Næringsliv

Industribedrifter er en viktig funksjon i et moderne næringsliv.

Tertiærnæringer som matleveringstjenesten Foodora er i vekst.

Næringsliv er betegnelsen på summen av bedrifter og næringsdrivende som produserer varer og tjenester i et land. Næringslivet brukes språklig både om summen av bedriftene i et land, og om summen av (ledende) ansatte i de produserende bedriftene. Begreper som «næringslivets krav» og «næringslivets interesser» vil normalt beskrive interessene til eierne i bedriftene og de selvstendig næringsdrivende, i motsetning til de ikke-eiende lønnstakerne i de samme bedriftene. Offentlige virksomheter som sykehus, skoler, osv., regnes heller ikke til næringslivet, med unntak av statseide bedrifter som ellers opererer i et marked.

Næringsvirksomhet er etablering, utvikling og drift av en virksomhet (organisasjon) også kalt bedrift, firma, foretak eller selskap som bruker ressurser for å frembringe et økonomisk resultat. Virksomheten kan være basert på utvinning eller bruk av naturressurser, på produksjon, handel, håndverk eller andre produkter eller tjenester. Mange virksomheter driver i tradisjonelle bransjer med produkter og tjenester som dekker daglige behov hos vanlige forbrukere, mens andre utvikler produkter eller forretningskonsept som er nisjepregede eller oppdragsbaserte. All forretningsmessig virksomhet er avhengig av akseptable driftsbetingelser og næringsmiljø.

Felles for de fleste virksomheter er at de orienterer seg mot produkter eller tjenester som er attraktive for kunder og potensielle kunder og ofte konkurrerer intensivt for å øke eller opprettholde markedsandeler. Virksomheten krever økonomiske ressurser, organisering, kompetanse, kvalifikasjoner og tidshorisont sett i forhold til målene for virksomheten. Formelle, juridiske krav til måten næringsvirksomheten drives på fremgår av lover, forskrifter og bestemmelser om firma, selskapsform, regnskap og arbeidsmiljø.

Formelt ledes alle virksomheter i det daglige av en daglig leder som kan ha tittel av administrerende direktør, disponent, daglig leder mv.

Næringsvirksomheten i verden er i en hurtig utvikling som fører til store forandringer. Teknikk som maskiner og databehandling gir radikalt nye praktiske betingelser på nesten alle områder, ikke minst i næringslivet. Verden er i en teknologisk revolusjon som hurtig endrer faktorer som infrastruktur og selskapsrelasjoner.

I det postindustrielle samfunnet har tertiærnæringenes andel av BNP økt i en lang rekke land. I avanserte og urbane stater som Singapore og Hongkong kan tjenestenæringene utgjøre mer enn 90 prosent av sysselsettingen. I tradisjonelle landbrukssamfunn som landene i Sahel-beltet, kan primærnæringene ofte utgjøre mer enn 90 prosent av sysselsettingen. Den industrielle revolusjon på 1800-tallet innebar en sterk transformasjon av økonomien, ved at kapital og arbeidstakere forlot landbruket og fant nytt utløp i industrien. Med den såkalte andre industrielle revolusjonen på 1900-tallet ble tjenesteyting ledende, anført særlig av finansnæringen, transport og reiseliv, og senere IKT-næringen. I etterkrigstiden har tjenesteytende næringer inntatt en ledende stilling i avanserte økonomier.

Klassifisering av næringsliv

Det er vanlig å klassifisere næringslivet i tre deler:

1. Primærnæringer er næringer som fremstiller råvarer av jord og hav. Bedriftene og de næringsdrivende driver lite videreforedling av råvarene, denne foretas i industrien som er en del av sekundærnæringene.
2. Sekundærnæringer er næringer hvor varer blir helt eller delvis produsert ved å bearbeide råvarene. Sekundærnæringene har det til felles at de foredler eller bearbeider fysiske varer, og ikke tjenester. Likevel regnes visse typer tjenesteyting til sekundærnæringene, dersom de i stor grad omfavner fysiske produkter. Det viktigste eksemplet er bygg og anlegg.
3. Tertiærnæringer, eller servicenæringer, er næringer som produserer og tilbyr tjenester. Disse tjenestene kan ytes overfor produsentene av råvarer eller industrivarer, eller de kan tilbys forbrukerne i form av varehandel eller distribusjon. De fleste tjenestenæringene tilbyr sine tjenester både overfor primær- og sekundærnæringenes bedrifter, og direkte overfor forbrukerne.

I normal dagligtale vil ikke offentlig tjenesteyting regnes som «næringsliv». Begrepene brukes likevel også på andre måter, eksempel brukes begrepet maritim næring om skipsfarts- og verftsnæringene med tilhørende tjenester, mens den maritime næringen i statistisk sammenheng inngår i transportnæringen.

Hierarkiet av næringer og bransjer kan framstilles slik, med hovedbasis i EU-standarden NACE (Nomenclature générale des Activités economiques dans les Communautés Européenes), men med betegnelsen «bransje» som erstatning for NACE-betegnelsen «næringsgruppe», og tilpasset bruken i norske næringsorganisasjoner:

	Næring	Bransje
Primærnæringene	Landbruk	Jordbruk, skogbruk
	Fiske og fangst (fiskeri- og havbruksnæringen)	Fiskeri, havbruk (akvakultur)
Sekundærnæringene	Industri	Kjemisk industri (sementindustri, farmasøytisk industri, oljeraffinering), mekanisk industri, maskinindustri, byggevareindustri, metallurgisk industri, elektronikkindustri, næringsmiddelindustri, tekstilindustri, skogsindustri (papirindustri, møbelindustri, trevareindustri), håndverk
	Bygg og anlegg	Byggebransjen, anleggsbransjen
	Energinæringen	Vann- og kraftforsyning (vannforsyning, renovasjonsvirksomhet, elektrisitetsproduksjon)
	Bergverk	Bergverk, olje- og gassproduksjon
Tertiærnæringene	Varehandel	Dagligvarebransjen, engroshandel, lagervirksomhet, elektronikkbransjen, e-handel
	Transportnæringen	Veitransport, lufttransport, skipsfart, bilbransjen
	(Maritim næring)	Skipsfart, skipsbygging
	Reiselivsnæringen	Hotell og restaurant (HoReCa), reisebyråvirksomhet, cruisevirksomhet
	Informasjons- og kommunikasjonsnæringen (IKT)	Informasjonsbransjen, post, forlagsvirksomhet, musikkproduksjon, medievirksomhet, telekommunikasjon, IT-bransjen (maskinvare, programvare, IT-tjenester)
	Finansnæringen	Bankvirksomhet, forsikringsbransjen, finansmekling, venturevirksomhet
	Privat tjenesteyting	Helsetjenester, eiendomstjenester (eiendomsmekling, m.m.), renholdsbransjen, sikkerhetsbransjen, bemanningsbransjen, konsulentvirksomhet, forskning og utvikling
	Offentlig tjenesteyting

Kvartærnæringer

Begrepet kvartærnæringer tas i økende grad i bruk som en samlende klassifikasjon for næringer som formidler kunnskap og informasjon. Begrepet har ennå ikke blitt en del av den offisielle næringsgrupperingen som brukes av SSB. Disse næringene regnes der fremdeles som en del av tertiærnæringene. Kvartærnæringer omfatter vekstområder som inkluderer IT, forskning og informasjonsformidling (f.eks. bibliotek, media).

Norge

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) er den største organisasjonen for bedrifter i Norge, mens de ansatte i næringslivet i stor grad er organisert i ulike forbund i Landsorganisasjonen («LO Privat»). Innenfor tjenesteyting har NHO sterk konkurranse av hovedorganisasjonen Virke. Men alt næringsliv er ikke organisert - en god del små og mellomstore bedrifter er ikke organisert i noen næringsorganisasjon, og mange næringer og bransjer har begrenset organisering av arbeidstakerne. Selvstendig næringsdrivende enkeltpersonforetak, gårdsbruk og mindre fiskefartøyer utgjør et grensetilfelle hvor det

Næringslivet kan inndeles i ulike næringer, som igjen består av ulike bransjer. Disse begrepene er ikke presise. Statistisk sentralbyrå operer med den historisk vanlige tredelingen mellom primærnæringer (landbruk og fiske), sekundærnæringer (industri og håndverk), og tertiærnæringer (tjenesteyting). Det har vært foreslått å innføre en fjerde hovedgruppe av kvartærnæringer om næringer som formidler kunnskap og informasjon, men dette er ikke allment anerkjent. Hierarkiet av likeartede bedriftsgrupperinger i næringslivet er altså slik: Næringsliv - næring - bransje.

Referanser

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.