Nash Ambassador

Nash Ambassador
Produsent	Nash Motors
Produsert	1932–1957
Generasjoner	4
	Nash Ambassador på Commons

Nash Ambassador var modellnavnet på Nash Motors' største bilmodeller fra 1932 til 1957. Fra 1958 og frem til slutten av 1974 ble Ambassador produsert av American Motors Corporation (AMC), som fortsatte bruken av navnet på sine største modeller. Fra 1927 til 1932 ble Ambassador-navnet benyttet som betegnelse for det høyeste utstyrsnivået på Nashs bilmodeller.

Ambassador Sedan 1927-1932

Nash Motors' første bruk av navnet Ambassador var allerede i 1927, da en firedørs sedanutgave av modellen «Nash Advanced Six» med svært mye ekstrautstyr ble utviklet. Dette var den dyreste bilmodellen i programmet, og bilen hadde en pris på 2 090 dollar. Ambassador mistet dog posisjonen som Nash Motors' dyreste bilmodell i 1929, da sedan- og limousinmodeller med syv seter ble introdusert.

Ambassador var det høyeste utstyrsnivået på Advanced Six-modellene frem til 1930, da navnet i stedet ble benyttet på «Nash Twin Ignition Eight»-modellene. I 1931 ble dette navnet erstattet av det enklere modellnavnet «Eight-90».

Nash Ambassador, 1932-1948

I 1932 introduserte Nash «Ambassador Eight» som frittstående modellrekke som var tilgjengelig med flere ulike karosserityper. Bilen, som var bygget med enten 3 378 mm eller 3 607 mm akselavstand, var svært godt utstyrt og fikk et godt rykte. Ved siden av General Motors var Nash den eneste amerikanske bilprodusenten som gikk med overskudd i 1932.

I 1934 introduserte Nash en ny modell, kalt «Speedstream», som fikk mye ornamentikk på karosseripaneler og støtfangere samt en svært strømlinjeformet design. Ambassador Eight-serien dette året ble kun produsert som firedørs sedanmodeller. I 1935 fikk modellen nok en ansiktsløftning, denne gang med navnet «Aeroform», og ytterligere én karosseritype, denne gang en todørs sedan. Denne modellen ble bygget på et langt kortere chassis en tidligere, og hadde kun 3 175 mm akselavstand.

Mens Ambassador kun hadde vært tilgjengelig med Nash Motors' rekkemotor med åtte sylindre fra 1932 til 1935 ble den også tilgjengelig med selskapets største sekssylindrede motor fra 1936 av. Denne modellen, med navnet «Ambassador Six», var bygget på en ramme med 3 073 mm akselavstand, og overtok for den tidligere modellen kalt Advanced Six. I 1937 kjøpte Nash Kelvinator Corporation, og George W. Mason overtok som direktør for det nye selskapet kalt Nash-Kelvinator Corporation. Dette året kom også Ambassador tilbake med coupé- og cabrioletkarosserier.

I 1941 og 1942 hadde samtlige Nash-modeller navnet Ambassador, og ble bygget på ulike plattformer med kort eller lang akselavstand. Nash Ambassador 600 ble den første utbredte bilmodellen med karosseri av en sømsveiset såkalt «monocoque»-konstruksjon, hos Nash kalt «Unitized». Fra 1941 til 1948 bygget Nash alle sine modeller med dette karosseriet i forskjellige akselavstander, som så ble plassert på en konvensjonell ramme på de større modellene. Dette gjorde at bilene ble svært solide.

Under 2. verdenskrig måtte Nash, etter ordre fra amerikanske myndigheter, legge ned produksjonen av personbiler. Da produksjonen ble startet igjen etter krigen var Eight-modellene ikke lenger en del av modellprogrammet, og «Ambassador Six» var den dyreste modellen i 1946.

1949-1951

Nash fortsatte bruken av Ambassador-navnet på sine dyreste modeller fra 1949 til 1957. Direktør George Mason hadde stor sans for aerodynamikk i bildesign, noe som ikke var spesielt utbredt på denne tiden, og etterkrigstidens Ambassador huskes nok mest av alt for sine lukkede skjermer med skjulte dekk foran. Da Nash lanserte sin «Airflyte» som to- eller firedørs sedaner solgte de svært godt fra 1949 til 1951. Airflyte-modellene var blant annet utstyrt med nedfellbare seter som gjorde det mulig for tre voksne å overnatte i bilen, noe som også gav bilen et rykte for å være den foretrukne bilen for klinesyke tenåringer på 1950-tallet. I 1950 ble Ambassador den første bilmodellen fra andre enn General Motors som var utstyrt med GMs Hydramatic automatiske girkasser.

Mason var overbevist om at så fort selgers marked tok slutt (en følge av verdenskrigen) ville Nash Motors' beste sjanse til å overleve var å produsere modeller ingen andre bilprodusenter kunne tilby, og viktigst av alt: Kompakte modeller. Tidlig på 1950-tallet startet derfor Mason et prosjekt som skulle ende med utviklingen av den kompakte Nash Rambler.

Nash Ambassador fikk sin siste store redesign i 1952, som skulle forbli nesten uendret frem til 1954. Modellen med navn «The Golden Anniversary Pininfarina Nash», som var designet av italienske Pinin Farina, fikk flere prestisjefylte designpriser, men grunnet materialmangel på grunn av Koreakrigen falt salget dramatisk i 1952. Da krigen sluttet startet en krig for markedsandeler mellom Ford og Chevrolet, som betød at begge produsentene sendte biler til forhandlerne sine uavhengig av om det var noen bestillinger på dem. Ford og GM-forhandlerne var ofte større, hadde bedre økonomi og tilbød store rabatter for å få solgt disse bilene. Dette gikk ut over de uavhengige bilprodusentene, og Nash var intet unntak.

I 1955 fikk Airflyte-modellene en ny ansiktsløftning, og modellen ble også tilgjengelig med V8-motorer. Disse motorene var hentet fra Packard, og ble koblet med Packards Ultramatic automatiske girkasse.

Nash-modellene fikk nye ansiktsløftninger i 1956–1957, og ble produsert i en rekke ulike to- og trefargevarianter. 1957-modellene var de første som ble utstyrt med firedoble hovedlykter som standard. Bilene var også utstyrt med Nash Motors' såkalte Weather Eye varme- og ventilasjonssystem, og kunne også utstyres med selskapets avanserte luftkondisjoneringssystem. Mens de fleste andre produsenter leverte slike systemer med en stor og tung kompressor montert i bagasjerommet, valgte Nash et system som var billig, kompakt, fikk plass under panseret og kunne både sirkulere frisk eller resirkulert luft. Systemet kostet også rundt halvparten av konkurrentenes systemer.

Nash-Kelvinator fusjonerte med Hudson Motor Car Company i januar 1954, og opprettet dermed American Motors Corporation. Ambassador forble i produksjon en stund, men salget sank stadig, og den siste Nash Ambassador ble produsert sommeren 1957. Navnet ble dog benyttet under merkene Rambler og AMC helt frem til 1974.

Se også

Eksterne lenker

(en) Nash Ambassador – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata