Mahisasaka
Mahīśāsakāḥ,[1][2] også kalt Āvantaka-vādinaḥ,[3][4] var en av de 18 eller 20 skolene i den tidligere buddhismen. Theravāda-skolens nedtegnelser forteller at Mahīśāsakāḥ-skolen oppstod under det første skismet i buddhismens historie i India. Sarvāstivāda er ifølge deres fremstilling en utløper fra Mahīśāsakāḥ.
Sarvāstivāda-skolens egne nedtegnelser hevder derimot at Mahīśāsakāḥ var en avlegger av Sarvāstivāda. Det samme hevder mahāyāna-tekster som er bevart på kinesisk. Det er derfor alminnelig akseptert at skolens opprinnelse går tilbake til uenighetene under det andre buddhistiske konsil.
Navnet Mahīśāsakāḥ sies å ha blitt oppkalt etter en regent med pali-navnet Mahiṃsāsaka (sanskrit: Āvantaka, tibetansk: Sa ston pa'i sde, kinesisk: 不可棄, pinyin: Bùkěqì Bù) som «omvendte sitt land» eller folk, og «renset sitt land».[5]
Mellom slutten av det andre århundre f.Kr. og begynnelsen av det første århundre f.Kr. oppstod Dharmaguptaka som en avlegger av Mahīśāsakāḥ.
Det evige nå
[rediger | rediger kilde]Skolens idéer hadde likheter med Mahāsāṅghika. Den benektet at fenomenene (dharmaene) eksisterer i fortid og fremtid. Det eneste som eksisterte var nåtiden. Tiden som sådan er en illusjon. Av samme årsak avviste skolen både læren om tingenes tomhet (shunyata) og den tradisjonelle buddhistiske læren om mangelen på et selv (anatman).
I prajñāpāramitā-litteraturen sies det at tingene og fenomenene er «tomme» for «egen eksistens» (svābhava), fordi de er relative og ikke absolutt virkelige. På samme måten benektes et «permanent» selv i et univers der ingenting er stabilt, men i en evig forandring. Ifølge prajñāpāramitā er tingenes forgjengelighet selve årsaken til lidelsen, som er den første av de fire edle sannheter.
Ifølge Mahīśāsakāḥ var «tomheten», mangelen på et permanent selv – og dermed også selve lidelsen, fraværende i nåtiden. Nåtiden er det eneste som eksisterer; den hadde ifølge skolen absolutt eksistens. Denne erkjennelsen er det springende punktet i lidelsens opphør, og den skulle ifølge Mahīśāsakāḥ inntreffe plutselig, og ikke gradvis.
I sitt verk Shobogenzo, ga Dōgen, grunnleggeren av Sōtō, en malende beskrivelse av tidens relativitet, og nåtidens realitet:
Når vi betrakter kysten mens vi seiler i en båt, oppleves det som om kysten beveger seg. Flyttes blikket nærmere båten, ser vi at det er dén som beveger seg. Når universet betraktes med en forvirret kropp og et forvirret sinn, får vi den feilaktige forestillingen at vårt sinn er permanent. Men hvis vi virkelig utøver Zen, og kommer tilbake til oss selv, ser vi at denne forestillingen var feilaktig.
Ved som er blitt til aske, blir ikke lenger ved. Av den grunn bør vi ikke hevde at det som nå er ved, tidligere «var» aske. ... Veden forblir i sin tilstand av ved ... Der er tidligere og senere stadier, men disse stadier er klart adskilte.
På samme måte er det med liv og død. Buddhismen lærer for eksempel at det ufødte også er det udødelige. Livet er et stadium av tid. Døden er et stadium av tid. De er som vinter og vår. Men i buddhismen sier vi ikke at vinteren «blir» vår, eller at våren «blir» vinter.[6]
Mahīśāsakāḥ er ikke Zen. Likevel har en japansk zen-lærer fra kamakuraperioden forklart tidens ikke-eksistens, i overensstemmelse med Mahīśāsakāḥ. I likhet med mahīśāsakāḥ, legger Zen vekt på at oppvåkningen skjer plutselig, og ikke trinnvis.
Mahīśāsakāḥ representerte en av de de 10 ontologiske synspunkter innenfor indisk og kinesisk buddhisme. I Kina ble skolen også kalt «den doktrinære retning som hevder at amsaskrita-dharmaene er uten fortid og fremtid.»[7][8]
Klosterdisiplinen
[rediger | rediger kilde]Mahīśāsaka er en av de få tidligere buddhistiske skolene, hvor de nedskrevne kloster-reglene (vinaya) er bevart for ettertiden. I året 413 ble teksten bragt til Det østlige Jin-dynastiet av Faxian. Mellom årene 423 og 434 ble den oversatt til kinesisk av Buddhajīva og Dàoshēng. Oversettelsen ble fullført ved Longguangsi, og bestod av 30 bokruller. Teksten har to rekonstruerte sanskrit-navn: Mahīśāsaka-vinaya og Pañcavargika-vinaya (Vinaya i fem kategorier).
Dens kinesiske tittel er 彌沙塞部和醯五分律 (pinyin: Míshāsāibù héxì wǔfēnlǜ, Wade-Giles: Mi-sha-sai-pu ho-hsi wu-fen-lü, koreansk: 미사색부화혜오분율, hangul: Misasaekbu hwahye obunyul, McCune-Reischauer: Misasaekpu hwahye obunyul, japansk: Mishsokubu wake gobunritsu, katakana: ミシャソクブワケゴブンリツ).[9]
Mahīśāsaka vinaya i fem kategorier (sammendrag)
[rediger | rediger kilde]Den kinesiske buddhistiske kanon inneholder også et sammendrag av teksten under tittelen «Mahīśāsaka vinaya i fem kategorier (eller deler)» (kinesisk: 彌沙塞五分戒本, pinyin: Míshāsāi wŭfēn jièbĕn, Wade-Giles: Mi sha se wu fen chieh pen, koreansk: 미사새오분계본).[10] Denne lille teksten, i en bokrull, ble oversatt av Buddhajīva i Yáng Dōu (楊都) i året 423 eller 424 (mellom det første og det andre året av Jĭng píng (景平) under dynastiet Liú sòng 劉宋)[11]
Mahīśāsakakarman
[rediger | rediger kilde]En annen vinaya-tekst med den rekonstruerte sanskrit-tittelen Mahīśāsakakarman, er bevart i to oversettelser til kinesisk.
Den første oversettelsen, i en bokrull, ble foretatt av Míng huī i året 522 (det tredje året av Pŭ Tōng (普通) under Liáng dynastiet) ved klosteret Jiàn chū sì (建初寺).[12] Dens kinesiske tittel er 五分比丘尼戒本 (pinyin: wŭfēn bĭqiūní jièběn, Wade-Giles: Wu fen pi ch'iu ni chieh pen, koreansk: 오분비구니계본).[13]
Den andre oversettelsen, også i en bokrull, ble foretatt av Ài Tóng i året 705 eller 706[14] (kinesisk: 彌沙塞羯磨本, pinyin: Míshāsāi jié móběn, Wade-Giles: Mi sha se chieh mo pen, koreansk: 미사새갈마본).[15]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Kinesisk: 摩醯奢娑迦, pinyin: Móxìshēsuōjiā, Wade-Giles: Mo hsi she so chia; koreansk: 마혜사사가, hangul og McCune-Reischauer: Mahyesasaga; japansk: Makeishasaka, katakana: マケイシャサカ; vietnamesisk: Ma hề xa sa ca
- ^ Også kjent på kinesisk som 彌沙塞部 (pinyin: Míshāsāi bù, Wade-Giles: Mi-sha-sai pu, koreansk: 미사색부, hangul: Misasaek bu, McCune-Reischauer: Misasaek pu, japansk: Mishasoku bu, katakana: ミシャソクブ, vietnamesisk: Di sa tắc bộ
- ^ Tibetansk: Bsrung ba pa'i sde, kinesisk: 不可棄部, pinyin: Bùkěqì Bù, Wade-Giles: Pu k'o ch'i pu, koreansk: 불가기부, hangul: Bulgagi Bu, McCune-Reischauer: Pulgagi Pu, japansk: Fukaki Bu, katakana: フカキブ, vietnamesisk: Bất khả khí bộ.
- ^ Āvantaka-vādinaḥ er også gjengitt på kinesisk som 化地部 (pinyin: Huàdì bù, Wade-Giles: Hua-ti pu, koreansk: 화지부, hangul: Hwaji bu, McCune-Reischauer: Hwaji pu, japansk: Keji bu, katakana: ケジブ, vietnamesisk: Hoá địa bộ)
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 31, tekst nr 1585, 15a23
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 82, tekst nr 2582, første bokrull
- ^ Kinesisk: 法無去來宗, pinyin: fǎ wú qùlái zōng, Wade-Giles: fa wu ch'ü-lai tsung, koreansk: 법무거래종, hangul: beop mu georae jong, McCune-Reischauer: pŏp mu kŏrae chong, japansk: hō mu korai shū, katakana: ホウムコライシュウ, vietnamesisk: pháp vô khứ lai tông
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 36, tekst nr 1736, 107a14
Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 86, tekst nr 1766, Nanjio, tekst nr 1590 - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 22, tekst nr 1421, Tripitaka Koreana, bind 22, tekst nr 895,
Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 39, tekst nr 972,Nanjio, tekst nr 1122 - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 22, tekst nr 1422, Tripitaka Koreana, bind 23, tekst nr 901
Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 41, tekst nr 980, Nanjio, tekst nr 1157 - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 55, tekst nr 2149, 300b:22
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 55, tekst nr 2154, 538a:14
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 22, tekst nr 1423, Tripitaka Koreana, bind 23, tekst nr 905
Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 41, tekst nr 986, Nanjio, tekst nr 1158 - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 55, tekst nr 2154, 619b:6
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 22, tekst nr 1424, Tripitaka Koreana, bind 23, tekst nr 916
Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 41, tekst nr 998, Nanjio, tekst nr 1153