Nomenklatura
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Nomenklatura er et uttrykk som ble brukt i Sovjetunionen og den sovjetiskdominerte østblokken dels om en oversikt over alle ledende posisjoner i partiet, forvaltningen, næringslivet og samfunnet, og som ble brukt for langsiktig planlegning i kommunistpartiets kaderpolitikk, dels som en betegnelse på de personene som innehadde disse posisjonene, altså om eliten i det kommunistiske maktapparatet. Nomenklatura-medlemmer var alltid medlemmer av kommunistpartiet.
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Ordet er avledet av latin nomenclatura, dvs. navneliste, gjennom russisk nomenklatura (номенклату́ра). Uttrykket ble popularisert av dissidenten Michail Voslenski (Михаил Сергеевич Восленский), som i 1970 utgav boken Nomenklatura: Sovjetunionens herskerklasse (Номенклатура. Господствующий класс Советского Союза)
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Nomenklatura-begrepet refererte til kommunistpartiets autoritet i å styre utnevnelsen av personer til nøkkelposisjoner i regjerningshierarkiet, så vel som i partiets egen maktpyramide. Politbyrået, som del av nomenklaturaen, førte lister over hvem som kunne fylle hvilke stillinger.
Samtidig med nomenklaturasystemet eksisterte patron-klient-relasjoner. Offentlige personer som hadde autoriteten til å utnevne individer til visse stillinger dyrket frem lojalitet hos dem de hadde utnevnt. Patronen passet på at klienten kom seg frem i hierarkiet og fikk støtte tilbake. Mektige patroner, som medlemmene i Politbyået, hadde mange klienter. En offentlig leder kunne være både klient (i relasjon til en patron på høyere nivå) og en patron (i relasjon til en klient på lavere nivå).
Kommunistpartiets makt til utnevnelser
[rediger | rediger kilde]Nomenklaturaen oppstod tidlig i sovjetisk historie. Lenin skrev at utnevnelser skulle ta hensyn til følgende kriterier: pålitelighet, politisk innstilling, kvalifikasjon og administrative evner. Josef Stalin, som var den første generalsekretæren i partiet, ble ofte omtalt som Kamerat Kartotek (Tovarisch Kartotekov) for sin pinlig nøyaktige oversikt over detaljer i partiutnevnelser. For å foreta utnevnelser på en mer systematisk måte bygget Stalin opp partiets patronsystem og brukte det for å distribuere sine klienter rundt omkring i partibyråkratiet.
Under Stalins ledelse i 1922 skapte partiet avdelinger av Sentralkomiteen og andre organer på et lavere nivå som var ansvarlige for registreringen og utnevnelsen av partitilitsvalgte. Under navnet utsjaspredi styrte disse organene utnevnelsene til viktige partiposter. I henhold til den amerikanske sovjetologen Seweryn Bialer var det særlig etter at Leonid Bresjnevs maktovertagelse i oktober 1964 at partiet fikk utvidet sin makt til å foreta utnevnelser. På slutten av 1980-tallet kom det imidlertid offisielle uttalelser som tydet på at partiet ønsket å redusere sin utnevnelsesautoritet, særlig innenfor økonomisk styring. Dette var en politikk som var på linje med Mikhail Gorbatsjovs reformtanker.
Den nye klassen
[rediger | rediger kilde]Milovan Đilas skrev i boken New Class: An Analysis of the Communist System at nomenklatura utgjorde en ny klasse, og at den ble sett på med uvilje av vanlige borgere som en byråkratisk elite som hadde en privilegert livsstil, og som hadde erstattet den tidligere kapitalistiske eliten.