Reduksjonisme

René Descartes hevdet i De homine (1662) at dyr kunne forklartes reduksjonistisk som automata, altså at de i praksis er mer mekanisk komplekse varianter av Canard Digérateur (en anderobot)

Reduksjonisme, i filosofi, er ideen om å forklare egenskapene til ting eller organismer utfra egenskapene til byggestenene. Det finnes to hovedtyper reduksjonisme innen filosofi, metodologisk reduksjonisme og ontologisk reduksjonisme.

Motsetningen til reduksjonisme er holisme, ideen om at det hele er mer enn summen av delene – for eksempel vil mange hevde at et menneske er mer enn kun en sammensetning av atomer. Et annet aspekt av holisme kan være at alt henger sammen og at det er helheten som har betydning, ikke delene.

I 1637 skrev René Descartes del 5 av Discours de la méthode pour bien conduire sa raison, et chercher la verité dans les sciences (fransk: Discourse on the Method of Rightly Conducting the Reason in the Search for Truth in the Sciences), hvor han tok til orde for reduksjonisme. Descartes prøvde å beskrive verden som en maskin eller et urverk som kunne studeres ved at man tok alle delene fra hverandre (analytisk strategi) og studerte dem hver for seg, for deretter å sette dem tilbake (syntetisk strategi) for å se helheten. Han var en ekte ontologisk reduksjonist. Dette innebar at han trodde man kunne forklare alt i verden (med unntak av menneskene) ved å studere én og én av delene.

Ontologisk reduksjonisme er teorien om at helheten av alt kan forklares ved å studere alle delene det er satt sammen av. Dette er en svært kontroversiell teori, og har derfor mange motstandere. Den skiller seg fra den metodiske reduksjonismen ved at den sier at alt kan forklares, mens den metodiske reduksjonismen bare er en teori om at man kan øke kunnskapen om helheten ved å analysere delene. Dette er det få, om noen, som er uenig i.

Når det gjelder reduksjonistiske strategier, har man to forskjellige, og de er hverandres motstykker. Den analytiske strategien består i å dele opp en helhet for å studere delene, mens den syntetiske går ut på å sette sammen deler for å analysere helheten.

Metodologisk reduksjonisme er teorien om at forklaringer av ting, som vitenskapelige forklaringer, bør bli redusert til den aller minste mulige enhet, men ikke mindre. Ontologisk reduksjonisme er teorien om at alt som eksisterer er sammensatt av et lite antall generelle substanser som oppfører seg på en konkret måte.

Typer reduksjonisme

Metodologisk reduksjonisme

Metodologisk reduksjonisme blir definert som «alle komplekse fenomener i naturen kan beskrives som relasjoner mellom enklere eller fundamentale enheter». Det er et kjennetegn at et nivå reduserer til noe helt annet. Skyer kan reduseres til vanndråper, lyn til ladninger i luften, og så videre. Dette er den svake formen for reduksjonisme, som skiller seg fra ontologisk reduksjonisme.

Ontologisk reduksjonisme

Ontologisk reduksjonisme er definert som «troen på at virkeligheten er sammensatt av et minimum antall typer enheter eller stoffer». Denne påstanden er vanligvis metafysisk, og kan være monoistisk, dualistisk eller polyteistisk. En dualist som er ontologisk reduksjonistisk vil tro at alt er reduserbart til to stoffer, der den ene vanligvis er den materielle verden. Den andre verden har hatt forskjellige former oppigjennom den fillosofiske historien. Platon snakket om en ideverden, mens Descartes snakket om sjel og ånd. ^{[trenger referanse]}

Nancey Murphy har hevdet at det er to typer av ontologisk reduksjonisme: den første som benekter at helheter er noe mer enn sine deler, og den andre som er den sterkere tesen om atomistisk reduksjonisme som sier at helheter ikke er «virkelig ekte». Hun innrømmer at uttrykket «virkelig ekte» er tilsynelatende meningsløst, men har likevel forsøkt å forklare den antatte forskjellen mellom de to. Dette er den sterke formen for reduksjonisme som skiller seg fra Metodologisk reduksjonisme.