Mantra (band)

Mantra var et norsk rockeband fra Indre Østfold som spilte i forskjellige stilarter gjennom 1980-tallet fram til tidlig 90-tall.

Tidlig periode

Bandet ble grunnlagt i 1982 og ga ut sine første kassetter i 1983 og 1986. Startfasen ble karakterisert av bandet som «meget hard. Vi skulle 'på død og liv' spille så hardt som mulig». Nærmere midten av 1980-tallet droppet Mantra hardrock-stilen og spilte mindre «rå», men «mykere» rock med keyboard som også ga «et mer fyldig og mer moderne lydbilde». Bandet skiftet også besetning. Tore Fundingsrud og Lars Thore Lande sluttet. Harald Lytomt og Egil Brattås var fortsatt med fra starten, mens Per Øyvind Nordberg, Bjørn Teig og Jonny Klemmetsrud kom med. Opptil flere av medlemmene var også med i progrockbandet Kerrs Pink, som tok en pause nettopp i 1982.

Masquerade

Mantra slapp kassetten Masquerade med tolv sanger på slutten av 1986. Lokalavisene ga en blandet omtale. Indre Smaalenenes Avis mente at kassetten inneholdt en utpreget hit, «Love Song». Mantra skulle «ha all mulig ros for det meste», men det var «ikke alltid like vellykket». Kassetten var også litt vel lang, nesten opptil en time, med en tendens til uttværede låter slik at det «tar på en måte litt tid før man kommer til poenget». Rakkestad Avis omtalte Masquerade som «sprikende». Keyboardet hadde «tilført lydbildet en ny dimensjon», men anmelderen tålte ikke helt sammenlikningen med forrige kassett. «Da var det nemlig snakk om skikkelig øs og trøkk. Skikkelig rock var det». Når det var sagt, ville anmelderen gi gitarene «applaus». De var gjennomgående gode, og «den enorme soloen på How Crazy She Is, som jeg antar er unnfanget av Egil Brattås, vitner om perfeksjonisme av klasse». Det verste var vokalen, som var «under enhver kritikk. Det er få låter hvor det holder, og engelsken er svak enkelte steder». Tekstene inneholdt «tradisjonelle rockeklisjéer», men «heves av en brodd av humor».

Musikkavisene ga en mer negativ omtale. I Arbeiderbladet/Nye takter ble kassetten kalt: «Et gedigent oppsop, et mesterstykke i malplasserte forutsetninger, utbrente klisjéer og oppstyltethet, så rent ut sagt forutsigbart at det er til å dø av. Ett sted er de inne på noe som innebærer et visst håp. 'We're gonna get you' heter dette unntaket». I Puls skreiv Arild Bergh at bandet viste «litt originalitet» i to-tre av sangene. «Gutta har all sjans til å slå gjennom i USA, dette her er like kjedelig som Foreigner og de selv er like 'faceless' som Styx. Hederlig håndverk (feig versjon), dødstrist OBOS rock (ærlig versjon). Uten fnugg av sjans med mindre de dyrker fram de signaler som er i de nevnte låtene». Seinere kom også kassetten Taste of Wine.

Småfolk

I 1989 ga Mantra ut en firespors mini-LP, Småfolk. Den ble utgitt på eget selskap med distribusjon fra Sonet. Det var bandets første produkt med norske tekster. Fortsatt ar Mantra et reint Indre Østfold-band med Harald Lytomt og Jørn Klerud fra Trømborg og Bjørn Teig og Per Øyvind Nordberg fra Slitu. På den kommende pub-turneen ville dessuten Thor Einar Wiik fra Askim være trommeslager.

I en miniomtale av Småfolk skreiv Arbeiderbladet/Nye takter at Manta spilte «lett og grei rock», «flinkt spilt og produsert, men med litt for anonyme sanger». Også ifølge Glåmdalen var sangene for like, men det var «jordnær og fengende pop-rock». Bård Ose i Bergens Arbeiderblad ga utgivelsen tre stjerner, og så både sterke og svake sider. Tittelsporet ga «full pott», og det var også «glimrende» instrumentbruk: «de syngende gitarløpene minner lytteren om Thin Lizzy og Abba på samme tid». Samtidig var melodiene «rett og slett for ordinære», og vokalen var ikke «sterk nok» til «å bære showet». Atskillig verre lød det fra Anders Grønneberg, som i Demokraten knapt fant ord som var negative nok: «Demokratens språknorm gir meg ingen anledning til å uttrykke hva jeg inderlig føler etter å ha gitt dem en sjanse på platetallerkenen». Grønneberg mente at Mantra la seg «i gata Rune Rudberg/Norsktoppen». Det var ikke bra, og Mantra nådde heller ikke opp til Rudbergs nivå. «Gutta synger på norsk, og det er det eneste positive vi mak[t]er å finne, selv om tekstene er skrekkelige og forsøker å beskrive den norske folkesjela».

Narrenes dans

I 1990 spilte bandet inn nytt album samtidig som bandet fikk kontrakt med danske Bums Records. Der forrige mini-LP hadde kostet omlag 30 000 kroner ble nå utgiftene økt til et sted mellom 300 000 og 400 000 kroner, fortalte Harald Lytomt. Bandet ville legge inn flere folkrock-elementer som fløyte, orgel og trekkspill. Thor Erik Wiik var også blitt fast medlem som trommeslager.

Albumet Narrenes dans ble sluppet i januar 1991 på båten tur–retur fra Halmstad til Grenaa. Det var et større pressejippo arrangert av Bums Records med totalt tolv band. Bandene spilte tre sanger hver til playback. Bums slapp også en singel med to av sporene fra CD-en, som også het «Småfolk».

Adresseavisen som var til stede på plateslippet kalte Mantra for «90-tallets svar på Prudence». Narrenes dans ble anmeldt i Bergens Tidende ga skussmål for god musikk i tillegg til komposisjoner som var «originale, iørefallende og gode». Tekstene var ikke like gode, og som helhet «mangler det litt – spesielt på tekstsiden – før vi gir oss hen i uhemmet begeistring». Tabloiden Søndag Søndag ga en toer, og karakteriserte Narrenes dans som «en blanding med noen oppegående låter med ganske bra hit-potensiale, men også med en del fyllmasse».

Medlemmer

Ikke komplett

Før Masquerade

• Harald Lytomt – gitar
• Egil Brattås – gitar
• Lars Thore Lande – bass
• Tore Fundingsrud – trommer

På Masquerade

• Per Øyvind Nordberg – vokal, bass
• Harald Lytomt – gitar
• Egil Brattås – gitar
• Bjørn Teig – keyboard
• Jonny Klemmetsrud – trommer

På Småfolk og Narrenes dans

• Per Øyvind Nordberg – vokal, bass
• Harald Lytomt – gitar
• Jørn Klerud – gitar
• Bjørn Teig – keyboard/orgel
• Thor Erik Wiik – trommer

Referanser

• Discogs
• Norsk Progrock Diskografi

Autoritetsdata