Hopp til innhold

Fire freske fyrer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Duck Soup»)
Fire freske fyrer
orig. Duck Soup
Generell informasjon
SjangerMusikk-komedie
Utgivelsesår1933
Prod.landUSA
Lengde68 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiLeo McCarey
ProdusentHerman J. Mankiewicz (ikke kreditert)
ManusforfatterBert Kalmar
Harry Ruby
Arthur Sheekman, og Nat Perrin
Musikk?
Foran kamera
MedvirkendeBrødrene Marx,
Margaret Dumont
m.f.
Prod.selskapParamount Pictures
Eksterne lenker

Fire freske fyrer (originaltittel Duck Soup) er en amerikansk komedie fra 1933 med de fire Brødrene Marx i hovedrollene: Groucho Marx, Harpo Marx, Chico Marx, og Zeppo Marx.

Filmen var skrevet av Bert Kalmar, Harry Ruby, Arthur Sheekman, og Nat Perrin, og regissert av Leo McCarey. Foruten brødrene spilte også Margaret Dumont, Raquel Torres, og Louis Calhern.

Filmens originaltittel «Duck Soup» er et slang uttrykk som betyr «a piece of cake», altså noe som er svært enkelt å gjøre. Uttrykket ble valgt for å kunne fortsette å ha et dyr i tittelen som ved brødrenes tre tidligere filmer: Animal Crackers, Monkey Business, og Horse Feathers. McCarey fant på tittelen til filmen, og da Groucho spurte etter en forklaring sa han:

Ta to kalkuner, en gås, fire kålhoder, men ingen and, og miks det hele sammen. Etter en smak vil du ha duck soup (andesuppe) for resten av livet.

Filmen foregår nesten i sin helhet i det lille landet Freedonia. Landet er så godt som bankerott, og da regjeringen ber den rike enkefru Teasdale om et nytt lån på 20 millioner etter å ha kastet bort det forrige lånet, krever Teasdale at statsministeren avgår med øyeblikkelig virkning. Hun mener at landet krever en mer handlekraftig mann, «en mann som Rufus T. Firefly» (Groucho Marx). Firefly blir utnevnt til statsminister i en gallamiddag der han opptrår særdeles arrogant overfor og samtidig flørter med Teasdale. Han kommer fort i klammeri med ambassadøren for nabolandet, Sylvania, herr Trentino (Louis Calhern). I løpet av kvelden kommer det fram at Firefly har stor makt, og at han har planer om å forby det meste, gjerne mens han selv gjør det. Mot slutten av scenen skal Firefly kjøres bort, og hentes i den kongelige bil, det vil si en motorsykkel med sidevogn. Firefly beordrer sjåføren (Harpo Marx) til å kjøre, og han kjører i motorsykkelen mens sidevognen blir stående.

Trentino har planer om å finne en årsak til å styrte Firefly, men det lyktes dårlig. Han ansetter de to spionene Chicolini (Chico Marx) og Pinky (Harpo). De skal infiltrere regjeringen, noe de lykkes overraskende bra med; Chiccolini blir krigsminister. Fireflys sekretær, Bob Roland (Zeppo Marx), oppdager at det er noe muffens med Trentino. Han anbefaler Firefly å fornærme ham, da Trentino er fintfølende, og sannsynligvis vil slå Fifefly, og dermed vil bli utvist. Firefly prøver dette da han inviterer seg selv til Teasdales hageselskap, oppdager Trentino mens han prøver å forføre Teasdale, fornærmer ham, blir fornærmet selv og slår Trentino. Trentino erklærer Freedonia krig.

I oppbyggingen til det store angrepet til Freedonia oppdager Trentino at krigsplanene til Freedonia er i Teasdales hus. Han sender dermed Chicolini og Pinky dit for å få tak i dem, noe de greier usedvanlig dårlig. Chicolini blir også tatt etter speilscenen (se under). Chicolini skal akkurat til å dømmes for høyforræderi da Trentino, gjennom mekling fra Teasdale, kommer for å gjøre det godt igjen. Mens Firefly venter på at Trentino skal komme til ham, overbeviser han seg selv om at Trentino kommer til å nekte å ta ham i hånden, og før Trentino rekker å gjøre noe, slår Firefly til ham igjen og erklærer at han nekter å bli fornærmet på denne måten. Dermed blir det erklært krig igjen, noe som gjør at rettssalen glir over i et sang- og dansenummer.

Krigen går svært dårlig for Freedonia, og statsminister Firefly, Bob Roland, Teasdale og Chiccolini og Pinky, som har byttet side til Freedonia, er alene i huset til Teasdale da sylvanske tropper kommer inn gjennom døren. Nummer tre er ambassadør Trentino selv, som blir fanget i en hjemmelaget gapestokk og kastet frukt på til han overgir seg.

Kjente scener

[rediger | rediger kilde]

Duck Soup har flere kjente scener som har gått over til å bli kjente rutiner i komedieverdenen. Den mest kjente scenen er speilscenen, som er blitt kopiert svært ofte. en kjent replikk, «This means war!» har blitt kopiert svært ofte, særlig av Snurre Sprett, som har stjålet mye fra Groucho Marx.

I en annen berømt scene driver Brødrene Marx gjøn med Hays Code (et sett med moralsk retningslinjer for filmer) ved å vise en kvinnes soverom og deretter å vise en kvinnes sko på gulvet og deretter en manns sko på gulvet og deretter en hestesko. Grunnen er at Harpo sover i sengen sammen med en hest.

En annen scene driver gjøn med nasjonalisme ved å sammenligne det med et minstrel show.

Speilscenen

[rediger | rediger kilde]

Speilscenen er filmens mest kjente scene, og en klassiker innen komedietradisjonen. Hendelsen foregår da Pinky, forkledd som Firefly, leter etter Freedonias hemmelige planer, skrur på en radio og løper rett inn i et speil som knuser. Bak speilet er det et annet rom, og Pinky løper inn dit. Firefly kommer ned og lurer på hva som har skjedd. Han får se området der speilet var, og mistenker at noe er galt. Imidlertid spiller Pinky speilbildet til Firefly. Firefly er overbevist om at «speilbildet» ikke er et speilbilde, og prøver å sette ut Pinky. Dette resulterer i en rekke minneverdige scener, som blant annet inkluderer at de to bytter plass, og at speilbildet Pinky mister hatten, som Firefly høflig plukker opp. Det mest imponerende med scenen er timingen mellom de to. Alle bevegelsene til Firefly blir kopiert av Pinky helt fram til Chicolini (også utkledd som Firefly) kommer og ødelegger scenen.[1]

Speilscenen er ikke en original med brødrene Marx, men det er deres versjon som er markant mest kjent.[2] Denne scenen har blitt dublisert og etterlignet i mange andre filmer og sjangrer. Harpo selv gjorde en reprise av denne scenen, kledd i sitt vanlige kostyme og med Lucille Ball utkledd som ham i en TV-episode av I Love Lucy. I denne episoden bryter Harpo opp scenen ved å miste hatten. Lucy mister også sin hatt, men Harpos hatt er festet til en gummistrikk og den spretter tilbake til ham. Lucy og Harpo klemmer rundt hverandre mens TV-publikumet applauderer.

Hattescenen

[rediger | rediger kilde]

Mens Chicolini og Pinky prøver å spionere på Firefly under et skalkesjul av å være peanøttselger, bryter de ut i en av sine mange slåsskamper. De blander inn en lemonadeselger, som allerede er noe irritert over at de har tatt seg inn på hans område. Etter at Chicolini i stor grad har fortalt alle planene og hemmelighetene sine til lemonadeselgeren i et forsøk på å forklare

«I wanna find out something, but he no find out what I wanna find out. Now how am I gonna find out what I wanna find out when he don't find out what I wanna find out»

Scenen bryter ut i et hattebyttescene, der lemonadeselgeren bare vil ha sin hatt, men de andre to bytter hatter i et kjapt tempo han til slutt bare blir med på. Etter å ha fått nok av de to, går lemonadeselgeren løs på Chico, men Chico sparker lemonadeselgeren så han mister hatten, som Pinky plasserer på den lille flammen som holder peanøttene varme så den brenner opp.

I en senere scene kommer lemonadeselgeren tilbake med en stråhatt, forsyner seg av peanøtter uten å betale, og Pinky ender opp med å slå nøttene vekk fra ham. Nok en gang får Pinky tak i hatten, som han nok en gang brenner opp. Denne gangen velter lemonadeselgeren hele peanøttvognen overende. Pinky tar igjen ved å vasse oppi lemonaden til lemonadeselgeren.


Filmens mottakelse

[rediger | rediger kilde]

Filmen er ofte regnet som en fiasko, noe som er en overdrivelse. Det var den sjette mest sette filmen det året, men den var ikke en like stor suksess som den foregående filmen, Horse Feathers. Det ble brødrenes siste film hos Paramount. Filmens begrensede suksess var ikke den eneste grunnen, men den spilte en rolle.

Den musikalske innledningen til Grouchos figur er tilsvarende som den i Animal Crackers og Horse Feathers, og publikum på den tiden kan ha sett på det som oppkok, mens et moderne publikum ikke nødvendigvis trenger å få samme assosiasjon. Grouchos åpningsnummer ble ikke forbundet så tett til ham som i Animal Crackers, slik som dens bitende satire gir gjenklang av:

The last man nearly ruined this place,
He didn't know what to do with it;
If you think this country's bad off now,
Just wait till I get through with it!

Flere år senere har Grouchos sønn Arthur Marx i et radioshow beskrevet Irving Thalbergs vurdering av filmens fiasko slik:

Han (Thalberg) sa at problemet med Duck Soup er at du har morsomme gags i den, men det er ingen fortelling og det er ikke noe å juble for. Du kan ikke juble for Brødrene Marx fordi de er en gjeng av gærne typer. Han sa «Du må putte inn en kjærlighetshistorie i filmene dine slik at det er noe å juble for, og du må hjelpe de forelskede å finne sammen».

Over tid har filmens omdømme bedret seg. Den antatte nødvendige kjærlighetshistorien som ble inkludert i andre filmer med Brødrene Marx kan ofte bli sett på som en forstyrrelse, og de første filmene er mer sett på som mer rendyrkede komedier. Duck Soup blir i våre dager sett på som en klassisk politisk farse. Filmen er på 85.-plass til Det amerikanske filminstituttets liste over de hundre års beste filmer noensinne og på femteplass på listen for «Hundre år, hundre morsomheter», og har blitt utvalgt for de filmer som er verd å bevare for ettertiden. Filmen er også på Internet Movie Databases liste over de 250 beste filmene.

  • «When The Clock On The Wall Strikes 10»
  • «These are the Laws of My Administration»
  • «Stars and Stripes»
  • «Freedonia's Going To War»
  • «Military Polonaise»
  • «William Tell Overture»
  • «Ain't She Sweet»
  • «Goodnight, Sweetheart»
  • «One Hour With You»
  • «American Patrol»
  • «Light Cavalry»
  • «Freedonia hymn»

Ingen av de to varemerkene, Harpos harpe og Chicos piano, er benyttet i denne filmen, skjønt Harpo forsøker kort å late som han spiller harpe på strengene til et piano. Det er svært sjelden at ingen av de to musikalske opttredene foregår, da de er i samtlige andre filmer.

  • Filmen ble forbudt i Italia av Benito Mussolini som anså filmen som en personlig fornærmelse. Brødrene var ikke misfornøyd med denne avgjørelsen.
  • Scener fra Duck Soup spiller en betydelig rolle i en scene mot slutten i en Woody Allen-film; Hannah and Her Sisters.
  • Da filmen ble vist for første gang klagede byen New York på at filmens by i Freedonias kunne ha negative følger for New York. Brødrene ga følgende svar: «Skift navn på din by, den skader vår film».

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ One Man Too Many Arkivert 23. oktober 2019 hos Wayback Machine. - The Foolish search for self
  2. ^ David Leigh: The Marx brothers on film: souped-up comedy - Financial Times, 2. januar 20195, hentet 21. februar 2019

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]