Nestor Makhno
| Nestor Makhno | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. nov. 1888[1] Huljajpole (Guvernementet Jekaterinoslav, Det russiske keiserdømmet) | ||
| Død | 25. juli 1934[2] (45 år) Paris[3] | ||
| Beskjeftigelse | Revolusjonær, skribent, kunstmaler, militært personell, anarkist, bonde, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Halyna Kuzmenko | ||
| Søsken | Savely Makhno | ||
| Barn | Olena Makhno | ||
| Nasjonalitet | Den ukrainske folkerepublikk Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Crématorium-columbarium du Père-Lachaise[4] | ||
Nestor Ivanovytsj Makhno (ukrainsk: Нестор Іванович Махно; født 26. oktoberjul./ 7. november 1888greg. i Huljajpole, død 6. juli 1934 i Paris) var en ukrainsk anarkokommunistisk revolusjonær. Han ledet en ukrainsk styrke under den russiske borgerkrigen, og kjempet mot både tyske, østerriksk-ungarske og «hvite» antirevolusjonære russiske styrker. Mot slutten av borgerkrigen kom Makhno i konflikt med bolsjevikene, og han ble tvunget til å rømme landet i 1921.
Makhnos geriljastyrke besto av 50 000 mobile ryttere, ofte støttet av takhankaer, et lett hestespann med påmontert maskingevær. Under borgerkrigen lyktes Makhno å opprette en anarkistisk rådsrepublikk i det østlige Ukraina. Idéene til Makhno skilte seg klart fra de russiske kommunistenes idéer. Makhno var motstander av alle former for statlig styring, og han forkastet blant annet marxistenes konsept med «proletariatets diktatur». Bolsjevikene anklagde makhnoistene for å bruke brutale metoder til å undertrykke politiske motstandere i republikken, og for å opprette blant annet to hemmelige politistyrker for å knuse opposisjonen.
Mens omlag en fjerdedel av de ca. 30.000 jøder som ble myrdet i pogromer i Ukraina av uasvhengige bondehærer i året 1919, anfører historikeren Serhii Plokhy at «Den eneste krigsherren som forsøkte, om enn med varierende grad av suksess, å avskrekke troppene sine fra pogromer og bekjempe antisemittisme i rekkene av hans bondehær, var Nestor Makhno».[5]
Etter hvert som kampene i Ukraina gikk de revolusjonæres vei, utviklet det seg alvorlige samarbeidsproblemer mellom Makhno og Lenin. Lenin ga etterhvert ordre om at Den røde armé skulle behandle Makhnos tilhengere som kriminelle og kontrarevolusjonære. I august 1921 hadde Makhno tapt kontrollen over Ukraina, og han måtte flykte utenlands. Han kom seg etterhvert til Paris, der han fortsatte sin anarkistiske virksomhet fram til sin død i 1934. Makhno ble begravet på Père Lachaise.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Library of Congress Authorities, Library of Congress autoritets-ID n82098456, besøkt 12. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Beauvis and Langlade, ''Le columbarium du Père-Lachaise'', 1992, side(r) 61[Hentet fra Wikidata]
- ^ Serhii Plokhy: Das Tor Europas. Die Geschichte der Ukraine. Aus dem Englischen von Anselm Bühling u. a. Hoffmann und Campe, Hamburg 2022, s. 320. ISBN 978-3-455-01526-3.