Hopp til innhold

Matauk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fjellrype skutt under støkkjakt på Nordfjelli, Voss, 2010, jakt er en av mange former for matauk

Matauk er et begrep som brukes om høsting av matressurser man har i naturen rundt seg, i tillegg til det man dyrker eller går til innkjøp av. Matauk spilte en viktig rolle i naturalhusholdningen, men i pengehusholdningen er det i større og større grad en fritidsaktivitet. Selv om behovet for innsamling av det naturen byr på av matauk har avtatt, har interessen for det vedvart. Jegere, fiskere og sankere er mange ganger motivert av ønsket om avkobling og hobby, men ønsker også å drive med matauk som en side ved friluftslivet. Å høste av naturens ressurser på en bærekraftig måte er nødvendig, siden det finnes mange eksempler på at matauk har ført til at økosystemer har blitt skadet eller ødelagt. En ansvarsfull forvaltning av naturens ressurser krever lover som regulerer friluftsliv og matauk.

Ordet er sammensatt av mat og auke eller øke. Det sikter til økningen i en husholdnings matforråd.[1] Kunnskap om mulige kilder til matauk spiller fortsatt en rolle i tider med økonomisk nød. Viktige former for matauk er jakt, fiske, fangst og sanking av bær, frukt, sopp, planter og annet. For mange jegere, fiskere og sankere er det å holde i hevd de gamle tradisjonene en viktig motivasjon og det finnes foreninger på nasjonalt og internasjonalt nivå som arbeider for å ivareta interessen for slike tradisjoner. I Norge har fiske og bær- og sopplukking hatt en nedgang siden 1970-tallet, men siden 2007 ser denne nedgangen ut til å ha stoppet opp.[2]

Ifølge FNs naturpanel Det er estimert at én av fem verden over er avhengig av å høste ville planter, sopp og alger, enten for inntekt, mat eller medisin.[3] Selv om det er vanlig å forbinde innhøstning av ville spiselige arter med dårlig råd, er det også mange i utviklingsland som høster inn motivert av et ønske om å videreføre tradisjoner, eller rett og slett for rekreasjon. Det anslås at andelen av enkeltpersoner og husstander som deltar i en eller annen form for innhøsting av ville arter er fra 4–68% i Europa og Nord-Amerika. De høyeste anslagene dekker områder i øst-Europa.[3]

En av hovedelementene i den norske allemannsretten er allmennhetens høstingsrett. I dag er den lovfestet i friluftsloven.

Under ferdsel i utmark kan allmennheten høste ville nøtter som skal spises på stedet og plukke og ta med seg ville blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.

Friluftsloven §5 [4]

Det finnes likevel unntak fra denne bestemmelsen. Multer har særlig i tidligere tider hatt økonomisk betydning i deler av Nord-Norge, og derfor gjelder det ennå særregler for forekomster som er spesielt rikholdige. I Troms og Finnmark har grunneier anledning til å nedlegge forbud mot plukking.[4] Den nå opphevde straffeloven av 1902 § 400 hadde en regel om dette, som senere ble videreført i friluftsloven av 1957 ved en lovrevisjon i 2011. Lov om forbud mot plukking av moltekart fra 1970 forbød plukking av moltekart på grunn av skadene dette påførte planten. Dette ødela høsten de påfølgende år. Kartplukkingsloven ble opphevet i 2003 i forbindelse med en opprydding av lite brukte lover og enkeltbestemmelser. Trolig var vanskelighetene med å håndheve loven effektivt grunnen til det.[5] Naturmangfoldloven forplikter dessuten dem som benytter seg av høstingsretten å holde seg informert om fredede arter siden de ikke omfattes av høstingsretten.[6]

Bærplukking har lange tradisjoner som matauk over hele verden. Hvilke bær som plukkes kan variere fra land til land. I Norge er det tradisjon for å plukke skogsbær, som tyttebær, blåbær og multe. Men det finnes også en rekke andre bær som er spiselige og som plukkes i større eller mindre grad. Eksempler omfatter markjordbær, bringebær, tranebær og bjørnebær. Noen bær kan man benytte bærplukker for å høste inn.

Sanking av egg fra ville fugler som måke og ærfugl er en gammel tradisjon i Norge, fra den tiden da folk stort sett var selvforsynt. Retjing ble det kalt. Land og øyer kunne være eid av noen, mens andre hadde retjeretten på det samme området. Retjing innebærer en fornuftig forvaltning av naturens overskudd. Uttrykket tjyvretjing (tyvretjing) ble brukt om folk som sanket uten rett. Eggene «sømmes» for å bedømme om de er ferske eller ikke. Sømming er når man vurderer mengden luft i eggene etter deres flyteevne. Egg som ligger helt flatt på bunnen i eks en bøtte vann, er blodferske, mens egg der den butte enden løfter seg er ongåt (ikke ferske).[trenger referanse] Eggsanking i bratte fuglefjell var ikke ufarlig og det kunne lett skje fallulykker under sankingen. Én slik ulykke som kostet et menneskeliv skjedde i Syltefjord i Finnmark i 1943.[7]

Fiskere i ishavet fra 1820-årene og utover sanket egg både til matauk og salg fra fuglefjell på Bjørnøya. Etter at Svalbard og Bjørnøya kom under Norge i 1925 kom det etter hvert på plass lover som beskyttet fuglelivet ved å regulere sanking, fangst og jakt.[8] I perioden 1952 til 1970 er det anslått at det ble sanket over 500 000 egg fra fuglefjellene på Bjørnøya.[9]

I dag reguleres eggsanking i det meste av Norge ved forskrift basert på naturmangfoldloven og viltloven,[10] men Svalbard har egne lover og forskrifter,[11] og finnmarksloven gir innbyggere i kommuner i Finnmark spesielle rettigheter på finnmarkseiendommen.[12] I Norge kan det sankes egg av gråmåke, grågås, kanadagås, kvinand, sildemåke, snøgås, stripegås, svartbak og ærfugl slik det reguleres i «Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2017 til og med 31. mars 2022».[10]

Utdypende artikkel: soppsanking

Mange sopper er giftige eller uspiselige, men det er også mange som regnes som gode matsopper. Selve soppens mycel er vanligvis utilgjengelig og uinteressant for sankeren, men fruktlegemet hos matsopper som vokser over bakken kan sankes til mat. Lav regnes også blant soppene og har i tidligere tider vært brukt til matauk i nødsår.

Utdypende artikkel: jakt

Jakt eller veiding (av norr. veiðr)[13] er å spore opp og fange eller felle ville dyr og fugler,[14][15][16] som kan brukes til matauk eller klær, eller på annen måte ha nytteverdi for jegeren. Jakt kan også tjene til å regulere en viltbestand, for eksempel for å begrense eller unngå skade på beitemark.[17] I den industrialiserte delen av verden er det ikke lenger behov for å jakte for matauk og klær, så der er jakt en mer eller mindre kontroversiell hobby med stor økonomisk betydning for mange.

Utdypende artikkel: fangst

Fangst er en form for jakt som handler om kommersiell utnyttelse av ulike dyrearter, for eksempel pattedyrarter, enten for å utnytte kjøttet eller spekket i matauk, eller for å nyttiggjøre seg av pels, fjær og andre ting.

Utdypende artikkel: fiske

Noen typer fiske kan omtales både som fangst og fiske. Det dreier seg om fangst av viltlevende fisk og krepsdyr i saltvann og ferskvann. For fiske i liten skala brukes gjerne en fiskeinnretning som fiskestang eller oterfjøl med én eller flere fiskekroker mot enden av et fiskesnøre. Alternativt kan man bruke et stikkvåpen, som en lystregaffel, men dette er nå forbudt i Norge. Andre redskaper er garn, not, ruse, teine, line og lignende.

I fiskevann i Norge som er overfylt av ørret og/eller røye oppfordres det til å slippe løs all fisk over 0,5 kg. De store individene spiser mindre individer og regulerer økosystemet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ (no) Matauk i Det Norske Akademis ordbok besøkt 30. april 2021.
  2. ^ «Friluftsliv — Natur som kilde til helse og livskvalitet». Klima- og miljødepartementet. Besøkt 3. mai 2021. 
  3. ^ a b Fromentin, J.M.; Emery, M.R.; Donaldson, J.; Danner, M.C.; Hallosserie, A.; Kieling, D.; Balachander, G.; Barron, E.S.; Chaudhary, R.P.; Gasalla, M.; Halmy, M.; Hicks, C.; Park, M.S.; Parlee, B.; Rice, J.; Ticktin, T.; Tittensor, D. (eds.) (2022). «Summary for Policymakers of the Thematic Assessment Report on the Sustainable Use of Wild Species of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services». Bonn, Germany: IPBES secretariat. doi:10.5281/zenodo.6425599. 
  4. ^ a b «Friluftsloven». lovdata.no. Besøkt 3. mai 2021. 
  5. ^ Reusch, Marianne; Eriksen, Gunnar. «molteplukking». Store norske leksikon på snl.no. Besøkt 3. mai 2021. 
  6. ^ «Friluftsliv — Natur som kilde til helse og livskvalitet». Stortingsmelding. Besøkt 3. mai 2021. 
  7. ^ Olsen, Margido (1994). Beretningen om Syltefjord. Båtsfjord kommune, Kultur- og oppvekstetaten : Lions Club, Båtsfjord. s. 25, 25. 
  8. ^ Rossnes, Gustav (1983). Eggsanking på Bjørnøya. Sparebanken. s. 4-8. 
  9. ^ Studier i arktisk kulturhistorie. 1989. s. 62. 
  10. ^ a b «Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2017 til og med 31. mars 2022». Lovdata.no (på norsk). Besøkt 9. mai 2021. 
  11. ^ «Svalbardloven». Besøkt 7. mai 2021. 
  12. ^ «Finnmarksloven». Besøkt 7. mai 2021. 
  13. ^ Norsk ordbok (online). Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Dokumentasjonsprosjektet. Besøkt 1. august 2009
  14. ^ «jakt - Det Norske Akademis ordbok». www.naob.no. Besøkt 26. august 2019. «det å oppspore (og forfølge) og felle dyr (særlig pattedyr eller fugl)» 
  15. ^ «jakt – Store norske leksikon». snl.no. Besøkt 26. august 2019. «Jakt, å oppspore og felle eller fange ville dyr og fugler.» 
  16. ^ «Lov om jakt og fangst av vilt (viltloven) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 26. august 2019. «Den som krenker en annens rett ved å jage, sette fangstredskaper for, fange eller drepe dyr som ikke er i noens eie, straffes med bøter.» 
  17. ^ Vebjørn Veiberg: Hjort, hjortejakt og beiteskader (PDF)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]