Memorat

Memorat betegner i folkloristikken en fortelling om et menneskes møte med det overnaturlige. Det egentlig memorat er førstehåndsmemoratet, opplevd av fortelleren selv, men en opererer også med annenhåndsmemorat. Dette er en fortelling som er videreformidlet i det en forteller en historie en bekjent som har meddelt å ha opplevd noe supranormalt.

Begrepet ble lansert av den svenske folkloristen Carl Wilhelm von Sydow og er blitt brukt på en kildekategori i folketroforskningen. Fabulatet, som er et sagn eller en oppdiktet fortelling, trenger ikke å inneholde reelle trosforestillinger, men memoratet kan vise oss hvilke forklaringsmodeller en opplever, tar i bruk når en unormal opplevelse skal forklares. Folketroforskeren avgrenser memoratet til de fortellingene fortelleren selv har opplevd, men folkediktningsforskeren kan også være interessert i «gjenfortalte memorater». Sydows term svarer et stykke på vei til det Peter Christen Asbjørnsen karakteriserte som huldreeventyr.

Vanligvis vil fortellingen om det selvopplevde skille seg klart fra det gjenfortalte. Det selvopplevde er preget av sanseopplevelsene, detaljerikt og oftest uten en klar struktur. Det gjenfortalte må nødvendigvis være såpass strukturet at det lar seg huske uavhengig av at man husker sanseopplevelsene. Det gjenfortalte kan vise oss episk teknikk i bruk.

«Men så var det en gong je var ute på fuglelokk – det kunne vel væra mot enden, så i slutningen av augusti måne, for blåbæra var gjord og tyttebæra tok til å bli rau – je satt utmed en sti på ei tuve ne-imellom noen busker, slik at je såg ne-etter stien og et lite dalsøkk, og der var det enda fullt med lyng og tuver; neafor var det noen mørke berghòl. Je hørte høna kakla ne-i lyngen, je lokka og tenkte: får je se deg nå, skal du ha kakla siste gongen. Men så fekk je høre det kom noe tuslandes bak meg på gangstien. Je såg meg ikring, og det var en gammal mann; men det rareste var at han hadde liksom tre bein, og det eine hang og dingla mellom de to andre, me' han gikk ne-over stien. Ja, han gikk inte rektig heller, det var liksom han glei, og borte vart 'n i et av de mørkeste avhòla ne-i dalen.»

Fra Peter Chr. Asbjørnsen: Matthias Skytters historier

Typisk for memoratet er at det overnaturlige ikke er identifisert. Mathias skytter setter ikke noe navn på denne skapningen. Slike uspesifiserte overnaturlige vetter kaller folkloristene numen.

For at et memorat skal leve videre i tradisjonen, må det skje en episk omforming til et sagn. Individuelle trekk hos personene viskes ut, mer tilfeldige omstendigheter og detaljer i situasjonen forsvinner, og hendelsen standardiseres i overensstemmelse med rådende oppfatninger om det overnaturlige i miljøet. Memoratet kan etter hvert inngå som et tillegg i et allerede eksisterende sagn, eller danne kjernen til et nytt, men da er det ikke lenger et memorat.

Bevisste fortellere kan også fortelle sagn som memorat. Det vil i tilfelle styrke fortellingens troverdighet. Folkloristen Brynjulf Alver kaller slike «opplevde sagn» for Experience legends.

Se også

Litteratur

Norsk Folkedikting III. Segner. Oslo, 1963