Malekus grammatikk
Malekus grammatikk beskriver morfologien og syntaksen til det chibchanske språket maleku.
Substantiv
[rediger | rediger kilde]Substantiva markeres ikke for bestemthet. Substantivet aírrecú kan for eksempel derfor bety enten «venn» eller «vennen» avhengig av sammenhengen.
Flertall
[rediger | rediger kilde]Flertall markeres ved å legge til ordet maráma etter substantivet:
|
Substantiv i entall:
|
Substantiv i flertall:
|
Eierskap
[rediger | rediger kilde]Substantiva bøyes etter eierskap. Dette markeres med et prefiks som samsvarer med possessoren («eieren») i tall og person. Prefiksa er de samme som brukes til å markere absolutivet til verb, og kalles derfor absolutivprefikser:
| Absolutivprefikser | |
| 1. person eksklusiv | na- |
| 1. person inklusiv | ma- |
| 2. person | mi- |
| 3. person | i- |
Som et eksempel, bøyes substantivet ú («hus») etter person på følgende måte:
- naú («huset mitt/vårt»)
- maú («huset vårt (inklusiv)»)
- miú («huset ditt/deres (2. pers.)»)
- iú («huset hans/hennes/deres»)
Possessoren kan enfatiseres ved å legge til det tilsvarende personlige pronomenet før substantivet:
|
Possessert substantiv uten pronomen:
|
Possessert substantiv med enfatisk pronomen:
|
Det kan også brukes et substantiv: ochápacá ú («mannens hus»).
Diminutiv
[rediger | rediger kilde]Diminutiv markeres med morfemet óra, som plasseres som et fritt ord etter substantivet:
|
|
For å markere at ord i diminutiv er i flertall, brukes ikke maráma, men derimot en fordobling av diminutivsmarkøren: ú óraóra («små hus»).
Enkelte ord får en spesifisert betydning i diminutiv. For eksempel er tafá det generelle ordet for «kattedyr», mens tafá óra betyr «huskatt».
Derivasjonssuffikser
[rediger | rediger kilde]Verb kan gjøres om til substantiv ved å legge til suffikset -sufá: lhaicsufá («en som snakker»).
Suffikset -ífa indikerer at noen utflrer en aktivitet intensivt eller for mye: lhainhífa («en som snakker for mye»).
Pronomen
[rediger | rediger kilde]Maleku har pronomen for 1. og 2. person, entall og flertall, men har ikke pronomen for 3. person. I 1. person skilles det mellom inklusiv og eksklusiv i flertall, det vil si om «vi» inkluderer den man snakker til eller ikke. Pronomenene er de følgende:
| Pronomen | |
| 1. person entall eksklusiv | ton |
| 1. person flertall eksklusiv | toí |
| 1. person flertall inklusiv | tótiquí |
| 2. person entall | pó |
| 2. person flertall | pó maráma |
Demostrativene ní (denne/dette) og naí (den/det) brukes av og til med en pronomenlignende funksjon for 3. person.
Pronomenene kan uttrykke både subjektet og objektet til et verb, og har samme form uansett funksjon.
De kan også brukes før et possessert substantiv i tillegg til possessivprefikset, og har da en enfatisk funksjon:
- ton naú («huset mitt»)
- toí naú («huset vårt»)
- tótiquí maú («huset vårt (inklusiv)»)
- pó miú («huset ditt»)
- pó maráma miú («huset deres (2. pers.)»)
Verb
[rediger | rediger kilde]Modus
[rediger | rediger kilde]Verba i maleku bøyes i modus. Standardmodusen er irrealis, og ved å legge til et suffiks kan verbet bøyes i realis. Realis indikerer hendelser som har skjedd eller er i ferd med å skje, og tilsvarer preteritum og presens på norsk. Uten en kontekst som spesifiseres tidspunktet for handlinga, kan et verb i realis referere både til fortid og nåtid. Irrealis indikerer hendelser som ikke har skjedd eller som man ønsker skal skje, og tilsvarer blant annet infinitiv, imperativ og futurum på norsk.
|
Verb i irrealis:
|
Verb i realis:
|
Realis dannes på følgende måte:
- Verb som ender på -e uten en foregående u endres ikke.
- Enstavelsesverb som ender på palatal konsonant pluss -a, lengre verb som ender på -a, og verb som ender på -ni, får endra den siste vokalen til -e.
- Verb som har en alternativ form som ender på -qui, får endelsen -nhe.
- Alle andre verb får endelsen -ye.
For å skille mellom nåtid og fortid, må dette gjøres eksplisitt med for eksempel et adverb. Adverbet taéja («i går») i setninga taéja naóje («i går løp jeg») gjør at verbhandlinga nødvendigvis må tolkes som fortid.
Samsvarsbøying
[rediger | rediger kilde]Verbsystemet i maleku er ergativt, noe som vil si at subjektet til et intransitivt verb markeres på samme måte som objektet til et intransitivt verb, mens subjektet til et intransitivt verb har en egen form. Det er to serier med prefikser som brukes til å bøye verba: Den ene kalles den absolutive serien, og samsvarer med subjektet til transitive verb og objektet til intransitive verb; det er for øvrig den samme serien som brukes som possessivprefikser til substantiv. Den andre serien er den ergative serien, og disse prefiksa samsvarer med subjektet til transitive verb. Ergativprefikset står alltid nærmest verbstammen når begge prefiksa opptrer sammen.
| Absolutivprefikser | Ergativprefikser | |
| 1. person eksklusiv | na- | rra- |
| 1. person inklusiv | ma- | ri- |
| 2. person | mi- | rrifa- |
| 3. person | i- | rri- |
|
Intransitivt verb:
|
Transitivt verb:
|
Prefikset rrifa- kan miste i-en i rask tale, og a-en kan falle bort før ikke-labiale konsonanter. Når a-en faller bort endres f-en til p hvis den havner før en ustemt konsonant. Morfemet har derfor variantene rrifa-, rrif-, rrip- og rrp-.
Absolutivprefiksa i- og mi- endres til henholdsvis a- og ma- når de etterfølges av prefikset rra- på grunn av vokalharmoni.
Prefikset med variantene i- og a- forsvinner når det havner før et prefiks som begynner med rr- og det ikke står i starten av en setning. Før prefikset ri- kan det også bli borte, men det er valgfritt.
Refleksive verb
[rediger | rediger kilde]Verb med en refleksiv betydning tar refleksivprefikset ri- som ergativprefiks. På grunn av vokalharmoni forekommer det i formen ra- etter absolutivprefiksa na- og ma-.
|
|
Ergativorientering
[rediger | rediger kilde]Ved å legge suffikset -ti til agens til verbhandlinga, gjøres en transitiv setning om til en såkalt «ergativorientert setning», noe som vil si at ergativprefikset ikke lenger trenger å være til stede, og verbet bøyes da bare etter patiens. I muntlig litteratur er det færre ergativorienterte setninger enn ikke-ergativorienterte, men i isolerte setninger forekommer de to konstruksjonene omtrent like ofte.
|
Ikke ergativorientert:
|
Ergativorientert:
|
Spesifikatorer
[rediger | rediger kilde]Det er ikke obligatorisk å bruke et substantiv eller et pronomen for å indikere agens og patiens til en verbhandling. Maleku er med andre ord et såkalt PRO-drop-språk. Hvis man likevel indikerer en av deltakerne i verbhandlinga på denne måten, kalles det en spesifikator, og har en enfatisk funksjon.
|
Intransitivt verb uten spesifikator:
|
Intransitivt verb med spesifikator:
|
|
Transitivt verb uten spesifikatorer:
|
Transitivt verb med spesifikator for både ergativ og absolutiv:
|
Hvis agens er i flertall og det ikke er noen spesifikator, må verbet markeres med flertallsmarkøren maráma: i-tionh maráma («de kommer/kom inn»). I-tionh kan derfor bare bety «han/hun/det/den kommer/kom inn».
Imperativ
[rediger | rediger kilde]Imperativ uttrykkes med et verb i irrealis bøyd i andre person:
|
Intransitivt verb i imperativ:
|
Transitivt verb i imperativ:
|
Spesielle suffikser
[rediger | rediger kilde]Språket har to grader av futurum: nær framtid og fjern framtid. Begge dannes ved å legge et suffiks til det første ordet i setninga, mens verbet står i irrealis:
- -to = nær framtid
- -ta = fjern framtid
|
Nær framtid:
|
Fjern framtid:
|
Suffikset -ma uttrykker mulighet i framtid: ton-ma rricuánhe («jeg vil ha sett det»).
Suffikset -rra uttrykker usikkerhet: máto-rrá itonh («hvem veit om han/hun kommer»).
Det fins også noen flere elementer av denne typen som forekommer relativt sjeldent.
Infinitiv
[rediger | rediger kilde]Infinitiv dannes med suffikset -ca. Verb i infinitiv bøyes etter både subjekt og objekt, akkurat som andre verbformer, for eksempel i-poréte-ca («hans/hennes synge»). En setning som iporéteca maráláfarinhánhe kan oversettes med «hans/hennes sang er vakker».
Et verb i infinitiv fungerer ofte som en nominalfrase:
- i-pcorróye-ca rra-cuánh-e
- 3PERS-jobbe-INF 1PERS.EKSKL.ERG-se-REALIS
- «jeg ser/så han/hun jobbe»
Antipassiv
[rediger | rediger kilde]I et ergativspråk som maleku er det ikke noen passivkonstruksjon, men derimot det som kalles antipassiv. Transitive verb må gjøres om til antipassiv hvis man kun ønsker å uttrykke subjektet uten å nevne objektet. Antipassiv dannes med et prefiks som plasseres mellom absolutivprefikset og verbstammen. Dette prefikset er fa- før en labial eller nasal konsonant, f- før vokal, p- før plosiv konsonant, og Ø hvis absolutivprefikset er ma-. Subjektet til et verb i antipassiv uttrykkes med et absolutivprefiks, som om verbet var intransitivt.
|
Aktiv transitiv setning:
|
Transitiv setning i antipassiv:
|
Enkelte verb endrer betydning når de settes i antipassiv. For eksempel endrer verbet corró, som betyr «å slå», betydning til «å jobbe» når det står i antipassiv (pcorró).
Durativ-iterativ
[rediger | rediger kilde]En såkalt durativ-iterativ verbform dannes ved å reduplisere verbstammen. Denne verbformen indikerer at en handling er utstrakt i tid og repeteres flere ganger. Det vanligste er at verbstammen fordobles, men den kan også redupliseres flere ganger.
|
|
Eksistensialsetninger
[rediger | rediger kilde]Verba anh kan oversettes med «å være / å eksistere / å finnes». Et eksempel på bruk av dette verbet er tafá maráma anh («det fins kattedyr»). Når absolutivspesifikatoren er i 3. person og setninga har et nominalattributt, forsvinner verbet. Dette fenomenet kalles «ellipse». Ellipse kan også forekomme når det ikke er noe nominalattributt i setninga, men da er det ikke obligatorisk.
Istedenfor ellipse kan verbet byttes ut med kopulasuffikset -ni. Dette suffikset festes alltid på det første elementet i setninga, uansett hva ordstillinga er.
|
Kopulasetning med ellipse:
|
Kopulasetning med kopulasuffiks:
|
Når attributtet i en kopulasetning er et adjektiv, må dette nominaliseres hvis det uttrykker en varig egenskap. Dette gjøres med nominaliseringssuffikset -nhe. For eksempel, hvis «stor» er en varig egenskap, sies «jeg er stor» med nominalisert adjektiv: ampenhé naanhe. Hvis det derimot er en midlertidig egenskap, nominaliseres ikke adjektivet, og det sies slik: ampe naanhe.
Maleku har ikke noe verb med betydninga «å ha». En slik betydning kan uttrykkes med en konstruksjon med verba anh eller punh («å eksistere»): na-aúsi anh («jeg har en hund», bokstavelig «hunden min eksisterer»).
Sammensatte verbformer
[rediger | rediger kilde]Sammensatte verbformer dannes ved å legge til et hjelpeverb, som bøyes i realis, etter hovedverbet. Et eksempel er en progressiv handling, altså noe som er i ferd med å skje, som indikeres ved å bruke hjelpeverbet unh («å gjøre»). Hjelpeverbet punh («å være») indikerer en varig handling i fortid.
|
|
Postposisjoner
[rediger | rediger kilde]Maleku har postposisjoner; disse fungerer på samme måte som preposisjoner, med den forskjellen at de kommer etter en nominalfrase og ikke før. I maleku er postposisjonene suffikser. De fleste av dem kan også bøyes etter person, ved å bruke prefiksene fra den absolutive serien.
|
Postposisjon etter substantiv:
|
Postposisjon bøyd etter person:
|
Noen av de bøybare postposisjonene er yu («med»), lha («mot, over»), co («til, i») og carráco («i/mot stedet til»). En ikke-bøybar postposisjon er tené («som»).
Tallord
[rediger | rediger kilde]I maleku telles det i enheter på fem og fem, og det er tydelig at dette kommer av at det er fem fingre på en hånd.
- 1 = anácachá / anácachumá
- 2 = paunhca
- 3 = poíquirrí
- 4 = paquéquirrí
- 5 = ótinh
- 6 = ótinh anácachá («fem + én»)
- 10 = paquénepaquéne cúinh (bokstavelig «begge hendene»)
- 15 = paquénepaquéne cúinh ótinh
- 20 = paquénepaquéne cúinh nalhóqui chá múri (bokstavelig «begge hendene og føttene mine også»)
- 29 = paquénepaquéne cúinh nalhóqui chá múri ótinh paquéquirrí («begge hendene og føttene mine også + fem + fire»)
Etter 29 fins det ikke flere tallord. I nyere tid har det imidlertid blitt nødvendig for malekuene å uttrykke større tall, og i disse tilfella blir de spanske tallorda brukt.
Syntaks
[rediger | rediger kilde]Ordstilling
[rediger | rediger kilde]I maleku er ordstillinga forholdsvis fri, og det er kun enkelte restriksjoner. Det vanligste er at substantivet eller pronomenet som indikerer subjektet til et verb, kommer før verbet. Hvis substantivet eller pronomenet som indikerer objektet også er til stede, må det i dette tilfellet alltid komme mellom subjektet og verbet. Dette gir konstituentrekkefølga SOV. Hvis derimot substantivet eller pronomenet som indikerer subjektet, opptrer etter verbet, er det ingen restriksjoner på hvor i setninga objektet kan forekomme. Siden substantiv heller ikke markeres for kasus i maleku, kan slike konstruksjoner føre til tvetydigheter:
|
|
Spørresetninger
[rediger | rediger kilde]Ja/nei-spørsmål markeres med spørrepartikkelen má i begynnelsen av setninga:
|
Deklarativsetning:
|
|
Indigative spørsmål (spørsmål med spørreord) har alltid spørreordet i begynnelsen av setninga:
|
|
Relativsetninger
[rediger | rediger kilde]Relativsetninger kommer etter elementene som de modifiserer. De starter ofte med de relative pronomenene ó, som betyr «(den/det/de) som», eller óta, som betyr «når/da».
- a-rrá-cuánh-e ó rrp-tí-ye
- 3PERS.ABS-1PERS.ERG-se-REALIS som 2PERS.ERG-lete.REALIS
- «jeg ser/så han/hun/det som du leter/lette etter»
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Constenla Umaña, Adolfo (1998). Gramática de la lengua guatusa. Heredia, Costa Rica: Editorial de la Universidad Nacional.
- Constenla Umaña, Adolfo (2009). FL-3159 Guatuso/Malécu Jaíca I. San José, Costa Rica.