Mario Vianello

Mario Vianello
Født		4. sep. 1887 Venezia
Død		13. aug. 1955 (67 år) Senigallia
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1911–)
Embete		Katolsk erkebiskop (1943–) biskop (1931–)
Nasjonalitet		Italia (1946–1955) Kongedømmet Italia (1887–1946)

Mario Vianello (født 4. september 1887 i Venezia i Italia, død 13. august 1955 i Senigallia) var italiensk katolsk biskop av Fidenza og deretter erkebiskop av Perugia.

Liv og virke

Bakgrunn

Han ble født i det venetianske nabolaget San Silvestro, inn i en kjøpmannsfamilie som senere flyttet til Campo dei Frari, hvor den unge gutten fikk sin første åndelige undervisning. Han gikk på videregående ved Istituto dei Padri Cavanis og som syttenåring begynte han på Collegium Tarsicianum hvor han fullførte videregående skole og teologiske studier.

Prest

Han ble ordinert til prest den 25. juli 1911 av patriarken av Venezia, kardinal Aristide Cavallari. Han var allerede kardinal Cavallaris maestro di camera, og etter prestevielsen ble han også utnevnt til sekretær for bispedømmerådet og spiritual for Patronato Leone XIII i Castello-distriktet. I 1913 ble han religionslærer ved seminaret og i 1916 tok han eksamen i kanonisk rett fra det pavelige juridiske fakultet.

Cavallaris etterfølger, kardinal Pietro La Fontaine, bekreftet ham i oppgavene og avdelte ham til sognet Santo Stefano der han ble rektor for kirken San Samuele.

Under Første verdenskrig ble han kapellan i Regia Marina - den italienske kongelige marine.

Mot slutten av konflikten vendte han tilbake til bispedømmet og var aktiv i omorganiseringen av ungdomsforeninger og bevegelser, særlig speiding. I 1919 ble han utnevnt til visekansler for den patriarkale kurie.

Den 22. oktober 1927 ble han sendt som sogneprest til San Lorenzo i Mestre, hvor han ble værende som erkeprest i tre år.

Biskop av Fidenza

Den hellige stol utnevnte ham den 7. mars 1931 utpekte ham til biskop av Fidenza. Han ble bispeviet den 10. mai 1931 av kardinal Pietro La Fontaine, patriarken av Venezia; medkonsekrerende var titulærerkebiskop Celso Benigno Luigi Costantini som gaadde vært pavelig sendemann til Kina, og titulærbiskop Giovanni Jeremich, hjelpebiskop i Venezia.

Under sin tid i Fidenza gjennomførte han fire visitasreiser rundt om i bisdpedømmet: det første begynte 28. februar 1932, som ble fulgt av besøkene fra 2. desember 1934, 8. desember 1937 og 8. desember 1940, og i 1935 sammenkalte han den XI. bispedømmesynode.

Han organiserte og ledet tre eukaristiske bispedømmekongresser som fant sted i Fidenza fra 2. til 5. mai 1935, i Pieveottoville fra 5. til 9. mai 1937 og i Salsomaggiore Terme fra 26. til 30. april 1939.

Han var bekymret for at bispeseminaret skulle fungere tilfredsstillende, i hvis bygning han fikk utført viktige restaureringer for å modernisere klasserommene og leilighetene for professorene, og fikk bygget en hel fløy for å huse nonnene som ble tildelt tjenestene.

Han skrev åtte hyrdebrev: det første ble utgitt i anledning fasten 1933 med tittelen Il XIX Centenario della redenzione del genere umano. Så fulgte Il Seminario i 1936; Dopo la II S. Visita Pastorale i 1937; L'istruzione religiosa primo coefficiente per la cristiana educazione dei figli i 1938; La carità, costitutivo essenziale della vita cristiana i 1940; Ricordati di santificare la festa i 1941; Vivete in grazia i 1942; La casa del Parroco i 1943.

Erkebiskop av Perugia

Den 11. mars 1943 ble han utnevnt til erkebiskop av Perugia. Der ble han innsatt i embedet den 28. juni.

Mellom 8. september 1943, dagen for våpenhvilen, og 20. juni 1944, da frigjøringen av Perugia av den britiske hær fant sted, engasjerte erkebiskopen seg ustanselig til fordel for befolkningen og bispedømmets prester, og for jødenes sikkerhet. Tyskerne hadde overtatt makten, og de satte i gang jødeforfølgelser etter nazistisk plan høsten 1943. Jøde og andre mennesker ble gjemt og ført i sikkerhet. Erkebiskopen gikk i forbønn overfor den fascistiske prefekten Armando Rocchi og den tyske militærkommandoen for å redde fangede partisaner fra å bli skutt.

Senere inviterte han sogneprestene til å utarbeide rapporter om fakta for å finne ut både hendelsene som skjedde og skadene forårsaket av krigen. Dette gar gitt en interessant dokumentasjon av erkebiskopens innsats og hele erkevbispedømmets arbeide besjelet av evangeliet - som det heter i en slik nedtegnelse - hvis lære «innprenter oss kjærlighet og tilgivelse» og «vi utelukker ikke, men snarere anerkjenner vi retten til alle, at ondskap, og forbrytelser spesielt, straffes; men etter lovens veier, og ikke i kraft av enkeltpersoners vilje».

Den 17. november 1945 ble han utnevnt til apostolisk administrator av Foligno.

Mellom 1945 og 1949 fullførte han pastoralvisitaser i erkebispedømmet. I 1947 fikk han gjennomført en bymisjon holdt av jesuittene i Perugia.

Den 7. august 1949 nedla han grunnsteinen for byggingen av kirken San Donato in Elce i Perugia, som ble åpnet for tilbedelse den 24. september 1955 av biskopen av Gubbio, Beniamino Ubaldi.

I 1950 støttet han korstoget for «il grande ritorno» organisert av Luigi Gedda. Mellom 1952 og 1953 var bispedømmet vertskap for fader Riccardo Lombardis korstog for «un mondo migliore» (en bedre verden).

I 1952, etter det administrative valgene som i Umbria så en sterk bekreftelse av venstresidens partier PCI og PSI, kom det en intervensjon fra Vatikanets statssekretariat der monsignore Giovanni Battista Montini oppfordret de umbriske biskopene til et sterkere engasjement. Den 1. desember samme år ble det innkalt til en ekstraordinær sesjon av bispekonferansen i regionen av erkebiskop Vianello, og det ble opprettet en kommisjon med oppgave å evaluere den sosiale situasjon og foreslå initiativer som skulle tas. Biskopen av Gubbio, Beniamino Ubaldi, ble utnevnt til president for kommisjonen, og biskopen av Terni, Giovanni Dal Prà, biskopen av Rieti, Raffaele Baratta, og biskopen av Norcia, Ilario Roatta, var medlemmer. Kommisjonen, som virket mellom 1953 og 1956, holdt Assisi-konferansen i februar 1953 for omorganiseringen av Den katolske aksjon, og avfødte den umbriske kirkelige ukeavisen La Voce.

Erkebiskopen skrev en rekke hyrdebrev: Declina a malo et fac bonum i 1944, Paterni richiami per il momento presente i desember 1945, Salviamo la gioventù i 1947, Doveri dei cittadini e dei cattolici verso la Patria. Diritti politic» i 1948.

I anledning feiringen av det første hundreårsdagen for kroningen av Madonna delle Grazie i katedralen i Perugia, som fant sted 8. september 1855 ved erkebiskop av Perugia kardinal Gioacchino Pecci (den fremtidige pave Leo XIII), besøkte patriarken av Venezia Angelo Roncalli erkebispedømmet fra 28. til 31. mai 1955, og ønsket velkommen av erkebiskop Vianello da han ankom med tog i Terontola. Roncalli (den fremtidige pave Johannes XXIII) ble berørt, og uttrykte «sin tilfredshet med en trosdemonstrasjon som for ham virket som den vakreste av noen han noen gang hadde sett i sin intense pilegrimsreise både i øst og vest».

Deb 13. august 1955 dro erkebiskop Vianello til Senigallia for å besøke sommerleiren for barna i Perugia. Før han dro tilbake, gikk han til sengs for å hvile fra den intense dagen, men en plutselig cerebral overbelastning forårsaket hans død.

Begravelsen fant sted 17. august 1955.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
• Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
• Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
• Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
• Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
• Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
• Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
• Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
• Kardinal Pietro La Fontaine (1860-1935) *1906
• Erkebiskop Mario Vianello (1887-1955) *1931

Litteratur

• Dario Soresina: Enciclopedia diocesana fidentina, Volume primo - I Personaggi, Fidenza, Ed. Enciclopedia Diocesana Fidentina, 1984 [1961], pp. 518-527.
• Lorenzo Colangeli: Testimoni e protagonisti di un tempo difficile. Relazioni dei parroci sul passaggio del fronte nella diocesi di Perugia, Editoriale Umbra, pp. 10-11, 58, 62.
• Jean-Dominique Durand: L'Église catholique dans la crise de l'Italie (1943-1948), Roma, Publications de l'École française de Rome, 1991, pp. 72, 94-95, 253, 423, 643, 735.
• Andrea Czortek: Una presenza che fa storia. La Chiesa in Umbria dalle origini alla metà del XX secolo, Assisi, Cittadella, 2012, pp. 138-144.
• Mario Tosti: Tra comuni e stato. Storia della Provincia di Perugia e dei suoi amministratori dall'Unità ad oggi, Perugia, Quattroemme, 2009, pp. 64, 71-72.