Brødrene Marx

Brødrene Marx, på engelsk kalt Marx Brothers, var en komikergruppe som opptrådte i vaudevilleforestillinger, teaterstykker, filmer og på TV i USA fra 1920- til 1950-tallet. Brødrene i gruppa var Chico (Leonard, 1887–1961), Harpo (Adolph Arthur, 1888–1964), Groucho (Julius Henry, 1890–1977), Gummo (Milton, 1892–1977) og Zeppo (Herbert, 1901–1979). En sjette bror, Manfred, ble født i 1885 men døde som barn. Brødrene Marx er særlig kjent fra en rekke filmkomedier fra 1930-tallet som i dag regnes som klassiske i amerikansk populærkultur.

De første årene

Brødrene Marx, som alle var født i New York City, var sønner av jødiske immigranter. Moren, Miene Schönberg, kom fra Tyskland, mens faren, Simon «Sam» Marx, kom fra Alsace i Frankrike. Han het opprinnelig Marrix, men endret etternavnet til Marx for å få det til å høres mer tysk ut, i håp om at det vil gjøre det lettere for ham å få seg jobb. Da Miene, eller Minnie som hun etter hvert kalte seg, i en alder av 18 år møtte «Sam», eller «Frenchie» som han også ble kalt, jobbet han i en dansehall. Brødrene viste seg tidlig som talentfulle musikere. Spesielt Harpo som kunne spille bortimot alle instrumenter, deriblant harpe, som han ofte spilte på film. Chico var en utmerket pianist, og Groucho spilte gitar.

De fikk sin scenedebut på et vaudevilleteater hvor deres onkel Al Shean allerede jobbet som halvparten av duoen «Gallagher and Shean». Groucho debuterte i 1905 som sanger. I 1907 sang han sammen med broren Gummo og Mabel O’Donnell i «The Three Nightingales». Året etter ble Harpo det fjerde medlemmet. I 1910 ble den syngende gruppen utvidet til også å inkludere moren og deres tante Hannah, og gruppen ble omdøpt til «The Six Mascots».

En kveld de hadde en forestilling på Opera House i Nacogdoches i Texas, ble de avbrutt av rop om et muldyr som hadde løpt av sted. Publikum løp ut for å se hva som skjedde og da de etter hvert kom tilbake kunne Groucho, irritert over avbrytelse, kunngjøre at «Nacogdoches is full of roaches!» (på norsk, uten allitterasjon, «Nacogdoches er full av kakerlakker»), og «The jackass is the flower of Tex-ass» (på norsk, også med tap av ordspill, «eselet er Texas-rumpens blomst»). Istedenfor å bli forulempet, brølte salen av latter, og det var da familien fikk en anelse om at de også hadde et komisk talent.

Langsomt ble forestillingen utviklet fra sang med noen enkelte komiske trekk til en rendyrket komisk forestilling satt i scene i et klasserom med Groucho som læreren og hvor elevene var Harpo, Gummo og fra 1912 også Chico. Den siste versjonen av klasseromsforestillingen med navnet «Home Again» (Hjemme igjen), var skrevet av Al Shean. På denne tiden forlot Gummo gruppen for å delta i første verdenskrig under mottoet «Alt er bedre enn å være skuespiller!» Zeppo erstattet ham i det siste varietéåret, overgangen til Broadway, og de påfølgende filminnspillingene for Paramount.

Scenepersonligheter

På denne tiden hadde brødrene, som nå kalte seg «De fire brødrene Marx», begynt å innlemme sine unike komiske trekk inn i sine forestillinger og utvikle sine individuelle skikkelser. Groucho begynte å benytte sin umiskjennelige malte mustasje og den fremoverbøyde gangen; Harpo begynte å gå med en rød parykk, en liten sykkelfløyte og aldri snakke; i traileren til filmen Animal Crackers kalles han «Den stumme villmannen med den talende harpen» («The mute maniac with a harp that speaks»). Chico begynte å snakke med en falsk italiensk aksent, noe han hadde utviklet i sitt nabolag for å stå opp mot en tøff gategjeng; og Zeppo utviklet den ungdommelige, elegante og romantiske skikkelsen og var i kontrast til de andre, den eneste normale.

Det er blitt påstått at scenepersonlighetene til Groucho, Chico og Harpo var basert på deres virkelige liv, men utenfor scenen kunne Harpo snakke og Zeppo var faktisk ansett for å være den morsomste av brødrene, til tross for hans mer begrensete roller. Scenenavnene ble utdelt av den lokale stand up-komikeren Art Fisher under et slag poker da de turnerte, delvis basert på brødrenes personligheter.

En populær tegneserie i samtiden, Monk-stripene tegnet av Gus Mager, hadde blant annet en figur som het ‘Groucho the Monk’, og Julius Marx fikk dette navnet på grunn av sin mørke framtoning («grouchy» betyr «gretten» på engelsk) og for det faktum at han bar med seg pengene i en såkalt «grouch-bag». Arthur fikk navnet Harpo siden han spilte harpe, og Leonard fikk navnet Chico (uttales «Chick-o») på grunn av hans hang til damer («chicks» betyr «jenter» på engelsk). I sin selvbiografi «Harpo Speaks» (1985) forklarer Harpo at Milton ble Gummo fordi han forholdt seg til teateret som en «detektiv på gummisko». Herbert fikk kallenavnet Zeppo for sin atletiske dyktighet og for å kunne blåse opp kinnene som apekatten «Zippo the Chimpanezee». Skjønt, i en dokumentar fra 1993, «The Unknown Marx Brothers», kommer Groucho med en kommentar om at Zeppo fikk navnet etter den første zeppelinerne, mens Chicos datter Maxine insisterer på at Zeppo fikk kallenavnet etter de såkalte «Zeke and Zeb»-vitsene som var populære i den amerikanske Midtvesten på den tiden da brødrene bodde i Chicago.

Øyensynlig varierte kallenavnenes opprinnelse etter hvem av brødrene man spurte.

Under Chicos administrasjon og med Grouchos kreative rettledning, ble brødrenes vaudeville-forestilling suksessfull nok til at de kunne bli stjerner på Broadway med sin første musikalske revy, «I’ll Say She Is» (1924–1925), fulgt av to andre musikalske komedier, «The Cocoanuts» (1925–1926) og «Animal Crackers» (1928–1929). Skuespillforfatteren George S. Kaufman jobbet med de to siste forestillingene og hjalp brødrene med å spisse sine skikkelser.

Hollywood

Brødrene Marx’ forestillinger ble populære akkurat på den tiden hvor Hollywood gikk over til talefilm. Brødrene fikk kontrakt med Paramount, og ga seg i kast med en filmkarriere.

De utviklet fort sine figurer med sine typiske trekk som de ivaretok i filmene de spilte sammen:

Groucho hadde den karakteristiske bøyde gangen, den nesten alltid tilstedeværende sigaren, den malte mustasjen og de malte øyenbrynene og et par briller. Han gikk nesten alltid i en dress som var noe slitt. Grouchos varemerke var en mitraljøseaktig verbalhumor, som oftest arrogant og på bekostning av samtalepartneren.
Chico gikk nesten alltid i en jakke som var litt trang, et par noe lysere bukser og en spiss hatt. Chico hadde italiensk aksent og var bindeleddet mellom verbalhumoren til Groucho og Harpos slapstick. Chicos rollefigurer var ofte svindlere eller i hvert fall figurer med et mer avslappet forhold til loven. Chico var også pianospiller, og han spilte piano i de fleste filmene.
Harpo hadde en krøllete rød parykk, en stor og fillete frakk med store lommer og en stor bukse, som oftest holdt oppe av tau. Harpos humor var sterkt absurd, og rollefigurene hans hadde som oftest et barnslig trekk. Der Groucho og Chico jaktet på kvinner i overført betydning, var Harpos jakt på kvinner mer bokstavelig, og flere ganger ble Harpo presentert i en scene løpende etter en ung kvinne. Harpo spilte harpe, og dette var med i de fleste filmene, her med et markant unntak av «Duck Soup».

Deres to første filmer var tilpasninger av Broadway-forestillingene deres: «The Cocoanuts» (1929) og «Animal Crackers» (1930). Begge var skrevet av George S. Kaufman og Morrie Ryskind. Disse to ble etterfulgt av en kortfilm som ble inkludert i Paramounts tyveårs jubileumsdokumentar, «The House that Shadows Built» (1931), hvor de tilpasset en scene fra «I'll Say She Is».

Faktisk hadde brødrene spilt inn en film før debuten, en kort stumfilm kalt «Humor Risk», men den ble aldri vist.

Deres tredje film, «Monkey Business» (1931), var også den første som ikke var basert på en Broadway-forestilling. Den fjerde filmen, «Horse Feathers» (1932), drev gjøn med det amerikanske gymnassystemet, og ble deres mest populære film til da. Den samme filmen sendte dem på forsiden av Time Magazine. Den inkluderte en løpende vits fra deres filmer hvor Harpo viste seg å ha bortimot det meste stukket unna i sin lange frakk: her en trehammer, taukveil, et slips, en poster av en kvinne i undertøy, en kopp varm kaffe, og et stearinlys som brenner i begge ender!

Den siste filmen for Paramount, «Duck Soup» (1933), regissert av Leo McCarey, er i ettertid ikke bare blitt anerkjent som en av brødrenes fineste, men den er også på listen over amerikansk films 100 beste som Det amerikanske filminstituttet har satt opp. I 1933, derimot, var publikum slett ikke moden for en satirisk film som handlet om diktatorer og krig. Den solgte dårlig, og filmens kontroversielle tema endte også med at brødrene fikk sparken fra filmselskapet. I tillegg annonserte Zeppo at han var lei av å spille den normale, romantiske rollen, og ville ikke delta i flere filmer etter «Duck Soup».

I de fleste filmene med brødrene Marx dukker de opp i visse formasjoner:

Chico og Harpo hadde et svært absurd samspill med en god blanding mellom slapstick og verbal humor. Dette fungerte delvis fordi rollefigurene til Chico var de som best forsto Harpos stumme figurer basert på Harpos plystring og mimespill. Harpo på sin side misforsto, muligens med vilje, ting som ble sagt. En særlig kjent scene mellom de to er fra Animal Crackers, der de skal stjele et bilde og Chico ber om lommelykten («the flash[light]»), og Harpo uforstående trekker frem ting som rimer på «flash», som en fisk, en flaske, en fløyte, hud («flesh») og en flush før han endelig finner lommelykten.
Groucho og Zeppo, på den annen side, var mer verbalkunstner og straight man, enda det i senere tid er blitt argumentert for Zeppos misforståtte geni i rollen som straight man. Groucho var stort sett alltid den sosialt overlegne av de to, som i Horse Feathers der han spilte den nye gymnasrektoren, og Zeppo var sønnen hans:

Dad, let me congratulate you, I'm proud to be your son!

My boy, you took the words right out of my mouth, I'm ashamed to be your father

Zeppos styrke som straight man var som oftest den at han var den eneste som ikke ble særlig overrasket, og som oftest spilte med på, Grouchos vittigheter. Dette gjelder særlig i samarbeidet i «Animal Crackers», men også «Duck Soup». Zeppo hadde ofte relasjoner med andre skuespillere i filmene, men sjelden med Chico eller Harpo.

Groucho og Chico var et annet vanlig par. Her lå fokuset på verbal kaos mellom de to. I «A Night at the Opera» (se under) forhandlet de seg fram til en kontrakt mellom en sangervenn av Chico og Groucho, i «Horse Feathers» prøvde Groucho å komme seg inn på en ulovlig bar i forbudstiden, og i «Duck Soup» ble Chico utnevnt til krigsminister av Groucho. Alt med verbal humor og ordspill med stor absurditet.
Harpo og Groucho var et noe mer uvanlig par, og opptrådte som oftest i kortere scener. Dette kan ha å gjøre med at Grouchos hovedvaremerke var verbalhumor, mens Harpos var slapstick.
Groucho og Margaret Dumont var også svært vanlig. Dumont spilte som oftest en rik enke som Groucho gjorde kur til uten å skjule at formuen var hans hovedmål. Groucho var spesielt verbalt brutal mot hennes roller, men Dumont var flink til å ikke reagere på morsomhetene. Groucho skal ha sagt at hun aldri forsto vitsene, men det er usikkert. Dumont mislyktes i å forholde seg alvorlig en gang i «Animal Crackers», der hun begynner å le en kort periode. Margaret Dumont spilte også mot de andre brødrene, men som Zeppo var det markant oftest overfor Groucho.

Og så var de tre

De tre gjenværende brødrene flyttet over til Metro-Goldwyn-Mayer, og etter forslag fra produsent Irving Thalberg, besluttet de å endre opplegget for de neste filmene. For sine øvrige filmer ville de mikse romantiske plott med ikke-komiske, musikalske innslag og la klart definerte skurker være skyteskiven for deres ugagn. Det er først og fremst de fem første filmene hvor brødrenes originalitet kommer best til sin rett. I de øvrige filmene tok de færre sjanser.

Den første filmen som brødrene spilte inn med Thalberg var «A Night at the Opera» (1935), en vittig satire om operamusikk og hvor brødrene hjelper to unge, forelskede sangere med å gjøre en produksjon av It Trovatore til kaos av tåpeligheter. Filmen ble en stor suksess, og fulgt opp to år senere med filmen «A Day at the Races» (1937), hvor brødrene lager kaos på en veddeløpsbane. Dessverre, midt under en filminnspilling i 1936 døde Thalberg plutselig, og brødrene sto brått uten en som kunne tale deres sak hos filmselskapet.

Etter et kort eksperiment hos filmselskapet RKO med «Room Service» (1938) gjorde brødrene tre rimelig gode filmer før de forlot MGM, «At the Circus» (1939), «Go West» (1940) og «The Big Store» (1941). For å nedbetale Chicos spillegjeld gjorde de ytterligere to filmer sammen, «A Night in Casablanca» (1946) og «Love Happy» (1949), begge produsert av selskapet United Artists. De jobbet fortsatt sammen i filmen «The Story of Mankind» (1957), men de hadde ingen scener sammen. Filmen ble etterfulgt av en TV-spesial i 1959 kalt «The Incredible Jewel Robbery».

Warner Brothers stod bak klassikeren «Casablanca» og mente de hadde enerett til navnet i slik grad at de truet med å anlegge sak mot brødrene Marx for bruk av tittelen «A Night in Casablanca». Det var snakk om et millionbeløp i erstatning. Groucho sendte dem svar: «Hvis dere anlegger sak mot oss fordi vi har brukt ordet Casablanca, anlegger vi sak mot dere fordi dere kaller dere brothers. Hvem tror dere dere er? Tror dere virkelig dere er de første brødre på jorden? Hva med brødrene Kain og Abel, Jakob og Esau, Brødrene Karamasov, osv?» – Og saken ble virkelig henlagt.^[1] Hvor vidt dette er en sann historie er usikkert, men Groucho Marx skal ha referert til den flere ganger, noe som sier lite om sanhetsgehalten.

De siste årene

Chico og Harpo spilte inn flere filmer, noen også sammen, og hadde dessuten en del opptredener på teaterscenen, mens Groucho begynte en karriere som radio- og TV-underholder som varte fra 1947 til midten av 1960-tallet. Han var vert i det morsomme spørrelek-programmet You Bet Your Life, men han ble også en populær skribent med mange vittige kåserier. Han skrev en selvbiografi i 1959, Groucho and Me, og nok en i 1964, Memoirs of a Mangy Lover.

Talkshowet Tonight! America After Dark, med Jack Lescoulie, hadde i 1957 den eneste offentlige deltagelse hvor alle de fire brødrene deltok. Den 16. januar 1977 ble Brødrene Marx valgt inn i Motion Picture Hall of Fame. I 1999 ble de kåret til tidenes 20. største mannlige filmlegender av Det amerikanske filminstituttet.^[2]

Filminnspillinger

Filmer med alle fire brødrene:

1933 – Duck Soup, utgitt av Paramount
1932 – Horse Feathers, utgitt av Paramount
1931 – Monkey Business, utgitt av Paramount
1931 – The House that Shadows Built, utgitt av Paramount (kortfilm)
1930 – Animal Crackers, utgitt av Paramount
1929 – The Cocoanuts, utgitt av Paramount
1921 – Humor Risk (sannsynligvis 1921), forhåndsvist en gang og aldri utgitt; sannsynligvis tapt.)

Filmer med kun Harpo, Chico, og Groucho:

1957 – The Story of Mankind
1949 – Love Happy, utgitt av United Artists
1946 – A Night in Casablanca, utgitt av United Artists
1941 – The Big Store, utgitt av MGM
1940 – Go West, utgitt av MGM
1939 – At the Circus, utgitt av MGM
1938 – Room Service, utgitt av RKO
1937 – A Day at the Races, utgitt av MGM
1935 – A Night at the Opera, utgitt av MGM

Filmer hvor de spilte uten støtte fra hverandre:

Groucho:
1968 – Skidoo, utgitt av Paramount.
1960 – The Mikado, spilt inn for TV
1957 – Åh, for en mann, utgitt av 20th Century Fox (uten kreditering)
1952 – A Girl in Every Port, utgitt av RKO
1951 – Double Dynamite, utgitt av RKO
1947 – Copacabana, utgitt av United Artists
Harpo:
1925 – Too Many Kisses, utgitt av Paramount
Zeppo:
1925 – A Kiss in the Dark, utgitt av Paramount (cameo)

Rollefigurer

Film	År	Groucho	Chico	Harpo	Zeppo
Humor Risk	1921 (?)	Skurken	Italieneren (?)	Watson, detektiv (?)	Romantiske midtpunkt (?)
The Cocoanuts	1929	Mr. Hammer	Chico	Harpo	Jamison
Animal Crackers	1930	Captain Geoffrey T. Spaulding	Ravelli	The Professor	Horatio Jamison
The House that Shadows Built	1931	Caesar's Ghost	Tomalio	The Merchant of Weiners	Sammy Brown
Monkey Business	1931	Groucho	Chico	Harpo	Zeppo
Horse Feathers	1932	Professor Quincy Adams Wagstaff	Baravelli	Pinky	Frank Wagstaff
Duck Soup	1933	Rufus T. Firefly	Chicolini	Pinky	Lt. Bob Roland
A Night at the Opera	1935	Otis B. Driftwood	Fiorello	Tomasso
A Day at the Races	1937	Dr. Hugo Z. Hackenbush	Toni	Stuffy
Room Service	1938	Gordon Miller	Harry Binelli	Faker Englund
At the Circus	1939	J. Cheever Loophole	Antonio Pirelli	Punchy
Go West	1940	S. Quentin Quale	Joe Panello	Rusty Panello
The Big Store	1941	Wolf J. Flywheel	Ravelli	Wacky
A Night in Casablanca	1946	Ronald Kornblow	Corbaccio	Rusty
Love Happy	1949	Sam Grunion	Faustino the Great	Harpo
The Story of Mankind	1957	Peter Minuit	Monk	Sir Isaac Newton