Matthias Ehrenfried

Matthias Ehrenfried
Født		3. aug. 1871 Absberg
Død		30. mai 1948 (76 år) Rimpar
Beskjeftigelse		Universitetslærer, katolsk prest (1898–), katolsk biskop (1924–)
Embete		Biskop (1924–)
Nasjonalitet		Tyskland
Medlem av		Corpshaus
Våpenskjold
Matthias Ehrenfried på Commons

Matthias Ehrenfried (født 3. august 1871 i Absberg i kongedømmet Bayern, død 30. mai 1948 i Rimpar i Bayern i Vest-Tyskland) var en tysk prest og katolsk biskop av bispedømmet Würzburg fra 1924 til 1948. Han var kjent som «motstandsbiskop» mot naziregimet.

Liv og virke

Ehrenfried ble født i en mellomfrankisk bondefamilie i Absberg nær Ellingen i bispedømmet Eichstätt i 1871. Han hadde elleve søsken. I 1892 tok han abitur i Eichstätt, som best i klassen i alle fag. Etter initiativ fra biskop Franz Leopold von Leonrod kunne han studere teologi ved det jesuittledede seminar Collegium Germanicum et Hungaricum ved det pavelige gregorianske universitet i Roma og oppnå en doktorgrad i filosofi og teologi samt en bachelorgrad i kanonisk rett.

Prest

I 1898 ble han presteviet i Roma. Hans første sjølesørgeriske oppdrag tok ham til Hilpoltstein i hjembispedømmet Eichstätt. I 1900 fikk han en lærerstilling for dogmatikk ved lyceet i Eichstätt, dagens katolske universitet Eichstätt-Ingolstadt, og i 1906 ble han full professor i Det nye testamente og apologetikk og senere også homiletikk ved det filosofisk-teologiske universitet.

I løpet av sin tid som universitetsprofessor forkynte han midlertidig i mange menigheter, holdt folkemisjoner og redigerte Die christliche Schule og andre blader.

Biskop

1. oktober 1924 ble Ehrenfried utnevnt av pave Pius XI til biskop av Würzburg, og 1. desember ble han bispeviet i Würzburgs katedral. Som biskop av Würzburg flyttet han inn i den tidligere domherreresidensen Conti som ble hans offisielle residens.

I løpet av hans embetsperiode ble rundt 100 kirker bygget eller utvidet i bispedømmet Würzburg, pastoralomsorgen i den stadig voksende byen ble ytterligere utvidet og rundt 1000 prester ble ordinert. Blant kirkene han innviet er klosterkirken Mariannhill (1929), Vår Frue kirke i Frauenland i 1937 og Zelleraus Hellig-Kors-kirke i 1935. I 1926 lot han bygge retretthus i Himmelspforten kloster. Den 12. april 1931 innkalte han en bispedømmesynode, som bl<nt annet drøftet den konfesjonelle skoles fremtid. Hans omtanke for de arbeidsledige og opptatthet av de sosiale spørsmål viser seg i hans hyrdebrev fra 1931, som omhandler Arbeiderspørsmålet i lys av kristendommen.

Ehrenfried var en sterk motstander av nasjonalsosialistene, som han åpent kritiserte.^{[trenger referanse]} Ved nazistenes maktovertakelse i 1933 begynte spenningen mellom kirken og nasjonalsosialistene i bispedømmet Würzburg. De første prestene ble satt i varetekt i 1933, og spesielt folk fra SA, noen av dem kledd som sivile, drev kampanjer mot biskopen, som fortsatte med uttalelser mot nasjonalsosialismen også etter deres maktovertagelse.

I 1934 gikk Georg Heim i skjul i Sankt Ludwig. I april 1934 ble bispepalasset angrepet to ganger (NSDAP organiserte også en demonstrasjon foran palasset 3. mars 1938). Da rektor Johannes Reinmöller stengte det katolske teologiske fakultet den 15. november 1935, protesterte Ehrenfried. Blant hans støttespillere var katedralens pastor Heinrich Leier (1876-1948), som var redaktør for Fränkiskes Volksblatt (utgitt av Echter Verlag) og også var motstander av nasjonalsosialistene og satt i varetekt i 1933. Biskopen tok selv åpent stilling. I tillegg til brevveksling med med Berlin-sjefen for det katolsk-teologiske Reichsfachschaft Karlheinz Goldmann og i flere hyrdebrev fra 1937 til 1939.

I de påfølgende årene økte presset fra nasjonalsosialistene, særlig fra gauleiteren Otto Hellmuth, som omtalte ham som en «Störenfried» (bråkmaker). De nedtegnet biskopens prekener i stenografisk og benyttet seg fremfor alt av rettsvesenet for ytterligere å begrense prestenes rettigheter, inkludert skoleforbud, taleforbud og fengsling.

Til tross for alle hindringene kunne den katolske kirke i Würzburg under Ehrenfried ikke usynliggjøres det offentlige liv og biskopen oppnådde i 1936 til og med en gjenoppliving og omorganisering av Kiliansoktaven og Kiliansvalfarten.

Under den såkalte Klostersturm i 1941 ble det angivelig funnet statsffiendlige skrifter funnet abbediet Münsterschwarzach av SD og Gestapo, og dette ble påskuddet for klosterets stenging. Nedleggelsen utløste protestdemonstrasjoner i befolkningen. Mange prester fikk bøte for motstanden mot det totalitære statsapparatet i konsentrasjonsleiren Dachau med sine liv.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
• Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
• Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1743
• Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819
• Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1846) *1822
• Kardinal Antonio Saverio De Luca (1805-1883 ) *1845
• Erkebiskop Gregor (Leonhard Andreas) von Scherr (1804-1877) *1856
• Erkebiskop Friedrich Josef von Schreiber (1819-1890) *1875
• Erkebiskop Franz Joseph von Stein (1832-1909 ) *1879
• Erkebiskop Joseph von Schork (1829-1905) *1891
• Biskop Ferdinand von Schlör (1837-1924) *1898
• Erkebiskop Johann Jakob von Hauck (1861-1943) *1912
• Biskop Matthias Ehrenfried (1871-1948) *1824

Litteratur

• Max Domarus: Bischof Matthias Ehrenfried und das Dritte Reich. Echter-Verlag. Würzburg 1998.
• (de) Theodor Kramer: «Ehrenfried, Matthias.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 354 (digitalisering).
• Erik Soder von Güldenstubbe: Bischof Matthias Ehrenfried. In: Ulrich Wagner (Hrsg.): Geschichte der Stadt Würzburg. 4 Bände, Band I-III/2, Theiss, Stuttgart 2001–2007; III/1–2: Vom Übergang an Bayern bis zum 21. Jahrhundert. 2007, ISBN 978-3-8062-1478-9, S. 479–481 und 1305.
• Wolfgang Weiss: „Unser Glaube ruht auf Felsengrund“. Matthias Ehrenfried 1871–1948 – Bischof von Würzburg 1924–1948 und sein Einsatz für die Kirche in der Zeit des Nationalsozialismus. In: Maria Anna Zumholz, Michael Hirschfeld (Hrsg.): Zwischen Seelsorge und Politik. Katholische Bischöfe in der NS-Zeit. Aschendorff, Münster 2017, ISBN 978-3-402-13228-9, S. 667–694.
• Alfred Wendehorst: Das Bistum Würzburg 1803–1957. Stürtz, Würzburg 1965. S. 89–99.
• Klaus Wittstadt: Ein Bischof in schwerer Zeit: Das Wirken Bischof Matthias Ehrenfrieds im Dritten Reich. In: Würzburger Diözesangeschichtsblätter 57 (1995), S. 407–420.
• Klaus Wittstadt: Ehrenfried, Matthias (1924-1948) Bischof von Würzburg. In: Erwin Gatz (Hrsg.): Die Bischöfe der deutschsprachigen Länder 1785/1803 bis 1945. Ein biographisches Lexikon. Duncker & Humblot, Berlin 1983, ISBN 3-428-05447-4, S. 164–165.
• Klaus Wittstadt: Kirche und Staat im 20. Jahrhundert. In: Ulrich Wagner (Hrsg.): Geschichte der Stadt Würzburg. 4 Bände, Band I-III/2, Theiss, Stuttgart 2001–2007; III/1–2: Vom Übergang an Bayern bis zum 21. Jahrhundert. 2007, ISBN 978-3-8062-1478-9, S. 453–478 und 1304 f., hier: S. 458–463: Die Ära des Volks- und Widerstandsbischofs Matthias Ehrenfried (1924–1948).