Operasjon Fieldfare
| Operasjon Fieldfare | |||
|---|---|---|---|
| Land | Norge | ||
| Sted | Tafjordfjellene, Romsdalen | ||
| Dato | mars 1944 - mai 1945 | ||
Operasjon Fieldfare var en britisk sabotasjeaksjon ledet av fenrik Joachim Rønneberg i Tafjordfjellene på Sunnmøre mot slutten av andre verdenskrig.
Operasjonen begynte i mars 1944 og var i regi av de britiske spesialstyrkene Special Operations Executive (SOE).[1] Målet med aksjonen var å rekognosere og forberede angrep på tyske forsyningslinjer i Romsdalen med Raumabanen.[2][3]
Stuguflåtbrua ble sprengt natt til 6. januar 1945 uten at okkupasjonsmakten klarte å spore opp sabotørene. Det tok 20 dager før togtrafikken var i gang igjen. De oppholdt seg i Tafjordfjella i over ett år uten å bli oppdaget.[2] I påvente av aksjon oppholdt kommandosoldatene seg i fjellet. Det var også aktuelt å rekognosere sambandslinjene i Ottadalen.[3][4]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Rønneberg hadde vært en god del i Tafjordfjella før krigen. I 1942 foreslo Rønneberg overfor ledelsen i Kompani Linge en base i fjellområdet mellom Ottadalen og Lesja/Romsdalen. Operasjonen ble utsatt fordi Rønneberg ble involvert i aksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork. Rønneberg hadde ingen militær bakgrunn før han reiste til Storbritannia for å delta i motstandsarbeidet.[3][4] De andre deltakerne var Birger Strømsheim og Olav Aarsæther.
Rønneberg og Strømsheim hadde året før deltatt i operasjon Gunnerside, kjent som tungtvannssabotasjen i Vemork. Høsten 1943 begynte Rønneberg trening for oppdrag i Ålesundsområdet; planleggingen av Fieldfare begynte i oktober 1943. Rønneberg ble sendt til Storbritannia i mars 1945 på grunn av alvorlige helseproblemer; Rønneberg ble sendt med båt i regi av Shetlandsgjengen.[2][5][3][6][7]
Gjennomføring
[rediger | rediger kilde]
Rønneberg, Strømsheim og Aarsæther ble i mars 1944 sluppet i fallskjerm og landet ved Veltdalen, over 20 km lengre vest enn planlagt. Landingen med fallskjerm var dramatisk i bratt og vanskelig terreng ved Tordsnose. Utstyret ble spredt i snøen i høyfjellet. De fant ut at Veltdalen var like gunstig som Tordsvatnet ved Sponga der de opprinnelig hadde planlagt. De lå først i telt, deretter i Tafjord Krafts anleggsbrakke som var satt opp i forbindelse med reguleringen av Veltdalen for Tafjord 1 kraftverk. Anleggsbrakken ble disponert av Ålesund-Sunnmøre Turistforening som turisthytte etter at anleggsarbeidet var ferdig.[2][3]
Fieldfare-hytta ble snekret sammen av kassematerialer fra kraftverkets anlegg i Veltdalen. De besøkte også turisthytten Reindalsseter, Puttbua og Friisbu. Fieldfare-hytta ligger ved en bratt hammer bare noen hundre meter fra Veltdalshytta. Fieldfare-hytta hadde bare en primus til koking og ikke ildsted. I vintermånedene var innetemperaturen sjelden over null grader. Fieldfare-hytta har Rønneberg vært med å rekonstruere for å gi et bilde av hvordan motstandsmennene bodde under krigen.[2][3][8]
De ville skjule seg for fotturistene som kom om sommeren og Fieldfare-hytta var klar til bruk i juni 1944. Maten medbragt fra Storbritannia tok slutt. Det var vanskelig med flyslipp i lyse sommernetter og allierte styrker var opptatt med landgang i Normandie. De begynte da å forsyne seg av matlageret på Reindalseter. Stien til Reindalseter var vanskelig og de var redde for å treffe folk. Til sammen tok de 45 kg klippfisk, 45 kg saltkjøtt, 75 kg mel og en del sukker og margarin. I forståelse med turistforneningen skulle ikke tyveriet anmeldes, men det ble likevel varslet til lensmannen som ikke gjorde noe med saken.[2][3][5]
Operasjonen var Rønnebergs forslag og var planlagt ut ifra to scenarier for frigjøring av Norge: tysk tilbaketrekking eller alliert landgang i Norge. SHAEF ønsket ikke uro og eventuell oppstand i Norge i 1944 på grunn av forberedelsene til Operasjon Overlord og gjengen i Tafjordfjella fikk derfor ikke instrukser om aksjoner. Rønneberg antok at Fieldfare først og fremst hadde til formål å være bak fiendens linjer i tilfelle landgang i Norge og da landgangen kom i Normandie forsto han at eventuell invasjon i Norge ikke ville komme med det første. Fieldfare og Rønneberg hadde kontakt med motstandsgrupper i Romsdalen blant annet bestående av Arne Randers Heen og Torbjørn Krohn. På Brøste nedenfor Pyttbua lå det dessuten to ålesundere i dekning.[10]
I april 1945 flyttet gruppen til Romsdalen der motstandsstyrker trente ved Tunga seter.[3] Våren 1945 samarbeidet Fieldfare med en Milorg-gruppe med mannskap fra Verma, Lesjaskog og Bjorli.[11]
Mellom Pyttbua og Veltdalen gikk sabotørene en alternativ rute for ikke å møte fjellturister. Ruta har siden blitt kalt Fredløses vei. Denne stien passerer et lite vann på 1452 meters høyde der de ved et tilfelle hadde kontakt med Storbritannia ved hjelp av en lommeradio; vannet kalles deretter Radiovatnet.[3]
Sprenging av Stuguflåten bru
[rediger | rediger kilde]Målet med operasjonen var å rekognosere og forberede angrep på tyske forsyningslinjer i Romsdalen med Raumabanen. I desember 1944 sendte SHAEF et direktiv om å forsinke eller hindre troppetransport til kampene på Vestfronten.[10] Beskjed om å forberede anrep mot Raumabanen kom 3. desember 1944. Stuguflåtbrua var uten vaktholdt og stor mengder sprengstoff ble i desember fraktet til et depot i nærheten.[2][6][12][13]
Nyttårsaften kom ordre om å sprenge broen helst natt til 6. januar. I denne situasjonen brukte de britiske uniformer. Da var snø og svært kaldt (ned mot -30°C) da de kvelden 5. januar gikk på ski til Stuguflåten. De anbragte omkring 100 kg dynamitt (eller TNT) og 35 minutter etter at lunten var tent gikk ladningen av og lyste opp dalen. Broen ble sprengt natt til 6. januar 1945 uten at okkupasjonsmakten klarte å spore opp sabotørene. Tysk soldater skal ha klart å følge skisporene i skogen, mens på snaufjellet var sporene blåst bort. Det tok 20 dager før togtrafikken var i gang igjen.[2][6][12][13]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Årbok for Sunnmøre Historielag 2005 Arkivert 5. februar 2014 hos Wayback Machine. lest på nett 12.2.12.
- ^ a b c d e f g h Gunnar Myklebust (2011). Tungtvannsabotøren (på norsk). Oslo: Aschehoug. s. 221-223. ISBN 978-82-03-29306-1.
- ^ a b c d e f g h i Fylling, John H. (1999). Tafjordfjella. xx#: Vista. ISBN 8299217792.
- ^ a b 100 år 100 navn. Sunnmørsposten forl. 2000. ISBN 8291450080.
- ^ a b Moland, Arnfinn (1985). Sabotasje i Norge under 2. verdenskrig. no#: Norges hjemmefrontmuseum. ISBN 8299102642.
- ^ a b c d Lium, Tom (2021). Tungtvannssabotørenes retrett 1943. Ares forlag. ISBN 9788283920192.
- ^ Sabotørene. [Rjukan]: SingSong. 2022. ISBN 9788299986953.
- ^ Fjellposten, Medlemsblad for ÅST, nr 1, 2010.
- ^ Steinhvelvbruer. xx#: Statens vegvesen, Vegdirektoratet. 2002. ISBN 8272075229.
- ^ a b Sollied, Arild (1978). Militær motstand på Sunnmøre 1940-1945. Sjøholt: Norild. ISBN 8272250144.
- ^ Lunde, Jon Vegard (1982). - Det var ei rar tid. Jon Vegard Lunde presseservice. ISBN 8299096618.
- ^ a b Raumabana. Biblioteket. 1994. ISBN 8291317011.
- ^ a b Kompani Linge. LibriArte. 1995. ISBN 8244500492.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren, Aschehoug (2011) ISBN 978-82-03-29306-1
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Om Fieldfarehytta Arkivert 9. april 2015 hos Wayback Machine., fra nettstedet til Ålesund turistforening