Onan
Onan var ifølge Det gamle testamente sønn av Juda og en kanaaneisk kvinne,[1] omtales i 1 Mos. 38:8-10 og er opphav til ordet «onani».[2]
Da Onans eldre bror Er døde («Men Er, Judas eldste sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og Herren lot ham dø.»[3]), anmodet Juda Onan om å gjøre Ers enke gravid. Slik gikk det ikke, for «Onan visste at etterkommerne ikke ville bli hans. Når han gikk inn til sin brors kone, lot han sæden gå til spille på jorden for ikke å gi broren etterkommere.»[4]
En utbredt misforståelse er at Onans død skyldtes at han onanerte, men av bibelteksten fremgår klart at han ble straffet for sin ulydighet mot Moseloven, som forpliktet ham til å gjøre sin brors enke gravid i 5. Mosebok 25,5-10.[5] Onan døde ikke fordi han lot «sæden gå til spille», men fordi han var ulydig mot Moselovens påbud og unnlot å gjøre Ers enke gravid, slik Juda ba ham gjøre.
Onans og Ers død er de eneste tilfellene i Mosebøkene hvor Gud tar menneskeliv uten å gjøre bruk av andre krefter, som å sende en engel («Herrens engel») eller forårsake et pestutbrudd.
Tolkninger av historien
[rediger | rediger kilde]De tidligste tolkningene av historien gikk på at Onan vanæret sin døde bror ved å unnlate å oppfylle Moselovens påbud om å inngå et «svogerekteskap». Om en mann døde uten arving, skulle avdødes bror gifte seg med enken, og første sønn i dette ekteskapet regnes som avdødes sønn, slik at hans slektslinje fortsatte (jfr 5. Mosebok 25,5–10; jf. Ruts bok 4,1ff).[6] Onans synd var etter denne tolkningen å nekte å gi sin avdøde bror en arving.
I Matteusevangeliet tar saddukeerne dette opp: ««Mester», sa de, «Moses har sagt: Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe.»»[7] I Ruts bok 4,10 sier Boas: «Jeg tar også moabittkvinnen Rut, Mahlons kone, til ekte, slik at den dødes navn kan leve videre og jordstykket gå i arv. Slik vil den dødes navn ikke bli utslettet av hans slekt og glemt i porten på hans hjemsted.»[8]
En annen jødisk fortolkning er at Onan ble straffet fordi han spilte sin sæd,[9] en tolkning som legges til grunn for forbudet mot både onani og avbrutt samleie. I middelalderen tok katolske teologer også med et forbud med prevensjon. Denne tolkningen ble viktig i kristendommen, og kirkefaderen Hieronymus skrev: «Men jeg undrer meg over at kjetteren Jovianian setter Juda og Tamar frem for oss som eksempel, dersom det ikke kanskje er slik at til og med løse kvinner gir ham glede; eller Onan, som ble drept fordi han ikke unnet sin bror sæd. Tror han at vi aksepterer annen seksuell omgang enn den for å lage barn?»[10]
Klemens av Alexandria nevner ikke Onan spesifikt, men reflekterer de samme tanker: «Fordi den er gitt av Gud for menneskehetens forøkelse, skal ikke sæd ejakuleres for ingenting, ei heller skal den skades eller spilles.»[11] og «å ha samleie av annen grunn enn for å lage barn, er å gjøre skade på naturen».[12]
Noen moderne bibelforskere mener at Onans synd var å bryte reglene for «svogerekteskap», og teksten kan da leses som en bekreftelse på at loven var innstiftet av Gud, og at brudd på den kunne utløse en guddommelig dødsstraff. Denne tolkningen svekkes av andre eksempler på brudd på påbudet om svogerekteskap, som i 2. Mosebok straffes med ydmykelse; men dette er noen hundreår yngre enn historien om Onan. Det kan ha pågått en holdningsendring i perioden.
En passasje i 3. Mosebok, kapittel 15, nevner «rituell urenhet» ved mannens kjønnslem: «Enten utfloden flyter fra hans kjønnslem eller lemmet er tilstoppet av utfloden, så er dette urenhet.»[13] Det er uklart om «utflod» viser til sæd eller til utflod ved sykdom.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ 1. Mos. 38,2-4, nettbibelen.no
- ^ 1. Mos. 38,8-10, nettbibelen.no
- ^ 1. Mos. 38:7, nettbibelen.no
- ^ 1. Mos. 38:9, nettbibelen.no
- ^ «Om brødre bor sammen og en av dem dør uten å ha fått en sønn, skal hans enke ikke gifte seg med en utenfor slekten, med en fremmed. Hennes svoger skal gå inn til henne og gjøre sin plikt som svoger gjennom å ta henne til kone. Den første sønnen hun føder, skal bære videre den avdøde brorens navn, så navnet ikke blir utslettet i Israel. Men dersom mannen ikke har lyst til å ta sin svigerinne til ekte, skal hun gå til de eldste i byporten og si: «Min svoger nekter å oppfylle svogerplikten og videreføre sin brors navn i Israel. Han er ikke villig til å ta meg til kone.» Da skal de eldste i byen kalle mannen til seg og tale ham til rette. Står han på sitt og sier at han ikke vil ta henne til kone, skal svigerinnen gå bort til ham i nærvær av de eldste, dra skoen av foten hans, spytte ham i ansiktet og svare ham: «Slik gjør en med den mann som ikke vil bygge sin brors hus.» Og siden skal slekten hans kalles «Barfot-slekten» i Israel.» 5. Mos 25,5-10, nettbibelen.no
- ^ «Svogerekteskap», bibel.no
- ^ Matt 22,24, nettbibelen.no
- ^ Rut 4,10, nettbibelen.no
- ^ Jf. den babylonske Talmud-traktaten Niddah 13a
- ^ Mot Jovinian, 1:19, skrevet i 393
- ^ Paedagogus, 2:10:91:2, skrevet i 191
- ^ Ibid. 2:10:95:3
- ^ 3. Mos kap. 15, nettbibelen.no