Nisselue

Dagens julenissedrakt med rød topplue med hvit dusk og pelskant ble etablert som tradisjonell nissedrakt gjennom Santa Claus-figuren i amerikansk populærkultur først på 1900-tallet

Nisselue er en lang, som oftest rød topplue som i europeisk folketro og moderne populærkultur blir båret av nisser, dverger og liknende vesener. Luetypen var vanlig for bønder og småkårsfolk flere steder i Nord-Europa fram til slutten av 1800-tallet, og er fortsatt i bruk som vinterlue i flere varianter. Det har også vært liknende hodeplagg i bruk andre steder, deriblant frygisk lue som opprinnelig ble båret i et område av Tyrkia i antikken og som siden har blitt et historisk frihetssymbol, og nattluer og andre inneluer, i Europa tradisjonelt båret av eldre menn hjemme og innendørs.

Den røde lua med hvit dusk og hvit pelskant som julenissen bærer, er hentet fra populære framstillinger av den amerikanske julenissefiguren Santa Claus, blant annet fra en serie reklameillustrasjoner som Haddon Sundblom lagde for Coca-Cola Company i 1931. Spisse vinterhodeplagg med pelsforing eller -kant stammer fra nordeuropeiske og russiske drakttradisjoner.

I Norden er røde, strikkede toppluer også uløselig knyttet til folkelige forestillinger om fjøsnisser og tomter. Under andre verdenskrig i Norge ble røde nisseluer tatt i bruk som norsk nasjonalsymbol for å markere politisk motstand mot den tyske okkupasjonsmakten. Luetypen har i norsk kultur før og siden også representert noe umoderne og bondsk.

Bakgrunn og varianter

Forestillingene om fjøsnissen stammer fra fortellinger i nordeuropeisk folketro om gardvorder og tomter. Slike nisser blir gjerne framstilt som små, skjeggete menn i bondedrakt fra 1700- og 1800-tallet med myke toppluer, grove trøyer, vester, knebukser og lange strømper. Bildet «En moden alder» fra Olden i Sogn og Fjordane 1910 viser folkelig mannsdrakt som i ulike varianter var vanlig over hele Skandinavia. Draktelementer er beholdt i dagens bunader. Mennene på bildet er fra 70 til 87 år gamle.

Foto: Nasjonalbibliotekets bildearkiv

Brita som Idun, Den svenske maleren og tegneren Carl Larssons forsidetegning til tidsskriftet Iduns julenummer 1901

Amerikansk reklameillustrasjon fra 1901 av Santa Claus i spiss skinnlue og sid frakk med hette.

Foto: W. B. Conkey Company

Fjøsnisser beskrives tradisjonelt som små menn med langt skjegg, grå klær, nikkers og rød lue slik de fleste bønder, og mange fiskere, gikk kledt på 1700- og 1800-tallet i Nord-Europa. Denne drakten lever videre i flere skandinaviske mannsbunader. I de gamle sagnene har ikke alltid fjøsnissene noe fast hodeplagg, men bærer som alle andre, enten lue eller hatt når en er utendørs. Det var danske tegnere i Roma som begynte å utvikle bildet av nissen og de gjorde den røde topplua til et kjennetegn. Etter 1850 ble nissene vanligvis framstilt som små personer med rød topplue eller duskelue i alle de nordiske landene. Lua kunne av og til se ut som den var tovet.

I noen tradisjoner var nisselua grå innvendig, og den som tok på seg ei nisselue med vrangen ut, ble usynlig.

Vår tids julenisse, som historisk er en helt annen figur enn de gamle gårdsnissnene, ble framstilt med litt forskjellige plagg da figuren tok form sammen med andre juletradisjoner i løpet av 1800-tallet. Julenissen kunne være kledt i sid kappe med hette over hodet, ha en krans av blader eller bære foret skinnlue. Den røde topplua med hvit pelskant og hvit dusk ble vanlig på 1900-tallet etter amerikansk Santa Claus-forbilde.

Rollefigurene i den norske tv-serien Jul i Blåfjell, en adventskalender for barn der det opptrer «blånisser», har spisse nisseluer uten dusk, laget av tovet ull og farget blå. Slike luer ble en stor salgsartikkel som barneplagg i Norge i forbindelse med serien. «Rødnissene» i serien har store, røde strikkeluer med dusk.

Nisselue som norsk symbol

Røde toppluer har en lang tradisjon i Norge, men fikk særlig et oppsving på 17- og 1800-tallet etter inspirasjon fra den frysgiske lua fra den franske revolusjon. Mens den røde topplua i stor grad ble faset ut til fordel for andre hodeplagg som hatt og sikspens i Europa, beholdt den sin popularitet i Norge, og finnes i dag som del av mange folkedrakter både her og i de andre skandinaviske landene. Mot slutten av 1800-tallet og godt inn i neste århundre var folkedrakter og den røde topplua en del av en folkelig motkulturell bevegelse, særlig rettet mot makteliten og unionen mellom Sverige og Norge.

Under andre verdenskrig i Norge ble røde toppluer et patriotisk symbol for motstanden mot de nazistiske okkupasjonsmyndighetene. Trondheim politikammer forbød derfor slike luer fra 26. februar 1942.

Foto: fra utstilling i Norges Hjemmefrontmuseum

Under andre verdenskrig i Norge var det flere som markerte sin motstand mot den tyske okkupasjonen og Quislings nazistiske regjering ved å bære rød nisselue. Det ble da i en periode forbud mot å vise seg offentlig med plagget. Forbudet førte også til julekort som viste nisser med luer i andre farger, som gul, grønn og blå, eller barhodet. Andre kunstnere valgte å trosse forbudet og tegnet røde nisseluer på julekortene, flere av disse kortene ble beslaglagt. Rød topplue ble ansett som et nasjonalt symbol, men trolig også som en frygisk lue, et revolusjonært frihetssymbol fra den franske revolusjonen, også kalt jakobinerlue. Som motstandssymbol ble lua delvis erstattet av binders på jakkeslaget, som skulle symbolisere samhold, og hønseringer, beinringer for merking av høns, i norske farger.

Advarsel. Røde toppluer. Bruken av røde toppluer har tiltatt så sterkt i den senere tid at det fra nu av betraktes som demonstrasjon. Bruken av disse luer forbys derfor fra og med torsdag 26. februar 1942. Fra denne dag vil toppluer bli fratatt enhver som opptrer med sådanne og straffansvar gjort gjeldende mot vedkommende – for barn under 14 år – mot foreldre eller foresatte. Trondheim politikammer, 23. februar 1942

Annonse i Adresseavisen 1942

Under krigen forsøkte Quislings fascistiske nasjonalistparti Nasjonal Samling (NS) å etablere «jøssing» som skjellsord for engelskvennlige antinazister, et ord som isteden ble en hedersbetegnelse blant «gode nordmenn». Bildet viser et spøkefullt «våpenskjold» for en motortorpedobåt som Marinen bygde i Storbritannia under krigen og fikk kallenavnet «Jøssingen»; her symboliserer nissen i rød lue på torpedoen det norske folk og motstandskampen.

Foto: Fra utstilling i Forsvarsmuseet i Oslo, 2019

Forbudet under krigen var med på å etablere nisselue som et nasjonalt symbol, og begrepet «nisselue» blir fortsatt brukt som et delvis nedsettende uttrykk om folk som er lite orienterte. Å «trekke nisselue godt ned over ørene» er et stående uttrykk på norsk og betegner en som ikke ønsker å ta imot impulser utenfra.

Røde toppluer i folkedrakter og bunader (eksempler)

• 
  «Mand og kone fra fogderiet Noermør (Nordmøre)» av tegneren Johan Fredrik Leonard Dreier (1775–1834) viser en fisker med rød topplue.
• 
  Dansk bonde fra Mors (øy) i Jylland kledt i tradisjonell drakt fra begynnelsen av 1800-tallet med knebukser, vest og rød topplue.
• 
  Tradisjonell svensk bonde- eller folkedrakt fra Näs socken i Dalarna omkring 1900 med rød «nisselue», sid hvitkofte, vest og knebukser, et antrekk delvis inspirert av fransk 1700-tallsmote.

Nisseluer i Norge (eksempler)

• 
  Hermann August Cappelen tegnet av Hans Gude 1846
• 
  Norske kjendiser og politikere ca. 1895 framstilt som små nisser med røde toppluer. Postkort tegnet av Andreas Ollestad. Legg merke til at gresset er grønt, og dette nok mer er et satirisk motiv av det typisk norske enn det er et julekort.

  Foto: Nasjonalbiblioteket
• 
  Julemotivet «Under paraplyen» tegnet av Nils Bergslien (1853–1928) viser et tradisjonelt bergensk patrisierpar i engelskinspirerte drakter sammen med fjøsnisser med karikert lange toppluer med dusk og delvis strikkemønster.
• 
  Kommunevåpen for Nissedal i Telemark, tegnet av Halvor Holtskog og godkjent 1992: «På gull grunn tre røde nisseluer.» Nissedal har navn etter innsjøen Nisser, gammelnorsk Nidrsær, «Den nedre sjøen». Kommunevåpenet spiller på kommunenavnet.

Nisseluer i eventyrillustrasjoner og liknende

• 
  Illustrasjon av den danske tegneren Vilhelm Pedersen til H. C. Andersens eventyr Nissen hos spekhøgeren («Nissen og kolonialhandleren») fra 1853
• 
  Illustrasjon fra den tyske vittighetstegneren Wilhelm Busch mange bildefortellinger viser en tysk guttunge fra omkring 1860 med lang nisselue
• 
  «En leprechaun teller sitt gull». Denne nisseliknende alven i irsk folketro er alltid grønnkledt, og i denne bokillustrasjonen fra ca. 1900 er han også framstilt med spiss lue.
• 
  Svenske «tomtar» tegnet av den svenske illustratøren John Bauer og utgitt i eventyrserien Bland tomtar och troll i 1909. Nissene her bærer ulike lueformede hodeplagg med bred pelskant.
• 
  Tysk bildebokillustrasjon fra 1800-tallet til eventyret om Snehvit og de syv dvergene viser mellomeuropeiske dverger med høye nisseluer
• 
  Fransk tegning av liten, gnomliknende hagenisse med spiss nisselue.

Nisseluer for barn

Nisselue-moten blant barn i Norge har blitt påvirket fra flere hold. Per Asplins musikal Putti Plutti Pott og julenissens skjegg fra 1969, befestet nisseluens posisjon blant barn. Adventseriene sendt på NRK1 har hatt stor påvirkning. Amalies jul fra 1995 gjorde langnisseluen populær, mens Jul i Blåfjell fra 1999 og Jul på Månetoppen fra 2002 gjorde blå nisseluer mer vanlig.

Se også

• Topplue
• Frygisk lue
• Nattlue

Eksterne lenker

• (en) Santa Claus caps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «DigitaltMuseum: Søk: 'nisselue'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012. 

Autoritetsdata