Saint-Pierre og Miquelon

Saint Pierre og Miquelon
Collectivité territoriale de Saint-Pierre-et-Miquelon
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
A Mare Labor (latin) "Arbeid, Fra Havet"
Ligger ved		Atlanterhavet
Grunnlagt		1700
Hovedstad		Saint-Pierre
Tidssone		UTC-3
Postnummer		97500
Retningsnummer		508
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 215 242 km² 0 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 227 6 125 (2006)
Bef.tetthet		24,69 innb./kvadratkilometer
Høyde o.h.		240 meter
Styreform		Oversjøisk samfunn
Offisielt språk		Fransk
Valuta		Euro (€)
ISO 3166-kode		PM
Toppnivådomene		.pm
Landskode for telefon		+508
Saint-Pierre og Miquelon på Commons

Saint-Pierre og Miquelon er et fransk oversjøisk samfunn (collectivité d'outre mer) og en øygruppe ved østkysten av Canada, rett sør for Newfoundland. Øygruppen ligger ved innløpet til Saint Lawrence-bukta, tyve kilometer vest for provinsen Newfoundland og Labrador. Territoriets økonomi er bygget på fiske, og på grunn av nedgangen i torskefisket utenfor Newfoundland og Labrador har Saint-Pierre og Miquelon blitt veldig hardt rammet.

Demografi

Landskap på Miquelon.

Antallet innbyggere på Saint-Pierre og Miquelon var per 1. januar 2014 6 311. Av disse bodde 5 676 personer i kommunen Saint-Pierre, og de resterende 635 i Miquelon-Langlade.

Langlade har ingen innbyggere på fast basis, siden Charles Lafitte. Charles Lafitte var velkjent på øyene under tilnavnet «de Gaulle», og levde alene på Langlade i mange år med hundene sine. Han døde i juli 2006. Om sommeren kan folketallet på Langlade overstige 1000, siden mange fra Saint-Pierre pleier å feriere der.

Historie

De tidlige bosetningene av St. Pierre og Miquelon, som ble priset av europeerne for de rike fiskebankene, var karakterisert av perioder med konflikter mellom franskmennene og engelskmennene.

Mye tyder på at det har vært innbyggere på øyene også i forhistorisk tid (sannsynligvis Beothuk). De europeiske bosetningene er noen av de eldste i Amerika (med de spanske og portugisiske bosetningene), fra i hvert fall tidlig i det 16. århundre. Først var det baskiske fiskere som bare besøkte øyene i fiskesesongene, men fra midten av det 17. århundre var det permanent fransk bebyggelse på øyene.

Fra slutten av det 17. til begynnelsen av det 18. århundre gjorde britiske angrep at de franske kolonistene måtte forlate øyene, og britene tok kontrollen i 50 år (fra 1713 til 1763). Franskmennene tok tilbake kontrollen i 1763 ved Parisfreden, (som overdro hele Ny-Frankrike til Storbritannia unntatt Saint-Pierre og Miquelon.) og innbyggerne kom tilbake for deretter å leve fredfullt i 15 år.

Fransk støtte til den amerikanske revolusjon førte til et britisk angrep på øyene, og de franske nybyggerne ble deportert. Kontrollen over St. Pierre og Miquelon gikk frem og tilbake mellom Frankrike og Storbritannia for de neste 38 årene, og øyene måtte tåle angrep fra begge land, frivillig- eller tvangsflytting av øyenes innbyggere, og omveltninger i forbindelse med den franske revolusjon.

Frankrike tok til slutt tilbake øyene etter at Napoleon abdiserte for andre gang i 1815, og etter dette fulgte 70 år med fremgang for den franske fiskeindustrien og innbyggerne på Saint-Pierre og Miquelon. Dog gjorde politiske og økonomiske endringer at fiskeindustrien fikk en langsom tilbakegang etter slutten av det 19. århundre.

Det var en 13 år lang økonomisk boom i forbindelse med forbudstiden i USA, da Miquelon og St. Pierre var viktige baser for smugling av alkohol. Denne perioden endte med at forbudet ble opphevet i 1933, og økonomien sank ned i en depresjon.

Igjennom andre verdenskrig var guvernør Gilbert de Bournat lojal mot Vichy-regimet; han måtte forhandle om finansielle forordninger med amerikanske myndigheter for å få tak i lån med garanti fra franske skattepenger. På samme tid vurderte Canada å invadere Saint-Pierre og Miquelon. Flere påskudd ble satt fram, mest radiosendinger med Vichy-propaganda. Det ble påstått at radioen hjalp tyske ubåter på De store banker, men dette ble aldri bevist. Etter råd av statsministeren, William Lyon Mackenzie King, autoriserte aldri generalguvernør Alexander Cambridge planene.

Under ordre fra Charles de Gaulle organiserte admiral Émile Muselier frigjøringen av Saint-Pierre og Miquelon, uten at canadiske og amerikanske myndigheter samtykket i eller visste om dette. Den 24. desember 1941 tok en krigsflåte ledet av ubåt-cruiseren Surcouf kontroll over øyene uten motstand. De Gaulle organiserte en folkeavstemning, som endte i hans favør, og Saint-Pierre og Miquelon ble så et av de første franske territoriene til å bli med i det frie Frankrike. Affæren førte til mistro i forholdet mellom De Gaulle og Roosevelt.

Politikk og administrasjon

Politikken i Saint-Pierre og Miquelon har plass i et rammeverk av et parlamentarisk representativt demokrati. Saint Pierre er et fransk oversjøisk samfunn, og dermed er presidenten av Saint-Pierre og Miquelons territorialråd (fransk: conseil territorial) regjeringssjef i et flerpartisystem. Utøvende makt blir praktisert av regjeringen.

Saint Pierre og Miquelon sender en representant til Frankrikes nasjonalforsamling og en senator til Frankrikes senat.

Sport

Fotballandslaget for Saint Pierre og Miquelon er ikke organisert i FIFA eller CONCACAF. De har spilt én vennskapskamp, men ingen offisiell landskamp.

Eksterne lenker

• (fr) Offisielt nettsted
• (en) Saint-Pierre and Miquelon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Saint-Pierre-et-Miquelon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.