Niillas Aslaksen Somby
| Niillas Aslaksen Somby | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. des. 1948[1][2] (76 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, forfatter, aktivist | ||
| Søsken | Marry Ailonieida Somby[1] Ánde Somby[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Niillas Aslaksen Somby (født 1948) er norsk-samisk kulturarbeider og samepolitisk aktivist. Han har de siste tiårene arbeidet som skribent/forfatter, fotograf og journalist.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Niillas A. Somby var medlem av Samisk aksjonsgruppe. Han er først og fremst kjent som en av de syv samene som sultestreiket utenfor Stortinget i 1979 i forbindelse med Alta-konflikten og som deltaker i sprengningsforsøket i Alta i 1982.[3]
Hodeskalle-saken
[rediger | rediger kilde]Siden 1980-tallet har Niillas A. Somby vært engasjert i arbeidet med å få utlevert levningene til halshogde Mons Somby fra Anatomisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Mons Somby var en av opprørerne fra Kautokeino-opprøret og ble halshugget i 1854. Niillas A. Somby er selv etterkommer etter Mons Somby, og fikk sammen med den øvrige Somby-slekta overlevert levningene av Mons Somby i 1996.[4]
Somby og kampen for tilbakelevering av levningene til Mons Somby er tema for regissør Paul Anders Simmas film «Gi oss skjelettene tilbake».[5]
Brusprenging i Alta
[rediger | rediger kilde]
Niillas A. Somby, John-Reier Martinsen og en ukjent tredjemann deltok i 1982 i et forsøk på å sprenge ei bru i Alta.[6] Sabotasjen ble gjennomført etter at norsk Høyesterett i 1982 besluttet at regjeringens vedtak om å demme opp Altaelva var lovlig og kunne iverksettes. Sprengningsforsøket mislyktes da sprengstoffet detonerte ved et uhell. Somby skadet et øye og en arm i forbindelse med eksplosjonen. Armen måtte senere amputeres. Han uttalte til NRK senere:[7]
«Når det ikke nytter med sultestreik, argumenter eller demonstrasjoner er det bare et språk myndighetene forstår. Det er deres eget språk.»
Somby og Martinsen ble siktet for ildspåsettelse etter straffelovens §148, med 21 års fengsel som strafferamme. Etter et halvt år i varetektfengsel, rømte Somby til Canada der han og familien ble holdt skjult av ulike indianerstammer. De ble til slutt utvist fra Canada. To år og tre måneder etter flukten var Somby og familien igjen tilbake i Norge. Siktelsen for sprengningen var nå redusert til ødeleggelse av offentlig eiendom og ulovlig oppbevaring av sprengstoff. Han ble dømt til ett års fengsel, hvorav syv måneder betinget. Ettersom Somby allerede hadde sonet fem måneder, ble han satt fri.
Brua i Øvre Stilla har i ettertid blitt hetende Sombybrua på folkemunne, selv om navnet ikke er offisielt godkjent. 20. mars 2022 markerte Nordting at det var gått 40 år siden hendelsen ved brua, ved å sette opp veiskilt på norsk og samisk.[8] Dette førte til fornyet debatt om hvorvidt «Sombybrua» burde bli bruas offisielle navn.[9]
Se også
[rediger | rediger kilde]- Sultestreiken foran Stortinget i 1979
- Sultestreiken i Oslo og Stockholm i 1981
- Alta-konflikten
- Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c www.jus.uit.no, besøkt 27. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ ČSFD, oppført som Niillas A. Somby, ČSFD person-ID 166002[Hentet fra Wikidata]
- ^ Larsen, Dan Robert (24. juni 2016). «– Bestefar fikk meg til å bry meg om naturvern». NRK.
- ^ Aftenposten: Sombys hodeskalle tilbake hos samene Arkivert 12. oktober 2006 hos Wayback Machine..
- ^ «Give Us Our Skeletons! A Film by Paul-Anders Simma». icarusfilms.com. Icarus Films. Besøkt 21. april 2022.
- ^ Larsen, Hanne (16. februar 2019). «(+)Først til Somby-brua etter smellet». altaposten.no (på norsk). Besøkt 21. april 2022.
- ^ Uttalelse til NRK Radiodokumentaren 12. mars 1995
- ^ Hansen, Lill Vivian (5. april 2022). «(+)«Stuntskiltet» Sombybrua og Nullpunktet». altaposten.no (på norsk). Besøkt 21. april 2022.
- ^ Hansen, Lill Vivian (7. april 2022). «(+)Veieier: – En god idé, men skiltene må ned». altaposten.no (på norsk). Besøkt 21. april 2022.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Sametinget hedrer terror», artikkel i Dagbladet 26. november 2002