Hopp til innhold

Cistercienserordenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «OCist»)
For informasjon om cisterciensere av den strenge observans, se trappistordenen.
Cistercienserordenen
Offisielt navnOrdo Cisterciensis (O. Cist)
Stiftet1098
LandFrankrike
Grunnlegger(e)Robert av Molesme, Alberik av Cîteaux, Stephen Harding
NøkkelpersonerBernhard av Clairvaux
Nettstedwww.ocist.org (fr)
www.ocist.org (es)
www.ocist.org (it)
www.ocist.org (en)
Fountains Abbey var et av cisterciensernes hovedanlegg i England
Klosterplan
Klosteranlegget i Monte Cassino ble sterkt ødelagt under andre verdenskrig, men er nå gjenreist
Benedikt av Nursia

Cistercienserordenen er en romersk-katolsk klosterorden grunnlagt i 1098, oppkalt etter moderklosteret i Cîteaux (lat. Cistercium).

I Norge stiftet ordenen Lyse kloster i Os kommune, utenfor Bergen i 1146, Sancta Mariae klosterHovedøya ved Oslo i 1147 og Tautra kloster i 1207. I dag har den munkeklosteret Fjordenes Dronning i Storfjord, samt nonneklosteret Tautra Mariakloster (trappister) i Trondheimsfjorden og en trappistkommunitetHovin.

I 2007 besluttet abbeden Oliver Quenardel i hovedhuset i Abbaye Notre-Dame de Cîteaux at et nytt Cistersienserkloster skulle opprettes på Munkeby. To franske prester kom som pionérmunker våren 2007, Père Joël Regnard og Père Jean-Claude. Klosteret blir bygget på en høyde 1,5 kilometer fra middelalderruinen. Høsten 2009 var gjestehuset ferdig og fire brødre flyttet inn. Etter planene gjenstår et kapell og selve klosteret for i alt 12-15 munker. Det er det første nye klosteret cistercienserne fra Citeaux åpnet på 500 år.

Ordenen har både en mannlig og en kvinnelig gren.

Cistercienserne oppfattes som en rensing av arven etter Benedikt av Nursia og hans regel. Han levde fra ca. 480 til ca. 547. Han var en mann av god ætt som ble sendt til Roma for å studere, men som raskt fikk avsmak for livet i byen og som derfor slo seg ned som eneboer i Subiaco. Etterhvert fikk han disipler og grunnla klosteret Monte Cassino i ca. 529. For dette klosteret skrev han en klosterregel. Den inneholder tre sentrale områder:

  1. Selve klosterlivets ethos.
  2. Administrasjonen.
  3. Timeplanen for de daglige gjøremål, særlig detaljert for gudstjenestens vedkommende.

Benedikt ønsket at klosteret skulle være en selvforsynt enhet med jordbruk og eget vannsystem. Selve klosteret må ha vært et ganske omfattende og differensiert anlegg. Der var for det første fellesrom – dormitoriet (felles sovesal), oratoriet (kapellet, der gudstjenesten ble holdt) og refektoriet (spisesalen). Det skulle dessuten være egen avdeling for novisene, sykestue og gjestehus. Vi vet også at det var urtehager og apotek i klostrene. Et av de første apotek kan nettopp føres tilbake til Monte Cassino. Til dette kom verksteder og uthus.

Utgangspunktet for de første klostre var planen for det romerske domus som var funksjonell med rom og kontorer rundt et indre lukket atrium. Klosterplanen til Cluny kan sees som en videreføring av dette.

På slutten av 1000-tallet var Cluny det mektigste klosteret og et viktig senter for romansk kunst. Imidlertid var det krefter innen ordenen som ønsket en reform. Opprinnelig hadde klosteret hatt to arbeidsformer som munkene skulle delta i. Det ene var arbeid for klostersamfunnet og det andre var Guds arbeid, den enkelte munks arbeid med egenutvikling og bønn.

Enkelte mente imidlertid at dette var uthult. Munkenes dag var i for stor grad opptatt med deltakelse i seremonier og gudstjenester og neglisjerte både det manuelle arbeid og den private bønn og studier. Kirkene og klostrene var for rikt utsmykket for ingenting skulle spares i Guds hus. Kirken involverte seg også i krangler og verdslige affærer noe som også fremskyndet en reaksjon med større vekt på det åndelige liv. Dette førte til to reformtrender, en italiensk og en burgundisk.

I Italia flyttet St. Romuald til den avsidesliggende dalen Casentino i Toscana og grunnla Camoldoli kloster og eremittboliger 800 meter lenger opp i fjellet.

Den burgundiske reformen var et forsøk på å finne tilbake til Benedikts innhold i læren. En gruppe munker syntes det livet de levde var langt fra det som var skissert i St. Benedikts regel. De grunnla, under Roberts ledelse, klosteret Molesme i 1074 for å finne tilbake til St. Benedikts ånd. Dette var begynnelsen til cistercienserne og deres ideal.

Dette ble etterfulgt av grunnleggelsen av klosteret i Cîteaux, eller Cisterciumlatinsk, i 1098, ca. 20 km. sør for Dijon. Ordenens motto ble Ora et labora, «Be og arbeid». Kirken ble viet til jomfru Maria, og dette ble videreført i de kirkene som ble bygd senere. Man ønsket også at klosteret skulle være selvforsynt.

Viktig for ordenen var abbed Stephen Hardings Carta Caritalis fra omkring 1109, som skisserte et system av datterhus i et familietre. Dette førte til at den enkelte abbeds makt ble redusert og overført til ordenen. Viktig var også at ordenen fikk legbrødre som dyrket jorden. Det ble innført en ny type jordbruk, storjordbruk, som ikke bare skulle dekke eget konsum, men også dyrking for salg på markeder.

Det ble utviklet en ny markedsføring som bidro til de vestlandske landenes økonomiske utvikling i retning mot kapitalismen. Engelske munker drev bl.a. ulleksport til kontinentet.

Den neste store personlighet er Bernhard av Clairvaux som grunnla klosteret Clairvaux i 1115 i «den klare dalen» hvor, ved Guds hjelp, munkene skulle skape et andre paradis ut av land som ingen normal person ville prøve å dyrke.

Cistercienserne bygget altså opp en institusjon som vokste seg sterk og mektig og dens kultur kan oppsummeres som asketisk liv, metodisk tenkning og praktisk handling. Dette viser seg også i grunnplanen for klostrene som jeg oppfatter som en rensing av cluny-planløsningen.

Det eldste bevarte cistercienserkloster er Fontenay i Burgund. Klosteret ble grunnlagt i 1119 av St. Bernard på et av familiegodsene. Det er lagt i den innerste delen av en skogkledt dal nær Chatillon-sur-Seine i den nordlige delen av Burgund. Under Bernhards innflytelse ble cistercienserne uniformert med alle eksistensielle detaljer nøye beskrevet så langt som mulig, med en tett organisasjon og hyppige besøk av inspektører.

Cisterciensernes kultur

[rediger | rediger kilde]

En institusjon er en sosial relasjon – henholdsvis et sett sosiale relasjoner – som gjentas over tid i henhold til skrevne eller uskrevne regler og avtaler.

Institusjonene er samfunnslivets minst forandelige relasjoner, de reproduserer seg selv uopphørlig. Dette er slik fordi de som oftest er nedfelt i materialitet. Eksempelvis materialiseres religionen i kirkebygg etc. Denne materialiteten vitner om, og befester, de sosiale relasjonene de er avtrykk av, og uttrykk for, og øker dermed deres vektighet og makt. Like fullt endres institusjonene over tid; dels skjer dette gjennom institusjonelle vedtak om å endre lover og regler, dels skjer det gjennom indre motsetninger og konflikter innen institusjonene selv, konflikter som kan føre til reformer.

En slik institusjon har en spesiell kultur som bl.a. viser seg i de materielle gjenstander institusjonen frembringer. Cistienserne kan oppfattes som en slik institusjon og deres klostre som en synliggjøres eller materialisering av deres kultur.

Det som er spesielt for Cistercienserne er;

  • at de lever langt fra det vanlige samfunnet,
  • at de alltid vil ha rennende vann,
  • at de ønsker skjønnhet og enkelhet i arkitekturen,
  • at de viser en funksjonalitet i sin formgiving.

Det eksisterer en serie av regionale tolkninger av stil som hviler på en felles base. Cistierciensernes første forpliktelse var til Gud. Deres kunst og arkitektur reflekterer ordenes avhengighet av denne uskrevne regelen. Deres stil ble overført ved direkte kontakt og spredte seg over store deler av Europa i løpet av 1200-tallet. Det skal ikke finnes et skrevet ord om størrelse og form på noen av bygningene.

Arkitektur

[rediger | rediger kilde]

Et cistercienserkloster er gjenkjennbart ved plan og oppriss, både innvendig og utvendig (fasader), i hvilket som helst land det måtte være. Både grunnplaner og oppriss ble iallfall opptil omkring 1150 holdt svært enkle. Koret hadde en rett avslutning, kapellene var også rette. Standardplanen hadde to i hvert transept, men det kunne være opp til fire. Apsider er sjeldne unntatt i Spania.. Detaljene er også enkle, men en bestrevde seg på et godt håndverk. Den første bygningen var et kapell av grov stein eller tre. En vet ikke helt hvem som gjorde hva når det gjaldt design og konstruksjon i klosteret, men en kan anta at munkene spilte en dominerende rolle i arbeidet. Selve bygningsarbeidet kan ha blitt utført av et team av håndverkere som reiste fra sted til sted.

Cisterciensernes dekor er preget av enkelthet. De gjorde rent bord med alt i den religiøse kunsten som kunne smake av orientalsk mystikk og helgenberetninger og erstattet det med bladmotiv. Bruken av ornament ble diktert av deres ønske om at ingenting skulle distrahere dem fra Guds ord. De hadde ingenting imot dekorasjon i som alminnelighet, men ønsket asketiske kirker som ulikt andre klosterkirker ikke var åpne for den alminnelige befolkningen. Kirkene skulle opplyses av naturlig lys som strømmet gjennom små vinduer. Billedfylte glassvindu ble erstattet med ruter av ufarget glass i enkle kirkebygg uten praktfulle tårn og kapell.

I Gregor Paulssons Konstens Världshistoria, Medeltiden, finnes en uttalelse hentet fra Bernard de Clairvaux som viser ordenens syn på dekorasjon:

«Hvilken berettigelse har udyrene i klostergangen den formløse formskatten og den formfulle formløsheten? Hva har bilder der å gjøre av urene aper, ville løver, fantastiske kentaurer og halvmennesker? Hvorfor tjene tigrer, kjempende riddere, jegere som blåser i sine horn? Der ser du under et hode flere kropper, og der ser du på en firfotig kropp en slanges hale, der på en fisk et dyrehode – Overalt finnes en slik rik og fantastisk samling av ulike former at en heller retter sine øyne mot skulpturene enn mot de hellige bøkenes innhold.»

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Conant, Kenneth John, Carolingian and Romanesque Architecture 800–1200, Penguin Books, London 1990
  • Eco, Umberto, Art and Beauty in The Middle Ages, Yale University Press, New Haven and London 1986
  • Paulsson, Gregor, Konstens världshistoria, Medeltiden, Natur och Kultur, Stockholm 1969
  • Tobin, Stephen, The Cistercians, Monks and Monasteries of Europe, The Herbert Press, London 1995
  • Gervin, Karl: En dag i Herrens forgårder. Med munkene på Hovedøya 1. august 1197. St. Olav forlag 2019
  • Gervin Karl: Klostrene ved verdens ende. PAX 2007

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]