10-19.
  36. ^ Cavalli-Sforza 1994
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Opphavet_til_befolkningen_i_Norge&oldid=24728140»