Nouvelle théologie
Nouvelle théologie eller («ny teologi») var en teologisk bevegelse i den katolske kirke som oppstod på midten av 1900-tallet. Retningens fremste slagord var ressourcement, en tilbakevenden til kristendommens eldste kilder. Blant retningens fremste representanter var det fremfor alt franskmenn, og særlig jesuitter fra deres ordensprovins sentrert om Lyon. Blany nouvelle théologies fremste navn er Marie-Dominique Chenu, Henri de Lubac, Yves Congar, Jean Daniélou, Henri Bouillard og Louis Bouyer.[1][2]
I en viss forstand kunne også Pierre Teilhard de Chardin tilregnes retningen. Også Hans Urs von Balthasar stod den nær.
Retningens røtter går tilbake til antimoderniststriden rundt århundreskiftet 1800/1900, da katolske teologer leste Thomas av Aquino og oppdaget forskjellen mellom den historiske Aquino og nythomismens tolkning av ham. Tre viktige navn fra denne tid er teologen Henri Rousselot og filosofene Joseph Maréchal og Maurice Blondel.[1]
ouvelle théologie og dens tenker var en viktig inpuls under Andre vatikankonsil.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Aggiornamento och ressourcement – Andra Vatikankonciliet i backspegeln av Gösta Hallonsten i Signum, datum oklart
- ^ Ressourcement Theology, Aggiornamento,and the Hermeneutics of Tradition Arkivert 5. februar 2016 hos Wayback Machine., Marcellino D'Ambrosio