Hopp til innhold

Al-Minya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Minya (Egypt)»)
Al-Minya
arabisk: المنيا
Al-Minya og Aton-museet, sett over Nilen

Våpen

LandEgypts flagg Egypt
Guvernemental-Minyā
TidssoneUTC +2
Postnummer61111
Befolkning245 478 (2017)
Høyde o.h.49 meter
Posisjonskart
Al-Minya ligger i Egypt
Al-Minya
Al-Minya
Al-Minya (Egypt)
Kart
Minya
28°05′00″N 30°45′00″Ø

Al-Minya (arabisk: المنيا‎, il-Minyā; koptisk: ⲧⲙⲱⲛⲏ) er provinshovedstad i al-Minyā i Midtre Egypt. Byen ligger 250 km sør for Kairo på vestbredden av Nilen som flyter nordover ved og gjennom byen. Byen hadde en befolkning på 236 043 innbyggere i 2006, beregnet til 245 478 i 2017.[1] Det var i Minya at at manuskriptet Codex Tchacos ble oppdaget. Byen har et høyere lærested, Universitetet i Minya, Suzanne Mubaraks kunstsenter, den nye Minya museum, og regionalt Nord av Øvre Egypts radio og fjernsyn.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Det er sprikende forklaringer på bynavnet. Det kan komme fra gammelegyptisk Men'at Khufu, i betydning byen hvor Khufu ble ammet, noe som knytter byen til farao Khufu (Keops), som sto bak den store pyramiden på Giza, også kalt for Kheopspyramiden. Navnet kan også være avledet fra byens sahidisk-koptiske navn Tmoone og bohairisk Thmonē, som betyr «residensen», som igjen sikter til et tidligere kloster som lå der.

Av de lokale har Minya fått betegnelsen «øvre Egypts brud» i referanse til den strategiske lokalisering i Midtre Egypt som et vitalt punkt som knytter sammen nordlige og sørlige Egypt. Minya har en av de høyeste konsentrasjoner av koptisk kristne i Egypt, bortimot halvparten av hele befolkningen.[2]

Eldste historie

[rediger | rediger kilde]

I løpet av førdynastisk tid i Egypt, fra tiden før 3100 f.Kr., var det området som utgjør dagens Minya og omliggende områder, utgjorde 16. nome (distrikt). Som by forble stedet en selvstyrt bystat fram til herskeren Menes forente Egypt til et rike i tiden rundt 3200 f.Kr. Ved foreningen var Egypt inndelt i 42 nomer. 16. nome var også kalt for antilopenomen etter den gressetende antilopearten Oryx dammah som antagelig var i området.

Faraoisk Egypt

[rediger | rediger kilde]
Nomene i Midtre Egypt.

Etter Egypts forening ble provinshovedstaden Minya et viktig senter for handelen. Den var på motsatt side av handelsruten til Rødehavet som handelsfolk fra Midtøsten fraktet deres varer fra Sinai og Kanaan.[3] I løpet av epoken det gamle riket ble det eldste navnet på byen endret til Men'at Khufu, noe som knyttet byen til farao Khufu, som styrte i tiden rundt 2550 f.Kr. under 4 dynasti. Det er antatt at han ble født i byen. Den nøyaktige lokaliseringen av oldtidens Minya, har ikke blitt funnet, men den er antatt at den var på vestbredden av Nilen ikke langt fra dagens moderne by, kanskje ved Zāwiyat al-Amwāt i sørøst.[4]

Som følge av sammenbruddet til det gamle rike og under første mellomepoke i Egypt, ble de lokale herskerne i Men'at Khufu rike og mektige, og hadde en stor grad av selvstyre fra faraos sentralmakt. Fyrstene ved 16. nome holdt seg i begynnelsen nøytrale den lange striden som dominerte epoken mellom rikene Herakleopolis Magna og Egypt, men til sist under styret til Baqet III, den sterke mann i 16. nome, inngikk byen en allianse med Teben under epoken til Mentuhotep II. Denne alliansen var positiv for Men'at Khufu i den forstand at den slekt som holdt makten i byen, fortsatte å være lokale herskere selv etter at Teben krevde overherredømme. Makten til herskerne i Men'at Khufu sitt høydepunkt under Egypts 11. dynasti.[5]

En gruppe asiatiske folk fra Levanten, kanskje de framtidige hyksosene, framstilt mens de ankommer Egypt, ca 1900 f.Kr. fra en grav fra 12. dynasti under farao Senusret II ved Beni Hasan.

Som faraoene var også de lokale herskerne ved 16. nome dypt opptatt av skjebnen til deres liv etter døden. Ettersom tiden med å bygge pyramider var over eller rett og slett for kostbart, valgte herskerne i Mena'at Khufu kalksteinklipper i den østlige ørkenen med utsikten over at Nilen slynget seg i en vid bue. Her hogde de ut sin graver fra berget. Disse kapellgravene ved Beni Hasan, omtrent 20 km sør for dagens moderne by. Mens det er noen graver der fra det gamle rike, ble stedet hovedsakelig benyttet under mellomriket i Egypt, fra 2000- til 1600-tallet f.Kr.[6][7] Disse kapellgravene ved Beni Hasan er det eneste gjenværende i området fra den tiden da herskerne av Mena'at Khufu hadde makt og rikdom. I dag kan disse trettini gravene bli besøkt de de ligger i klippene over dagens landsby Beni Hasan. Selv om de ikke er like storslåtte og imponerende som andre monumenter fra oldtidens Egypt, er de viktige ved at deres vegger gir mer informasjon om livet i Egypt for 4 000 år siden enn mange andre monumenter, særlig ved at de gir innsikt i dagliglivet til folk flest enn om herskerne som bygget dem.

Med framveksten av 12. dynasti ble makten til de lokale herskerne i Minya bestemt redusert av farao Amenemhat II (1929–1895 f.Kr.). Ved slutten av dynastiet var posisjonen og makten til herskerne i Minya funksjonelt fjernet.

Tempelgraven til yppersteprest Petosiris ved Tuna el-Gebel.

I løpet av andre mellomepoke falt Minya sammen resten av Nedre og Midtre Egypt under kontrollen av Hyksosstyret. Det synes som om herskerne i Minya faktisk støttet Hyksos’ 15. dynasti mot de innfødte egyptiske faraoene 16. og 17. dynasti. Mot slutten av andre mellomperiode da faraoene i Teben hadde begynt deres kamp for gjenerobre Egypt og forvise hyksoserne fra landet. Minya ble stedet hvor de første større slaget skjedde. I 1552 f.Kr. marsjerte Kamose, siste farao fra 17. dynasti, sine elitetropper, medjai, nord til Nefrusi, et sted noen km sør for Minya hvor han beseiret hæren til en mann kalt Teti, sønn av Pepi, som det ble sagt hadde omformet Minya til et «rede av asiater». Det var det første betydelige nederlaget til hyksoserne og som oppmuntret Ahmose I, den yngre bror av Kamose, til å marsjere nordover og fordrive Hyksosstyret ut av Egypt for godt, en gang rundt 1540 f.Kr.[8]

De fleste av Beni Hasan-gravene ble senere herjet. En del ble uleselige av herskere som fulgte. Ødeleggelse av gravkamrene var skjebnen til mange monumenter i århundre som fulgte faraoiske Egypt. Gravene ble gjort om til boliger, benyttet som steintak for å hendte tilhogd stein, eller bevisst ødelagt av tidlige kristne og muslimer.[9]

Gresk-romersk og bysantinsk historie

[rediger | rediger kilde]

Hermopolis Magna (El Ashmunein) var hovedstaden i regionen i løpet av denne perioden. Den var det fremste senteret for dyrkelsen av den egyptiske guden Tot. Ruinene av et gresk tempel, tilsvarende som Parthenon, kan fortsatt bli sett.

Ved Tuna el-Gebel er graven og kapellet til ypperstepresten Petosiris fra 28. dynasti, konstruert som et tempel.[10]

På motsatt side av Hermopolis fikk den romerske keiser Hadrian i 130 e.Kr. bygget byen Antinopolis til minne om sin unge greske elsker Antinous.

I bysantinsk tid ble klosteret dedikert jomfru Maria ved Gebel el-Teir et viktig kristent senter i nærheten av byen Samalut i området til Minya. Klosterets kirke ble bygget av keiserinne Helena av Konstantinopel, mor til Konstantin den store, i 328 e.Kr. på et av de steder hvor det er antatt at den hellige familie oppholdt seg under deres flukt til Egypt.

Oxyrhynchus var et viktig administrativt senter i løpet av den hellenistiske perioden i Egypt, og det har siden blitt et viktig arkeologiske kilde for papyri fra samme epoke.[11][12]

Muslimsk historie

[rediger | rediger kilde]
El-Amrawy-moskéen, bygget på 1000-tallet, er et eksempel på den islamske arkitekturen under fatimidekalifatet.

Under abbasidekalifatet ble Minyas knyttet til Ibn Khasib, den utnevnte muslimske hersker av Egypt tidlig på 800-tallet. Han valgte Minya til å trekke seg tilbake på sine eldre dager og hvor han døde noen få år senere. Han ekspanderte byen fra å være en stor landsby til en middelalderby. Siden hans dager har Minya blitt referert til som Munyat ibn Khasib («Ibn Khasibs Minya»).

I løpet av styret til fatimidekalifatet på 900- og 1000-tallet fortsatte Minya å ekspandere og omfattet flere store moskéer, skoler og offentlige bad. I 1326 besøkte den muslimske reisende Ibn Battuta byen og ble imponert av hva han så der. I hans reiseskildring ble den kalt for Rihla grunnet skolen som var der da han besøkte byen og beskrev byen som «utmerker seg over alle andre byer i Øvre Egypt».[13]

Moderne historie

[rediger | rediger kilde]
Husfasade med nyklassisistiske stilelementer formodentlig fra 1920-årene. Palace Hotel i byens sentrum, sør på Midan at-Tahrir.

I løpet av Muhammad Alis styre tidlig på 1800-tallet fikk Minya betydning grunnet dets fruktbare land og store landbruksproduksjon. Byens viktighet økte under styret til Ismail Pasja, sønnesønn av Muhammad Ali, grunnet de store plantasjene av bomull og sukkerrør rundt Minya. Ismail bygde en kongelig residens i Minya og på begynnelsen av 1870 begynte han en modernisering av byen og bygde dens første utvidelser av boliger. I 1873 ble Ibrahimiya-kanalen bygd for å fremme flerårig vanning til hans egne store landområder. Kanalen førte til betydelig urban utvikling særlig i de vestlige områdene av byen. Forbedringen av transportnetteverket, særskilt byggingen av broer over Ibrahimiya, førte til utviklingen av husbygging på måfå på privat landbruksmark på vestsiden av kanalen.

Med utbruddet av den amerikanske borgerkrigen i 1861 ble det stor etterspørsel etter egyptisk bomull. Minya, som produserte store kvanta av bomull av høy kvalitet, dro fordel av etterspørselen. Den nye rikdommen førte til en rik overklasse som besto av landeiere, myndighetspersoner og folk fra handelsstanden. Bevisst på sin status bygde de rike familiene sine store residenser og palasser i hva som senere ble kalt kolonidelen av byen i nord. Italienske arkitekter lånte dekorative trekk fra nyklassisisme og rokokkoarkitektur.[14]

På begynnelsen av 1900-tallet førte eiendomsspekulasjon og en generell byggeboom til en begynnelsen av en dramatisk vekst. Samtidig ble det strukket jernbane til Kairo og byen utvidet seg på begge sider av jernbanesporet. Storbritannia etablerte konsulat i byen for å bedre bomullshandelen. I 1907 åpnet tyrkiske Ottoman Bank en avdeling i byen grunnet byens økonomiske vekst. Domstol kom i 1927, brannstasjon i 1931, rådhus og administrasjonsbygning i 1937. Brede, brolagte gater skilte den moderne byen fra gamlebyen, noe som økte sistnevntes forverring.[15]

Som følge av revolusjonen av 1952, Suezkrisen i 1956, og den påfølgende nasjonaliseringen av mange industrier fra 1957, forlot det store flertallet av greske og armenske samfunn i Minya landet. Det førte til begynnelsen av nedgangen for kolonidistriktet. I løpet av denne perioden økte motsetningene i befolkningen mellom de to delene av byen, gamlebyen med dens arv av foreldelse og fattigdom, og kolonidistriktet med dens moderne bygninger og samfunnstjenester. Forholdene ble verre i gamlebyen, med økt fattigdom, manglende samfunnstjenester, forverrende infrastruktur og dårlige boforhold. På 1960-tallet ble Ard Al-Mowled utviklet som et offentlig boligordning for å imøtekomme den eksploderende befolkningsveksten av fattige og med lave inntekter i gamlebyen. På begynnelsen av 1970-tallet ble det moderne distriktet Ard Sultan etablert, men grunnet høye priser var det øvre og middelklassen som hadde råd og forlot kolonidistriktet.[16]

I Al-Minya produseres det parfyme og såpe. På 1800-tallet var byen sentrum for et bomullsområde, som var blitt organisert av lokale egyptere og tilflyttede greske grossister. Bomull er fortsatt et viktig eksportprodukt, men det finnes også kornmøller og sukkerraffinerier.

Blant de statsdrevne industrier er sement, kjemikaler, gruvedrift, gjødsel og landbruksprodukter. Den private sektor er preget av forbruksvarer, særskilt småforretninger i og rundt byen. De fremste private industriene produserer matprodukter, møbler, og metall og trearbeid. Ettersom byen har en rik historie spiller turisme en vital rolle for byens økonomi.

Bybilde og omegn

[rediger | rediger kilde]
Moské og gatebilde i nordlige Minya.

Den plankvadratisk anlagte indre by strekker seg mellom en bred og velpleid gate (corniche) ved Nilens bredd i øst og jernbanelinjen i vest, som løper langs en irrigasjonskanal. Utenfor kanalen ligger uniforme boligstrøk og industriområder. På hovedaksen mellom jernbanestasjonen og Nilen ligger Midan at-Tahrir som byens sentrale torv. I sentrum ble det i siste del av 1800-tallet bygget, som i Kairo, men i mindre skala, hele gatestrøk med representative bygninger etter tidens europeiske forbilder. De fleste av de bevarte bygninger stammer fra tidlig på 1800-tallet og er blandinger med elementer fra nyklassisisme-, art déco- og psevdoislamisk stil.

En stor del av innbyggerne er koptere. En koptisk kirke, moskéene al-Lamati og al-Umra ligger i gamlebyen. Syv kilometer sør for byen og på den østlige bredden av Nilen ligger en stor nekropolis med kuppelgraver for muslimer og kristne, Zawiyyat al-Mayyitīn (Zawyet el-Maiyitin, «de dødes sted»). Den er et av landets største gravsteder. I nærheten er fundamentene for en trappepyramide fra oldtidens Egypts det gamle rike og dets 3. dynasti. Rundt 20 km sør for byen, fortsatt på østbredden, ligger Beni Hasan med gammelegyptiske klippegraver.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Al-Minyā, City Population
  2. ^ Al-Ahram, utgave nr. 43948, 4. april 2007
  3. ^ Ring; Trudy; Salkin, Robert M.; Boda, Sharon La (1996): International Dictionary of Historic Places. London: Taylor & Francis, ISBN 978-1-884964-03-9, s. 123.
  4. ^ Ring, Trudy; Watson, Noelle; Schellinger, Paul ([1996] 2014): Middle East and Africa: International Dictionary of Historic Places, Routledge, s. 123
  5. ^ Nicolas Grimal (1997): A History of Ancient Egypt. New York: Barnes & Noble Books, ISBN 0-7607-0649-2, s. 144.
  6. ^ Robins, Gay (1997): The Art Of Ancient Egypt. Cambridge, MA: Harvard UP, s. 8
  7. ^ Bard, Kathryn A (1999): Encyclopedia of the Archaeology of Ancient Egypt (PDF), London & New York: Routledge, s. 194
  8. ^ Grimal (1997), s. 191.
  9. ^ Bard, Kathryn A.; Shubert, Steven Blake (1999): Encyclopedia of the Archaeology of Ancient Egypt. New York: Routledge, ISBN 0-415-18589-0, s. 169.
  10. ^ «Tomb of Petosiris». Arkivert fra originalen 26. oktober 2007. Besøkt 2. oktober 2018. 
  11. ^ «The Oxyrhynchus Papyri», The National Library of Wales
  12. ^ Stott, Romie (16. mars 2016): «Oxyrhynchus, Ancient Egypt’s Most Literate Trash Heap», Atlas Obscura
  13. ^ Ibn Battuta (2009): The Travels of Ibn Battuta in the Near East, Asia and Africa. New York: Cosimo, ISBN 978-1-61640-262-4, s. 14–16
  14. ^ Emad El Din Aly (2003): Visual Design Guidelines For Medium-sized Cities, the Case of El-Minya City-Egypt. Stuttgart: Städtebau-Institut, Universität Stuttgart. s. 87.
  15. ^ Emad El Din Aly (2003): Visual Design Guidelines For Medium-sized Cities, the Case of El-Minya City-Egypt. Stuttgart: Städtebau-Institut, Universität Stuttgart. s. 88.
  16. ^ Emad El Din Aly (2003): Visual Design Guidelines For Medium-sized Cities, the Case of El-Minya City-Egypt (PDF), del 3, Stuttgart: Städtebau-Institut, Universität Stuttgart

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]