Neocyrtotyphlus

Neocyrtotyphlus
	Nomenklatur
	Neocyrtotyphlus; Pace, 1976
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Leddyr
Klasse	Insekter
Orden	Biller
Familie	Kortvinger
	Økologi
Antall arter:	1
Habitat:	i jorda
Utbredelse:	Europa
	Inndelt i
	;

Neocyrtotyphlus er en slekt av biller som hører til familien kortvinger (Staphylinidae).

Utseende

Bittesmå (ca. 1 millimeter), slanke, blekt fargede (gjerne rødlige) kortvinger. Disse billene bærer preg av sitt underjordiske levesett. Øyne og flygevinger mangler helt. Kroppen er lang og tynn, jevbred, hodet forholdsvis stort med korte antenner. Pronotum og dekkvinger er ganske små, bakkroppen lang og smal. Beina er korte.

Levevis

Disse billene lever dypt nede i jorda og kommer sjelden til overflaten. De fleste av de kjente artene lever i områder med middelhavsklima. Det har blitt spekulert i at årsaken til at gruppen mangler i Nord-Europa er at de ennå ikke har vandret inn etter siste istid, da disse billene trolig har ganske dårlig spredningsevne.

Utbredelse

Slekten er beskrevet fra Italia (Gargano).

Systematisk inndeling

Treliste

Ordenen biller, Coleoptera
- Underordenen Polyphaga
  - Overfamilien åtsel- og rovbiller, Staphylinoidea
    - Familien kortvinger (Staphylinidae) Latreille, 1802
      - Underfamilien Leptotyphlinae – 435 arter i Europa
        Stamme Entomoculiini Coiffait, 1957
        Slekten Neocyrtotyphlus Pace, 1976
        Neocyrtotyphlus apulus (Pace, 1975)^[1]

Referanser

^ Pace, R. (1975) Otto nuove specie di Leptotyphlinae dell'Italia centro-meridionale (VIII contributo alla conoscenza della fauna endogea). Bollettino del Museo Civico di Storia Naturale di Verona 1: 135-166.

Kilder

Fauna Europaea Web Service Version 2.4 (2011) Utbredelsesdatabase for europeiske dyr: [1] Arkivert 2. juni 2017 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

(en) Neocyrtotyphlus i Global Biodiversity Information Facility
Neocyrtotyphlus – detaljert informasjon på Wikispecies

Autoritetsdata

[1] Pace, R. (1975) Otto nuove specie di Leptotyphlinae dell'Italia centro-meridionale (VIII contributo alla conoscenza della fauna endogea). Bollettino del Museo Civico di Storia Naturale di Verona 1: 135-166.

[1]