Nyrealismen

Sigrid Undset tok imot Nobels litteraturpris i 1928 for middelalderromanene sine.

Nyrealisme eller etisk realisme er en betegnelse på en litterær retning som dominerte norsk litteratur i første halvdel av 1900-tallet. Det betegnet en mer virkelighetsnær og samfunnsengasjert diktning som tok til i tiden rundt 1905, det samme året som Norge fikk sin nasjonale selvstendighet. Retningen nådde et høydepunkt i tiden rundt 1920, men strakte seg fram til 1940 og utbruddet av den andre verdenskrig. Med nyrealismen ebbet bølgen av nyromantikk og symbolisme fra 1890-tallet ut, men de nyrealistene tok likevel med seg en del trekk fra nyromantikken, særlig sansen for dype psykologiske skildringer.

Bakgrunnen for den nye orienteringen var både internasjonale trender i kunst og litteratur, og den sterke utbyggingen av det norske industrisamfunnet og de sosiale brytningene som det førte med seg, blant annet utviklingen av arbeiderbevegelsen. Den første verdenskrig, og virkningen av den, forsterket disse tendensene og førte til en ny interesse for grunnleggende filosofiske, etiske og politiske spørsmål.

Nyrealismen var preget av «de store fortellerne» som skrev noveller, romaner og storstilte romanserier. Men også lyrikerne gjorde seg gjeldende med en ny sans for konkrete motiv i et hverdagslig språk.

Omgrepet nyrealisme ble først introdusert av forfatteren og kritikeren Kristian Elster d.y. i tidsskriftet Kirke og Kultur i 1918. Han mente de nye, unge forfatterne tok opp igjen diktingen fra realismen og naturalismen på 1870- og 1880-tallet. «Deres stil er merket av virkeligheten, den er likefrem, enkel, levende. Den savner altfor hyppig den strenge kunstneriske holdning, men har til gjengjeld friskhet, styrke. Deres kunst er bygget paa iakttagelser, virkelighetssans.»

Bakgrunn

Framveksten av industrisamfunnet i Norge

I overgangen til 1900-tallet, århundreskiftet, bøyde nyromantikken av for en ny realisme. Samfunnsproblemene fikk igjen en plass i litteraturen. Grunnen var blant annet det industrielle gjennombrudd i Norge like etter hundreårsskiftet. Det skjedde en økonomisk vekst, folk flyttet inn til byene fra bygdene, og en stadig økende arbeiderklasse ble etablert som etter hvert også krevde politisk representasjon. Forfatterne skildret livet til arbeiderne, og de blir mer opptatt av moralske problemer til medmennesker og deres situasjoner. Særlig møter vi nyrealismen i romanen som igjen blir den dominerende sjangeren.

Den gamle generasjon forsvinner

Mellom 1900 og 1910 ble en hel generasjon av diktere borte. Sigbjørn Obstfelder døde i 1900, deretter Amalie Skram i 1905, året etter stod Henrik Ibsen og Alexander Kielland for tur, i 1908 fulgte Jonas Lie og den siste av «de fire store»: Bjørnstjerne Bjørnson. Etter Bjørnsons død ble Knut Hamsun en sosial og folkelig dikter og begynte å se nærmere på de konfliktene som oppsto i sammenstøtet mellom gammelt og nytt, mellom nyromantikk og nyrealisme. Ved siden av Hamsun var en ny generasjon klar til å ta over. I 1907 debuterte en rekke forfattere som gikk i samme retning. De søkte etter individets røtter i samfunnet og historien. Samfunnet endres igjen og forfattere leter etter positive svar på de krisene som endringene førte med seg. De er opptatt av etiske spørsmål og forsøker å etablere et nytt og meningsfullt samfunn etter nyromantikkens fall i 1890–årene. Litteraturen på 1900–1940 blir derfor kalt for nyrealisme eller etisk realisme.

Nye medier

Etter hvert fikk Norge også en mediarevolusjon: Film, radio og grammofon endret kulturbildet fullstendig. Fra første stund vekket alle disse tre mediatyper stor oppsikt. De representerte noe helt nytt og enestående. Levende bilder, musikk som kom fra rene lufta var mystisk og uforståelig for folk flest. Likevel fikk denne mediautviklingen paradoksalt nok liten innvirkning på litteraturen. Men økt utdannelse førte flere lesere, og avisene fikk stor betydning i mediakonkurransen. Kommunikasjonen mellom byer ble bedre, og det var debatter og avisinnlegg om ulike samfunnsmessige emner.

De norske forfatterne Sigrid Undset og Knut Hamsun fikk begge nobelprisen i litteratur i denne perioden. Begge var svært skeptiske til den nye tiden, og de delte ikke folks begeistring for nye oppfinnelser og moter i kultur– og samfunnsliv. Både Undset og Hamsun skrev romaner med motiv fra samtiden, men særlig kjente er de av deres romaner hvor handlingen er lagt til fortiden. Hamsun foretrakk den nære fortid, mens Undset gikk helt tilbake til middelalderen.

Sigrid Undset

Sigrid Undset er en av de fremste forfatterne innenfor nyrealismen. Hun begynte sitt forfatterskap med å skildre det nærliggende fra det daglige liv, og tok etter hvert et radikalt oppgjør med sin egen tid, blant annet ved å bli katolikk. Kvinner som feller seg selv, er noe som ofte går igjen i diktingen til Sigrid Undset. Kampen mellom det gode og onde foregår i mennesket selv. Kvinnene har selv ansvaret for livet sitt. Dersom de gjør feil er det ingen andre de kan legge skylda på. Hun legger med andre ord ikke skylda på samfunnet slik som forfattere på 1880–tallet gjorde. Hennes hovedverk og mesterverk er trilogien om Kristin Lavransdatter. Det er en historisk roman som følger Kristins liv fra da hun var en liten jente til hun dør under svartedauden som middelaldrende kone. Konflikt mellom guds og hennes vilje er hovedtema i verket.

Olav Duun

En annen norsk kjent nyrealist er Olav Duun. Han er en av de som stiller opp gammelt mot nytt og lar motsetningene og konfliktene komme tydelig fram. Duun var opptatt av mennesket i strid med maktene både i seg og rundt seg. Det var et sentralt tema i flere av hans romaner. Mest kjente er verket om Juvikfolket, en historisk romanserie i seks bind. Her viser Duun hva som skjer når det gamle bondesamfunnet konfronteres med den nye tiden. Det er nemlig et problem til ondskapen Duun tumler med. Hvordan skal vi kunne forstå ondskapen, og hvorfor er han kommet til verden. I Juvikingar setter Duun et spørsmål: Har et menneske rett å drepe et annet menneske? Hadde Jens og Per rett til å jage tjuven til døden som stjal i buret i Juvika?!

Johan Falkberget

En annen nyrealist som merket seg ut blant arbeiderdiktere i Norge var Johan Falkberget. Han var en overbevist sosialist, og de første bøkene hans er samtidsromaner som er ofte preget av solidaritet med arbeidsklassen. Bøkene har ofte gjerne et kristent budskap, og nestekjærlighet er en overordnet verdi hos Falkberget. Som i resten av sine romaner, holder han seg for det meste i hjemtraktene sine på Røros og til overklasse/arbeidermiljøet der. Tema i Den fjerde nattevakten er forskjellen mellom to oppfatninger – klasser. Presten som representerer overklassen tåler ikke at malmkjørere som bare er arbeiderklasse, ler av ham. Dermed setter han et viktig samfunnsspørsmål under debatt: likestilling mellom standardklasser, noe som kjennetegner nyrealisme.

Lyrikken

Selv om romanen var den mest brukte sjanger i periode 1900–1940 kan man finne noen dikt fra den perioden. Olaf Bull er en stor og kjent lyrisk nyrealist. Hans diktning er tydelig preget av nyromantikk, hvor kjærlighet er hovedtema i diktene hans. I tukt og ære er et av hans kjærlighetsskildrende dikt. Mange av hans dikt handler om å fastholde på det som har vært, og det er nettopp i og ved hjelp av diktet han vil gjøre det. Et godt eksempel på dette, er det berømte diktet hans Metope.

Selv om vi egentlig ikke finner noe klart skille mellom realisme og romantikk; og nyromantikk og nyrealisme, finner vi noen ulikheter mellom disse. Periode fra 1890 til 1905 var en overgang fra nyromantikk som var preget av realismen, til nyrealisme. Derfor er dikting i denne perioden uklar, altså tekstene er ikke enten realistiske eller nyrealistiske. Nyrealistene som Undset, Øverland og Bull var opptatt av flere ting enn bare samfunnsproblemer slik som Ibsen, Kielland, Lie og Bjørnson var opptatt av. For de fire store realistene var målet å sette samfunnsproblemer under debatt, mens nyrealistene også var opptatt av kjærlighet og glede.

Eksterne lenker

• Nyrealismen; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Autoritetsdata