Motorferdselloven
Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag ble innført 1/1 1978 og administreres av Miljøverndepartementet.
Lovens forarbeider ble utført mens Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister.
Formålet med loven er å regulere motorferdselen i utmark og vassdrag med sikte på å verne om naturmiljøet og fremme trivselen.
Med motorferdsel menes bruk av kjøretøy (bil, traktor, motorsykkel, beltebil, snøscooter o.l.) og båt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor, samt landing og start med motordrevet luftfartøy.
Kommunene har mulighet til å tillate bruk av motordrevne fartøyer på bestemte steder og landingsplasser, langs bestemte løyper og områder. I Finnmark er det opprettet mange løyper for snøscooter.
Redningstjenesten har generelt fritak fra forbudene i loven. Det er likevel tilbakeholdenhet ved bruk av kjøretøy som kan sette varige spor i terrenget. Redningstjenesten bruker snøscooter relativt liberalt og det er blitt tillatt å drive øvelseskjøring med snøscooter for hjelpekorpsene.
Bruk av kjøretøy i næring er også fritatt fra forbudene i loven. Bærsanking, jakt og fiske regnes ikke som næring etter loven.
I tømmerhogst er det blitt vanlig med skogsmaskiner som mange steder lager dype spor og ødelegger torvlaget i skogbunnen. Ved observasjon av hugstfelter fra fly kan skogbunnen se ut som cordfløyel. På bakken kan det være vanskelig for småbarn å passere dype spor etter skogsmaskiner. Det er forekommer at disse dype sporene jevnes ut med gravemaskin.
Det har vært praktisert forbud mot vannscooter med henvisning til denne loven, men dette forbudet er blitt lempet på etter sak i EFTAs overvåkningsorgan.
Sjøfly har strengere forbud enn små motordrevne båter på en del vassdrag, men den enkelte kommune har hjemmel til å vedta lokale forskrifter som tillater start og landing med luftfartøy. Dette står i motsetning til Sverige og Finland, der ferdsel med sjøfly på vassdrag som hovedregel er tillatt med mindre det aktuelle vassdraget er en del av et verneområde eller en nasjonalpark.