Operasjon Compass

Operasjon Compass
Konflikt: Del av felttoget i Nord-Afrika under andre verdenskrig
	; MK VIB Light Tanks fra 7th Armoured Division på ørkenpatrulje 2. august 1940
Dato	8. desember 1940 – 9. februar 1941
Sted	Mellom Sidi Barrani i Egypt og El Agheila ved bunnen av Sidrabukten i Libya
Resultat	Alliert seier
	Stridende parter
Storbritannia; * Britisk India; Australia; Frie franske	Italia
	Kommandanter og ledere
Archibald Wavell; Henry Maitland Wilson; Richard O'Connor	Rodolfo Graziani; Italo Gariboldi; Mario Berti; Giuseppe Tellera; Pietro Maletti; Annibale Bergonzoli

Operasjon Compass var en britisk operasjon i Afrika under andre verdenskrig.

Forspill

I november 1940 invaderte italienske styrker sammen med tropper fra Libya Egypt, der de slo leir langs Middelhavet, i en viss avstand fra grensen til Libya.

De allierte mente at deres motangrep var akseptabel styrkeinnsats siden italienske tropper ikke bare hadde invadert Hellas og Frankrike som begge var alliert med Det britiske samvelde, men dessuten etter angrepet på Egypt hadde plassert tropper på området til et britisk protektorat.^{[trenger referanse]}

Styrkene innen motangrepet

Italienerne hadde satt opp flere leirer fra kysten i nord til leiren Sofafi lengre sør. Nærmest Sofafi lå en leir ved navn Nibeiwa. Disse to leirene var ganske langt fra hverandre, og britisk spaning viste at området mellom dem var glissent befestet. Grunnen til dette var at leiren ved Sofafi og leiren ved Nibeiwa lød under forskjellig befal, og kommunikasjonen innen den italienske armé var ofte direkte dårlig, noe som skulle vise seg avgjørende på flere kritiske tidspunkter under andre verdenskrig.^{[trenger referanse]} Dermed ble dette et viktig utgangspunkt for angrepet mot Grazianis styrker.

Styrken som skulle benyttes ved Operation Compass bestod av 7. panserdivisjon (de såkalte ørkenrottene), 4. indiske brigade samt en del blandede kompanier. Italienerne hadde det 21. korps i sør og det 23. korps i nord.

Forløp

Den 8. desember startet britiske tropper fra den 7. panserdivisjon sitt motangrep. Britene lyktes med overraskelsesmomentet sitt. Natten til den 8. desember smøg den 7. panserdivisjon og 4. indiske brigade seg tett inn på en italienske fronten. De splittet seg opp, og den indiske brigaden angrep leiren Nibeiwa i ryggen mens 7. panserdivisjon gikk mot Sofafi. Forvirringen i de italienske leirene ble total da de ble vekket straks før morgengry av bulderet fra britiske Matilda-panservogner.^{[trenger referanse]}

På dette tidspunktet disponerte O'Connor 57 Matilda-panservogner. Senere i krigen skulle disse panservogner betraktes som foreldede og nesten ubrukelige ettersom utviklingen gikk så fort på dette stadiet.^{[trenger referanse]} Men i begynnelsen av krigen var de «udødelige mordermaskiner».^{[trenger referanse]}

Matildene kunne stå imot praktisk tatt alle våpen italienerne disponerte. Italienerne hadde ikke noen slike panservogner blant sine styrker, bare noen få og mindre sterke og en hel del lette panservogner som lignet mer på bestykkede biler. Det eneste som muligens kunne gi Matildene problemer var minefelt, flyangrep og visse italienske panservernskanoner.^{[trenger referanse]}

Noen Matilder kom senere ut for miner. Flyangrep var ikke aktuelt ettersom det ikke forekom flyspaning om natten. Dermed gjenstod bare panservernkanonene, men det skulle vise seg at disse ikke kunne utrette mye, dels på grunn av overraskelsesmomentet og dels på grunn av at Matildene var langt flere på samme sted enn man kunne håndtere.^{[trenger referanse]} Resultatet ble nærmest en massakre i leiren Nibeiwa (den indiske brigaden hadde flest panservogner), og det gikk ikke så mye bedre for italienerne i Sofafi.^{[trenger referanse]}

Etter dette tapet for italienerne vendte O'Connors styrke nordover. Samtlige italienske styrker ble drevet på en flukt som ikke opphørte før de nådde Sidi Barrani, langt fra de opprinnelige angrepene.

Motangrepet førte til at to av de italienske leirene ved Middelhavet ble isolert fra de øvrige italienske styrkene og dermed tvunget til overgivelse.

Følger

Operasjonen førte til at italienske styrker trakk seg tilbake mens allierte tropper avanserte. Under slaget ved Tobruk (12. januar 1941) ble byen okkupert av britiske og australske styrker.

Det britiske angrepet overbeviste Hitler om at Mussolinis ord om at han skulle kunne ta seg av Storbritannia i Afrika var alt for optimistiske.^{[trenger referanse]} Hitler stod nå foran et vanskelig valg; om han skulle hjelpe Mussolini i Nord-Afrika eller om han skulle fokusere alle krefter på Sovjetunionen. Han valgte å danne arméen Deutsches Afrikakorps og den 12. februar 1941 sendte han over Erwin Rommel, en av sine beste generaler, til Tripoli for å lede den tyske motoffensiven.

Litteratur

Gavin Long: Australia in the War of 1939–1945. Series 1. Army. Volume I, To Benghazi, Kapitel 6-11. Australien War memorial: korrigierte Neuauflage, Canberra 1961. Online Ausgabe Arkivert 25. mai 2009 hos Wayback Machine.
Jon Latimer: Operation Compass 1940: Wavell's Whirlwind Offensive. Osprey: Oxford 2000. ISBN 1-85532-967-0.
Indro Montanelli: L'Italia della disfatta. Rizzoli editore: Milano 1982. OCLC 252028214.