Norsk straffeprosess
Norsk straffeprosess er de straffeprosess-regler som gjelder i norsk prosessrett.
Norsk straffeprosess angir hvilke rettigheter og plikter de forskjellige involverte i en straffesak vil ha fra status som mistenkt til eventuelt domfelt, samt rettighetene og pliktene til fornærmede, påtalemyndigheten og domstolene. Straffeprosessen foreskriver også grensene for særskilte tvangsmidler under etterforskningen som beslag, ransaking, varetektsfengsling, pågripelse mv. Oppsummert regulerer straffeprosessen måten en straffesak skal foregå på (rettergangsmåten) og måten etterforskning, bevissikring og tvangsmidler i etterforskning av en straffesak skal skje på.
Som del av straffeprosessen i vid forstand regnes også regler om politiets rett til å benytte tvangsmidler, slik som ransaking, kommunikasjonskontroll osv., samt regler som gjelder for avhør mv. av siktede.
Gangen i en straffesak
[rediger | rediger kilde]En straffesak går gjennom flere stadier før man til slutt ender opp med en dom. Disse stadiene deles gjerne opp i etterforskning, tiltale, hovedforhandling og dom.
Etterforsking
[rediger | rediger kilde]Det første stadiet er etterforskingen. Dette stadiet innledes gjerne på bakgrunn av en anmeldelse fra den fornærmede i den oppkommende straffesaken. Etterforsking kan også startes på politiets eget initiativ. Da gjerne i forbindelse med patruljering, trafikkontroll også videre.
I hovedsak er det politiet som er hovedansvarlig ved en eventuell etterforsking. Om et tyveri har blitt anmeldt vil gjerne en politibetjent komme til åstedet for å sikre tekniske bevis og foreta avhør av den fornærmede samt eventuelle vitner. Alt politiet foretar seg i forbindelse med etterforskingen blir skrevet ned i en politirapport - dette fordi det ikke er politibetjenten som beslutter om rapportdetaljene tilsier opprettelse av en straffesak. Når rapporten er ferdig blir denne levert til en politijurist som beslutter om politiet skal gå videre med saken.
Dette stadiet av etterforskingen kalles også for utenrettslig etterforsking.
Under etterforskningen kan det bli nødvendig for politiet å få hjelp av retten. Om et vitne nekter å forklare seg for politiet, hvilket det for øvrig har adgang til, vil politiet måtte anmode retten om hjelp. Da vil vitnet bli rettslig avhørt. Ønsker politiet å ta beslag i gjenstander eller varetektsfengsle eventuelle mistenkte er det også nødvendig å involvere retten. Dette stadiet av etterforskingen kalles også for rettslig etterforsking. Regler rundt hvordan etterforskingen skal gjennomføres er nøysomt beskrevet i påtaleinstruksen, som er fastsatt ved kongelig resolusjon med hjemmel i straffeprosessloven § 62.
Tiltale
[rediger | rediger kilde]På bakgrunn av det som kommer frem under etterforskingen vil påtalemyndigheten ta standpunkt til om den eventuelle mistenkte skal tiltales. Om bevisene ikke er sterke nok vil påtalemyndigheten henlegge saken. Straffesaken kan også avsluttes med en påtaleunnlatelse om påtalemyndigheten finner dette mer hensiktsmessig.
Hvis påtalemyndigheten finner ut at det skal reageres med en straffereaksjon, vil påtalemyndigheten enten utferdige et forelegg hvor siktede ilegges bot, eller, om siktede har tilstått, utferdige begjæring om tilståelsesdom. Om den siktede ikke har tilstått en handling som påtalemyndigheten finner tilstrekkelig bevist, vil påtalemyndigheten utferdige en tiltalebeslutning mot den siktede. Dette vil også være grunnlaget for den etterfølgende prosessen.
Det er i hovedsak statsadvokaten som avgjør påtalespørsmålet i saker som angår alvorlige forbrytelser. For mindre alvorlige forbrytelser eller forseelser avgjøres påtalespørsmålet av en politijurist eller eventuelt politimesteren.
Hovedforhandling
[rediger | rediger kilde]Akkurat som i sivilprosessen kalles forhandlingen for retten for hovedforhandlingen. Det som kommer frem under hovedforhandlingen skal være grunnlaget for dommen. Denne regelen går også eksplisitt frem av loven: "Ved avgjørelsen av hva som anses bevist, tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen"[1]. Dette kalles også for bevisumiddelbarhetsprinsippet.
Retten kan bare basere seg på det som blir opplest under hovedforhandlingene. Politiet har gjennom sin etterforsking ofte store mengder politirapporter, men politiet har ikke adgang til å lese opp samtlige dokumenter for retten, dette av effektivitetshensyn.
Vitneavhør må også som hovedregel bli gjort under hovedforhandlingen. Om et vitne av forskjellige grunner ikke har anledning til å møte opp, vil man i stedet gjennomføre avhør via telefon. Dette er særlig aktuelt om det er snakk om store geografiske distanser. Adgangen til å bruke lydopptak av vitneavhør er snever, men i de tilfeller hvor vitnet f.eks. har blitt veldig syk eller har avgått med døden vil retten åpne for dette. Det må likevel bemerkes at om et vitne forklarer seg annerledes i retten enn hva vitnet gjorde til politiet, vil politiet ha anledning til å påpeke dette og bevise dette gjennom avspilling av båndopptak eller framvisning av politirapport.
Dom
[rediger | rediger kilde]Når hovedforhandlingen har kommet til sin ende blir saken tatt opp til doms. Etter at dommerne har konferert med hverandre blir dommen avsagt og således er straffesaken ferdig - i alle fall i første instans.
Rettsmidler
[rediger | rediger kilde]Det hender likevel at en eller begge partene i straffesaken er misfornøyd med dommen. Begge partene vil da ha mulighet til å angripe dommen ved bruk av rettsmidler. En dom som er avsagt av tingretten kan ankes inn for lagmannsretten. Alle sider av saken, det være seg bevisbedømmelsen, lovanvendelsen, saksbehandlingen eller straffemålingen, kan det ankes over. Om saken er prinsipielt viktig kan saken også ankes videre inn for Høyesterett.
Gjenåpning
[rediger | rediger kilde]Gjenåpning er et ekstraordinært rettsmiddel. En gjenåpning er ikke en ordinær anke og er således ikke en høyere domstols overprøving av en lavere domstols dom. Det er da tale om en ny prøvelse ved en annen domstol av samme orden. Dette er særlig aktuelt om nye bevis har kommet frem etter at dom har blitt avsagt.
Partsrettigheter
[rediger | rediger kilde]Avhengig av om man har status som mistenkt, siktet eller tiltalt, vil man gjennom straffesakens løp ha forskjellige partsrettigheter.
Dokumentinnsyn
[rediger | rediger kilde]Reglene rundt dokumentinnsyn følger av straffeprosessloven §§ 242 og 264, der førstnevnte gjelder for mistenkte og sistnevnte for tiltalte.
For mistenkte
[rediger | rediger kilde]I loven er det fastslått at mistenkte, eller en representant for denne, har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Denne retten er en naturlig følge av kontradiksjonsprinsippet og er også slått fast i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6. Unntaket er om innsyn vil være til skade for etterforskingens øyemed eller for tredjemann. Høyesterett uttalte i dom fra 1995[2] følgende om unntaket:
«[det er klart] at det etter omstendighetene ville være fare for etterforskingens øyemed dersom det ikke skulle være adgang til midlertidig å nekte mistenkte innsyn i dokumenter som vil gjøre det mulig for ham å tilpasse sin forklaring etter dokumentenes innhold.»
Det er med andre ord bevisforspillelse som søkes utslettet med denne unntaksregelen.
Sakens dokumenter
[rediger | rediger kilde]Det som ofte har vært et stridsspørsmål i domstolene er hva som skal regnes som sakens dokumenter. Som utgangspunkt faller dokumenter som ikke er oppført i dokumentfortegnelsen utenfor begrepet sakens dokumenter. Høyesterett har i dom fra 2004[3] likevel slått fast at:
«(...) det sier seg selv at bevismateriale av betydning ikke kan holdes utenfor innsynsretten utelukkende ved at det ikke føres i dokumentfortegnelsen.»
Nøyaktig hva som skal anses som saksdokumenter og føres på dokumentlisten må sees i sammenheng med reglene om påtalemyndighetens rapporterings-, protokollerings- og journalføringsplikt. Disse pliktene går frem av bl.a. påtaleinstruksen. Videre har Høyesterett slått fast at politiets dokmentasjonsplikt bare gjelder for de etterforskningsskritt som er foretatt. Påtenkte etterforskningsskritt har mistenkte ikke rett til informasjon om. Dette ble fastslått i dom fra 1999[4]:
«(…) mistenkte og forsvarer [har] bare (…) rett til innsyn i det som etterforskningen har resultert i av saksdokumenter»
Innstillinger fra underordnet til overordnet påtalemyndighet kan det heller ikke begjæres innsyn i. Slike innstillinger er ikke å betrakte som beviser, men heller vurderinger foretatt av påtalemyndigheten. Man anser det slik at påtalemyndigheten har et behov for å kunne kommunisere uforstyrret seg imellom. Høyesterett uttalte i dom fra 1993[5] at:
«[det ville være] være uheldig om innsynsreglene skulle tvinge påtalemyndigheten til andre arbeidsformer»
Politiet har også anledning til å unnta arbeidsnotater fra innsyn. I dom fra 1993[6] uttalte Høyesterett at politiet har:
«(...) en viss skjønnsmessig adgang til å vurdere hvorvidt arbeidsnotater om tips som mottas fra publikum, tysteropplysninger mv skal gjøres til saksdokumenter og dermed falle inn under § 242, eller om de bare skal brukes som utgangspunkt for etterforskningen»
Vilkåret er at det som ønsket unntatt ikke er lagt frem i rettsmøte. I dom fra 2008[7] uttalte Høyesterett at:
«avgjørelsen [av] om nektelsen av dokumentinnsyn strider mot siktedes prosessuelle rettigheter, forutsetter en grundig vurdering, og at det særlig er EMK artikkel 5 nr. 2, jf. nr. 1 bokstav c og regelen om «equality of arms» i artikkel 5 nr. 4 som er av betydning ved vurderingen.»
Det vil ofte være grunnlag for nektelse på tidlige stadier i etterforskningen, og kravet om innsyn står sterkere etter hvert; kravet kan også tenkes oppfylt ved at saksdokumentene gjøres kjent for forsvareren; utformingen av siktelsen vil kunne ha en viss betydning for om dokumentinnsyn er nødvendig.
Når tilhører et dokument en sak?
[rediger | rediger kilde]Det som kan begjæres innsyn i må jamfør lovteksten være en del av «sakens» dokumenter. Bare det som angår ens egen straffesak kan det begjæres innsyn i. Utgangspunktet for bedømmelsen av om et dokument tilhører en sak eller ikke, er om dokumentet er knyttet til det straffbare forhold som er under etterforskning, eller det forhold som det eventuelt er tatt ut tiltalte for.
I praksis oppstår det ofte spørsmål rundt når «saken» starter.
Grunnen til det er at starttidspunktet for etterforskingen bestemmer hvilke regler som kommer til anvendelse. Dersom politiets tiltak regnes som etterforskning er det straffeprosessloven som kommer til anvendelse. Om det er etterretning politiet utfører, er det i stedet politiloven som gjelder.
I det videre blir det derfor et spørsmål om hva som er etterforskning og hva som er etterretning. Avgjørende for om en virksomhet er etterforsking eller ikke er dens formål. I riksadvokatens rundskriv[8] står det:
«Er siktemålet å avklare om straffbart forhold finner eller har funnet sted, og i tilfelle hvor, når og hvem som er ansvarlig, er virksomheten å anse som etterforskning.»
Om formålet med den igangsatte virksomheten er å innhente informasjon uten at det eksisterer noen konkret sak eller mistanke, og formålet eventuelt er å forebygge lovbrudd, vil politiets virksomhet reguleres av politiloven og ikke straffeprosessloven.
Stridstemaet er de tilfeller hvor opplysninger innhentet ved f.eks. spaning utgjør grunnlaget for en etterforskning. I slike tilfeller vil dokumentene fra spaningen ikke være en del av sakens dokumenter etter straffeprosessloven § 242.
Unntak fra innsynsretten
[rediger | rediger kilde]Innsynsretten er ikke ubegrenset. I Straffeprosessloven § 242 første ledd er det slått fast at innsyn kan nektes om det er til «skade eller fare for etterforskningens øyemed». I det videre slås det fast at
«innsyn i (…) dokumenter som inneholder opplysninger fra kommunikasjonskontroll (…) kan også nektes dersom innsyn kan skade etterforskningen av andre saker».
Det er særlig faren for bevisforspillelse som søkes utslettet med denne regelen. Også faren for at mistenkte påvirker vitner eller andre mistenkte kan føre til at innsyn nektes. Om det foreligger fare for at den mistenkte endrer sin forklaring som følge av andre avhør som er foretatt, kan dette også begrunne avslag på begjæring om dokumentinnsyn. Dette har Høyesterett slått fast i dom fra 1995[9]:
«[det er klart] at det etter omstendighetene ville være fare for etterforskingens øyemed dersom det ikke skulle være adgang til midlertidig å nekte mistenkte innsyn i dokumenter som vil gjøre det mulig for ham å tilpasse sin forklaring etter dokumentenes innhold.»
Om kommunikasjonskontroll
[rediger | rediger kilde]I det videre går det frem av § 242 2. punktum at:
«Innsyn i opptak, notater og andre dokumenter som inneholder opplysninger om eller fra bruk av tvangsmidler som nevnt i (…) kan også nektes dersom innsyn kan skade etterforskningen av andre saker.»
I forarbeidene[10] til lovteksten er unntaksbestemmelsen begrunnet med følgende:
«Unntaksbestemmelsen tar særlig sikte på situasjonen hvor to saker har tilknytning til hverandre, og hvor det vil skade etterforskningen i den ene saken om innsyn gis i den andre. De aktuelle dokumenter har for eksempel opplysninger som gir grunn til å anta at også andre personer er mistenkt for tilsvarende eller andre lovbrudd.»
Her kolliderer altså retten til kontradiksjon med hensynet til effektiv kriminalitetsbekjempelse.
I 1992 ble det besluttet å ikke tillate materiale fra kommunikasjonskontroll som bevis under hovedforhandlingen. Lovvedtaket ble i 1999 opphevet, dette begrunnet i det materielle sannhetsprinsipp og hensynet til kontradiksjon.
Etter at det ble tillatt å benytte opplysninger fra kommunikasjonskontroll som bevis, oppsto spørsmålet om dokumentene fra kommunikasjonskontrollen var å regne som «sakens dokumenter» etter straffeprosessloven § 242, selv om politiet ikke benytter seg av bevisene i straffesaken.
På etterforskningsstadiet
[rediger | rediger kilde]Høyesterett uttalte i dom fra 2004[11] at:
«(…) sammenhengen i regelverket og reelle hensyn [taler] sterkt for at så lenge opplysningene som stammer fra kommunikasjonskontroll ikke er brukt under etterforskningen, det vil si at de holdes interne, bør de omfattes av taushetspliktreglene i § 216i og falle utenom de alminnelige innsynsreglene i § 242 første ledd, slik også lagmannsretten er kommet til.»
Videre ble det lagt vekt på at en forutsetning for kommunikasjonskontroll som etterforskningsmetode, er at de som kommuniserer ikke skal vite at de avlyttes eller hva som er kommet frem under avlyttingen. Innsyn vil kunne føre til at etterforskningen av egen eller andres sak tar skade, og at kommunikasjonskontrollen sannsynligvis må avbrytes.
I samme dom slo retten fast at også opplysninger om kommunikasjonskontroll i det hele tatt er iverksatt må unntas innsyn.
Retten kom frem til samme resultatet i dom fra 2008[12].
I dom fra 2007 har retten likevel poengtert at opplysninger fra kommunikasjonskontroll som er brukt i etterforskningen, må gjøres tilgjengelig så godt som tiden tillater, vurdert ut fra på den ene siden behovet for innsyn og på den annen side ressurs- og prioriteringshensyn[13].
På tiltalestadiet
[rediger | rediger kilde]På tiltalestadiet stiller innsynsretten seg annerledes da innsynet skal bedømmes etter straffeprosessloven § 264.
I dom fra 2005[14] uttalte Høyesterett at:
«Gode reelle grunnar støtter også løysinga med å behandle kommunikasjonskontrollmateriale etter hovudregelen i § 264. Kravet til rettssikker behandling kjem inn med stor tynge. Ein tiltalt må, gjennom sin forsvarer, bli gitt eit likeverdig høve som påtalemakta til å gjere seg kjen med bevismaterialet, og forsvararen må ha høve til å vurdere kva delar av dette bevismaterialet som er relevant. I dette ligg ikkje nokon mistillit til politiet og påtalemakta sitt ønskje om å leggje frem alt relevant materiale. Men forsvararen kan ha ei annan innfallsvinkel og ha betre føresetnader for å finne fram til materiale som talar til den tiltala sin fordel.»
Ved domsstadiet vil etterforskningen være avsluttet og behovet for å beskytte denne dermed vesentlig minsket. Likevel vil innsyn i opplysninger fortsatt kunne være skadelig for politiets etterforskning og forfølgning av andre lovbrudd. Det er med andre ord ikke nødvendigvis den konkrete straffesaken som taler for fortsatt nektelse av innsyn, men virkningene innsyn har på forhold utenfor saken.
Hensynet til tiltaltes kontradiksjon under vil under hovedforhandlingen stå sterkt. Hovedforhandlingen er tiltaltes siste mulighet til å imøtegå bevisene mot ham og vil veie opp for påtalemyndighetens vide fullmakter på etterforskningsstadiet. Hensynet til partslikhet er her sentralt. At tiltalte får innsyn fører til at dette hensynet styrkes. Når forsvarer, med en annen innfallsvinkel enn påtalemyndigheten, får innsyn i materialet, også i den delen påtalemyndigheten ikke ønsker å legge frem, øker muligheten for at sannheten kommer frem.
Kort oppsummert er betydningen av «sakens dokumenter» snevrere på etterforskningsstadiet ved at begrepet ikke omfatter opplysninger som er fremkommet gjennom kommunikasjonskontroll, og som ikke er tatt i bruk under etterforskningen. Hensynet til etterforskningen og politiets metoder er derfor ansett som viktigere å ivareta enn hensynet til muligheten for kontradiksjon i de tidligere faser av etterforskningen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]Straffeprosessen er regulert i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven).