Minneapolis Marines/Red Jackets
 | |||
| Stiftet | 1905 | ||
|---|---|---|---|
| Inaktiv | 1918, 1925–1926 | ||
| Oppløst | 1930 | ||
| Basert i | Minneapolis i Minnesota | ||
| Liga | Uavhengig (1905–1909) Semi-profesjonelt (1913–1917, 1919–1920) National Football League (1921–1924, 1929–1930) Samlingslag (1927–1928) | ||
| Historikk | Minneapolis Marines (1905–1928) Minneapolis Red Jackets (1929–1930) | ||
| Lagfarger | Rød, hvit (1905–1928) | ||
| Hovedtrener(e) | Ukjent (1905, 1907–1911) Dutch Gaustad (1906) Reuben Ursella (1912, 1917, 1921) Ossie Solem (1913–1915) Russell Tollefson (1916, 1920, 1922) Harry Mehre (1923) Joe Brandy (1924) Bert Baston (1927) Herb Joesting (1928–1929) Sigmund Harris (1929) George Gibson (1930) | ||
| General managers | Oscar Benson (1905) Ernest Windblad (1906) Morris Johnson (1907) Archie Hoffman (1908) Einar M. Irgens (1909) Frank Hammer (1910–1914) John Dunn (1915–1917, 1919–1924, 1927–1930) | ||
| Hjemmebane(r) | North Minneapolis Athletic Association grounds (1912–1914) Nicollet Park (1915–1930) | ||
Minneapolis Marines var et amerikansk fotballag som var aktive fra 1905 til 1928. Laget var inaktivt i 1918 og fra 1925 til 1926, og spilte igjen senere fra 1929 til 1930 under navnet Minneapolis Red Jackets. Marines var originalt eid av den lokale organisasjonen Marine Athletic Club of Minneapolis og senere av John Dunn og Val Ness fra Minneapolis. Marines spilte de første kampene som et uavhengig lag på forskjellige baner rundt i Minneapolis og i Minnehaha Park. De spilte sin første kamp i Lexington Park i 1909 og i Nicollet Park i 1910. Fra 1912 til 1914 leide laget North Minneapolis Athletic Associations baner på 25th Avenue North og Washington Avenue i Minneapolis. Marines flyttet til Nicollet Park i 1915 og spilte der til laget ble oppløst i 1930, da under navnet Red Jackets. Minneapolis Marines var det første Minnesota-laget i National Football League, før Duluth Eskimos (1923) og Minnesota Vikings (1961).[1][2]
Historie
[rediger | rediger kilde]Opphav
[rediger | rediger kilde]Henry Harrison «Pecky» Rhoades stiftet baseballaget Marines i 1905, og samme år valgte noen spillere å etablere et lag for amerikansk fotball. Lagene delte både spillere og manager frem til 1912, da baseballaget spilte sin siste kamp. Rhoades forlot amatørlaget Marines i 1910 for å spille på profesjonelt nivå.[2]
I lagenes tidlige år bestod spillerstallene i hovedsak av tenåringer fra arbeiderklassen, hvor mange var førstegenerasjons innvandrere fra Skandinavia som holdt til i nabolaget Cedar-Riverside i Minneapolis.[1][2]
Lagnavnets opphav er ukjent. En spiller nevnte senere at laget hadde tatt navnet fra et tidligere baseballag som holdt til i Prospect Park-nabolaget i Minneapolis, mens andre mener at navnet er en referanse til United States Marine Corps.[2]
Småbaner
[rediger | rediger kilde]Fra 1905 til 1909 spilte lage på småbaner, såkalte sandlots, først i vektklassen for 115 pund (52 kg) og innen 1909 i vektklassen for 140 pund (64 kg) som da ble sett på som tungvekter. Marines kunne legge krav på mesterskapet i vektklassen for 130 pund (59 kg) i 1908. Minnehaha Park var den best kjente banen for lag som spilte på dette nivået i Minneapolis på den tiden.[1][2]
.png)
Lagets største rivaler på den tiden var Indians og manager Einar M. Irgens, en innvandrer fra Norge som hadde vært involvert i amerikansk fotball i Minneapolis siden 1898 da han spilte guard for Lincoln Athletic Club. En annen spiller for Indians var den fremtidige bokseren Labe Safro. Irgens tok over som manager for Marines i 1909, og Safro begynte å spille fullback for dem, samme året som Marines fant en byrival i St. Paul Laurels.[2]
I løpet av perioden fra 1905 til 1909 hadde laget seks spillere som senere skulle debutere i National Football League, inkludert Dutch Gaustad, Walt Buland, Sheepy Redeen, Reuben Ursella, Charles Jonasen og Mike Palmer. En av lagets spillere, John Dunn, skulle senere bli lagets manager, en lageier i NFL og visepresident i ligaen.[1][2]
Før Harold Costello, en jusstudent og lagkaptein for St. Mary's College i Kansas, begynte å spille for laget hadde Marines ingen spillere med erfaring fra hverken high school eller college.[1][2]
Profesjonelt nivå
[rediger | rediger kilde]Minneapolis Beavers var det største uavhengige laget i Minneapolis gjennom 1909. I september 1910 valgte laget Frank J. Hammer som lagets nye manager. Under Hammer forsøkte laget å bli profesjonelle i jakten på større pengepremier og utbetalinger for kamper og ved å holde innsamlingsaksjoner for laget. Det var omtrent på denne tiden at Marine Athletic Club ble stiftet. I november 1910 vant Marines mot Laurels i Lexington Park og mot Beavers i Nicollet Park, og kunne kalle seg bymestere i Twin Cities.[1][2]
Marines begynte for første gang å bruke angrepstaktikken Minnesota Shift, utviklet av trener Henry L. Williams for University of Minnesota i 1911. I løpet av sesongen scoret Marines 123 poeng og tillot kun 11, men var allikevel nummer to bak Beavers for delstatstittelen. I 1912 leide Marines en hjemmebane, North Minneapolis Athletic Associations bane, i Minneapolis. Marines solgte billetter og opererte som et profesjonelt lag og som et kooperativ, og scoret 293 poeng til motstandernes 37 poeng, men endte sesongen igjen som nummer to bak Beavers og fikk ikke spilt den første årlige Thanksgiving Day-kampen mellom det beste uavhengige laget i beyn og Minnesota All-Stars, bestående i hovedsak av tidligere spillere for University of Minnesota.[2]
«The Pride of the Northwest»
[rediger | rediger kilde]I 1913 var det nesten et dusin lag som konkurrerte i tungvekterklassen i Minneapolis, og hvor de fleste andre lagene stilte med tidligere collegespillere forble Marines et lag for arbeidere med lite eller ingen erfaring fra high school og college. Før en kamp mot Adams Athletic Club of Duluth, Minnesota rekrutterte Hammer tidligere stjernespiller for Gophers Bobby Marshall for å spille med Marines. Marshall ble den første spilleren med mye erfaring fra college som spilte for laget. Hammer ansatte deretter tidligere Gophers-spiller Ossie Solem som trener for Marines, og tidligere profesjonell baseball- og basketballspiller Fred Chicken som lagets fullback. Marines slo Adams og Beavers to ganger, ble erklært delstatsmestere og fikk muligheten til å spille mot All-Stars-laget på Thanksgiving.[1][2]
Marines tok hjem delstatstittelen hvert år fra 1913 til 1917 og fikk være All-Stars’ motstanderlag ni ganger på rad, fra 1913 til 1916 og igjen fra 1919 til 1923 (kampen ble ikke spilt i 1917 og 1918).[2]
Etter at Nicollet Park ble lagets hjemmebane i 1915 og Marines begynte å spille mot lag fra utenfor Minnesota begynte Marines å hente inn spillere fra Beavers. Etter å ha funnet nye lokale rivaler i Minneapolis East Ends begynte Marines å hente spillere fra dem også. Tre andre fremtidige NFL-spillere signerte for laget, inkludert Harry Gunderson, Art Sampson og Eddie Novak. Avisene beskrev Marines som Northwest Champions og «Pride of the Northwest» fra 1915 til 1917.[2]
Over syv sesonger, fra 1911 til 1917, brukte Marines Minnesota Shift for å score totalt 1 539 poeng og kun slippe inn 156 poeng.[2]
Første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]I april 1917 erklærte USA krig mot Tyskland og ble med i første verdenskrig, og innen 1918 hadde flere av lagets viktige spillere gått i tjeneste. John Dunn, som tok over som manager i 1915, registrerte seg i Minnesota National Guard, men forsøkte allikevel å stille med et lag. Spanskesyken sørget derimot for at laget manglet spillere. Et par av lagets spillere var aktive for lag knyttet til hæren.[2]
Marines etter krigen
[rediger | rediger kilde]Etter krigen valgte flere av Marines’ spillere, som hadde spilt noe for Rock Island Independents og Davenport Athletics i 1917. å heller spille for Rock Island. Blant spillerne som forlot Marines til fordel for Independents i 1919 var Reuben Ursella, Walt Buland, Fred Chicken, Dewey Lyle, Bobby Marshall og Eddie Novak. I 1920 forlot to spillere til, Harry Gunderson og Frank Jordan, laget til fordel for Rock Island. Marines’ manager John Dunn fylte opp laget med tidligere spillere fra East Ends og Arrows, et lag som var sponset av Citizens Club i Minneapolis. De hentet inn seks nye fremtidige NFL-spillere, inkludert Rudy Tersch, Larry «Sox» Erickson, John Norbeck, Oscar «Bully» Christianson, Ainer Cleve, Harold D. Hanson og Frank Jordan. Fra 1919 til 1920 gikk Marines 10–2–4 og spilte blant annet mot Hammond All-Stars i 1919 og Decatur Staleys i 1920.[1][2]
Marines i NFL
[rediger | rediger kilde]I 1920 valgte Dunn å slutte å spille og heller fokusere på å være manager, og i 1921 forsøkte han å registrere laget i en ny profesjonell liga basert i Omaha i Nebraska. Da den ligaen aldri ble noe av sikret han en plass i National Football League for Marines. Dunn rekrutterte to tidligere Gophers-spillere i Pete Regnier og Ben Dvorak, og ansatte Russell Tollefson, tidligere hadde vært trener for Marines i 1916, som hovedtrener og tidligere Gophers-spiller Gus Ekberg som hans assistent. Marines vant lagets første NFL-kamp da de slo Columbus Panhandles 28–0 i Nicollet Park, men mellom 1921 og 1924 vant laget totalt fire kamper, med 18 nederlag og to uavgjort (15–21–2 inkludert lag utenfor ligaen). Andre trenere laget hadde i perioden inkluderte Russell Tollefson som var trener i 1916 med tidligere Gophers-spiller Gus Ekberg som sin assistent. Harry Mehre var en spiller og trener i 1923, og Joe Brandy var treneren i 1924. [1][2]
John Dunn ble valgt til National Football Leagues visepresident i 1922, men etter et sesongresultat på 0–6 i 1924 valgte han å legge ned laget. Han beholdt rettighetene og stillingen sin, som han fortsatte i ut 1928-sesongen.[2]
Inaktivitet
[rediger | rediger kilde]Innen 1924 hadde interessen for profesjonell amerikansk fotball i Minneapolis falt, tildels på grunn av University of Minnesotas nye stadion, Memorial Stadium, med en kapasitet på 52 000. I snitt kom over 23 000 tilskuere til Gophers’ kamper den første sesongen i det nye stadionet, og Marines kunne ikke konkurrere med dem. John Dunn forsøkte å vekke interesse ved å flytte laget til Rochester i Minnesota i 1925, men uten hell.[2]
I 1926 forsøkte John Dunn og Val Ness å slå seg sammen med boksepromotøren Jack Reddy for å gjenopplive laget under et nytt navn, Twin City Lumberjacks. Dunn signerte flere spillere til laget, inkludert tidligere lagkaptein for Gophers Carl L. Lidberg, og tre tidligere spillere for College of St. Thomas, Chuck Reichow, Jack Murray og Walt Kiesling. Tidligere trener for Marines Joe Brandy skulle være lagets hovedtrener, og alt var avhengig av at Brandy støttet lagte økonomisk. Etter at laget ikke klarte å betale NFLs medlemskontingent for 1926-sesongen, visstnok fordi Brandy trakk seg fra avtalen, gikk prosjektet under.[2]
Treningskamper
[rediger | rediger kilde]Selv om laget ikke spilte i NFL var Marines tilbake på banen for treningskamper i 1927 og 1928. Marines tok imto Red Grange og hans New York Yankees fra NFL i 1927, og i 1928 klarte John Dunn å hente inn Herb Joesting fra Gophers som, til tross for en utmerket collegekarriere med skolerekorder på 1 850 yards og 23 touchdowns, ikke fikk solide tilbud fra andre profesjonelle lag. Joesting og Marines spilte også kamper mot Green Bay Packers og Chicago Bears.[2]
Red Jackets
[rediger | rediger kilde]Sent i mai 1928 annonserte Herb Joesting at han skulle være kaptein og manager for et NFL-lag med Ken Haycraft som assistent. Han lovte at laget skulle være en sammensetning av spillere fra forskjellige colleger i motsetning til tidligere forsøk på å etablere et NFL-lag i Minneapolis. Dunn og Ness betalte medlemskontingenten for 1928 og registrerte laget under navnet Minneapolis Red Jackets. Lagnavnet kan ha vært inspirert av 1st Minnesota Infantry Regiment, som var aktive under den amerikanske borgerkrigen og brukte røde uniformer. Red Jackets brukte røde hjelmer, trøyer, bukser og sokker, og hadde frakker i samme farge for bruk på sidelinjene.[2]
Utenom Joesting hadde Red Jackets også en kjent spiller i Hal Erickson, som hadde spilt i to Rose Bowl-kamper og senere for Milwaukee Badgers og Chicago Cardinals. Reuben Ursella var også tilbake, tildels for å vise kontinuitet med det originale Marines.[2]
Red Jackets hadde trening i Parade Grounds. PåI løpet av sesongen ansatte Joesting Sigmund Harris, som hadde vært assistenttrener for University of Minnesota i 22 år.[2]
Laget endte 1929-sesongen 1–9 (3–9 inkludert kamper med lag utenfor NFL), og i 1930 rekrutterte John Dunn tidligere kaptein for Gophers George Gibson, som hadde vært en assistent under Clarence Spears på University of Minnesota, som spiller og trener for Red Jackets. Gibson reiste til California hvor han rekrutterte linemen fra University of Southern California Nate Barrager, John Ward og Tony Steponovich. Samtidig jobbet Dunn med å rekruttere tidligere Gopher Bronko Nagurski, men han endte opp med å takke ja til et bedre tilbud fra Chicago Bears.[2]
Dunn og Ness solgte sesongkort for første gang i 1930, og selv om Red Jackets hadde gode tilskuertall i en kamp mot Nagurski og Chicago Bears klarte Red Jackets kun å vinne én kamp i 1930, mot Portsmouth Spartans. Etter et tap mot Bears på Wrigley Field den 2. november, samme dag som Frankford Yellow Jackets tapte mot Chicago Cardinals i Comiskey Park, solgte Dunn de fleste av lagets spillere til Frankford og tre kontrakter til Green Bay Packers. Det er uvisst om Dunn og Ness hadde solgt hele laget til Frankford, da senere rapportering indikerte at de fremdeles var involvert i ligaen. Det var uansett Frankford Athletic Association som stryte både Yellow Jackets og Red Jackets ut året, og manageren og trenerne for Frankford brukte spillere fra begge spillerstallene i de to lagenes kamper. Totalt tyve spillere, inkludert ti originale Red Jackets og Yellow Jackets, hoppet frem og tilbake mellom lagene og tre originale Red Jackets-spillere, Gibson, Barrager og Joesting spilte i hver eneste kamp for Red Jackets og Yellow Jackets fra 2. november av. Red Jackets endte sesongen 1–7–1 (3–7–1 inkludert lag utenfor NFL).[1][3][2]
Minneapolis endte opp med å gå tre tiår uten et lag i NFL før Minnesota Vikings debuterte i 1961.[1]
Første profesjonelle minor league-lag og treningsstall
[rediger | rediger kilde]Da Marines slet i NFL i 1922 valgte John Dunn og Val Ness å stille med ett andrelag, det semiprofesjonelle 151st Field Artillery, kallenavn «Soldiers», som spilte i Nicollet Park når Marines spilte bortekamper. Laget spilte i en nylig opprettet Twin City-liga med fem andre semiprofesjonelle lag, og fungerte som en treningsstall for Marines. Lagnavnet var en hyllest til 151st Field Artillery Regiment, som var en del av 42nd «Rainbow» Infantry Division under første verdenskrig. Andrelaget spilte mot Duluth Kelleys i Athletic Park i Duluth før Kelleys begynte å spille i NFL, og endte sesongen sent i oktober etter å ha spilt en håndfull kamper.[2]
Første profesjonelle treningsleir
[rediger | rediger kilde]Innen 1927 hadde Dunn-familien begynt å tilbringe somrene på Clef Camp, et feriested ved Lake Pokegama sørvest for Grand Rapids i Minnesota. Da John Dunn og Val Ness valgte å gjenopplive NFL-laget som Minneapolis Red Jackets foreslo Dunn å bruke Clef Camp som en treningsleir. Laget samlet seg i Minneapolis sent på sommeren og reiste sammen til leiren, hvor de avholdt lagøvelser to ganger til dagen, klokken 10:00 og 14:30. Treningsleiren varte i to uker og inkluderte kondisjonstrening og treningsøkter på Grand Rapids High School.[3][2]
Sesongresultater (før NFL)
[rediger | rediger kilde]| År | S | T | U | Plass | Trener | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Marines | 1905 | 3 | 0 | 0 | – | – |
| 1906 | 1 | 1 | 1 | – | Dutch Gaustad | |
| 1907 | 4 | 0 | 3 | – | – | |
| 1908 | 6 | 0 | 0 | 130 lbs. Minneapolis Champions | – | |
| 1909 | 4 | 1 | 0 | – | – | |
| 1910 | 6 | 0 | 1 | Twin Cities Champions | – | |
| 1911 | 4 | 1 | 1 | Andreplass Minneapolis | – | |
| 1912 | 7 | 2 | 0 | Andreplass Minneapolis | Reuben Ursella | |
| 1913 | 8 | 1 | 0 | Minnesota Champions | Ossie Solem | |
| 1914 | 6 | 1 | 0 | Minnesota Champions | ||
| 1915 | 6 | 1 | 0 | «Northwest Champions» | ||
| 1916 | 8 | 0 | 1 | «Northwest Champions» | Russell Tollefson | |
| 1917 | 7 | 0 | 0 | – | Reuben Ursella | |
| 1918 | – | – | – | – | – | |
| 1919 | 5 | 1 | 2 | – | Jimmie Rush | |
| 1920 | 5 | 1 | 2 | – | Russell Tollefson | |
| 1927 | 0 | 1 | 0 | – | Bert Baston | |
| 1928 | 0 | 2 | 0 | – | Herb Joesting |
Sesongresultater (NFL)
[rediger | rediger kilde]| År | S | T | U | Plass | Trener | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Marines | 1921 | 1 | 3 | 1 | 13. | Reuben Ursella |
| 1922 | 1 | 3 | 0 | 12. | Russell Tollefson | |
| 1923 | 2 | 5 | 2 | 13. | Harry Mehre | |
| 1924 | 0 | 6 | 0 | 16. | Joe Brandy | |
| Red Jackets | 1929 | 1 | 9 | 0 | 11. | Herb Joesting |
| 1930 | 1 | 7 | 1 | 10. | George Gibson |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g h i j k Quirk, Jim (1998). «The Minneapolis Marines: Minnesota's Forgotten NFL Team» (PDF). Coffin Corner (på engelsk). Professional Football Researchers Association. 20 (1): 1–3. Besøkt 2. januar 2024.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø Christiansen, R.C. (2023). Mill City Scrum: The History of Minnesota's First Team in the National Football League. ISBN 979-8398571127.
- ^ a b Odenkirk, James E. (1980). «Ken Haycraft Remembers The Way It Was» (PDF). Coffin Corner (på engelsk). Professional Football Researchers Association. 2 (12): 1–4. Besøkt 2. januar 2024.