Tertiærnæring
Tertiærnæring, eller servicenæring, er næringsliv hvor produktet er en tjeneste, typisk formidling av produkter fra primær- og sekundærnæringer.[1] Et eksempel på dette er transportindustrien, hvor tjenesten – det vil si produktet – er å frakte noe fra et sted til et annet. Til tertiærnæringene regnes: varehandel, hotell- og restaurantnæringen, transport, lagring, informasjons- og kommunikasjonsnæringen (IKT), finansnæringen, privat og offentlig tjenesteyting.
Næringslivet omfatter all produksjon av varer og tjenester - både i offentlig og privat regi, og enten de eksporteres eller konsumeres innenlands.[2] I motsetning til sekundærnæringene er det altså her ikke snakk om produsering av varer, men tjenester. Tidligere jobbet folk oftere i primær- og sekundærnæringer, altså jordbruk, industri og lignende, mens det nå er vanlig å jobbe med å produsere tjenester i tertiærnæringer.
Tertiærnæringene står i dag for den største andelen av sysselsettingen i de avanserte økonomier. Forenklet kan man si at primærnæringene henter ut råvarer, som sekundærnæringene prosesserer og behandler, mens tertiærnæringene leverer tjenester både til disse produsentene og til forbrukerne av varene. Stadig flere av oss arbeider i butikker, på kontor eller i institusjoner enn i åkeren eller fabrikkhallen.[3]
Begrepet «kvartærnæringer» har vært foreslått som klassifikasjon for næringer som formidler kunnskap og informasjon, men har ikke fått gjennomslag i dagligtale eller i næringsgrupperingen som brukes av Statistisk sentralbyrå.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «tertiærnæring», NAOB
- ^ «Fakta om norsk næringsliv», Statistisk sentralbyrå
- ^ «Hva jobber vi med, hvor høy utdanning har vi og hva tjener vi i Norge?», Folkehelse og livsmestring: Unges utdanningsvalg og lønn, Statistisk sentralbyrå