Hopp til innhold

MS «Monte Rosa»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler passasjerskipet MS «Monte Rosa». For fjellmassivet i Alpene med samme navn, se Monte Rosa
MS «Monte Rosa»
«Monte Rosa» etter krigen, da det het «Empire Windrush».
Generell info
Andre navn1946 - 1954: «Empire Windrush»
SkipstypePassasjerskip
Bygget1931 ved Blohm & Voss, Hamburg (byggenr. 492)
Flaggstat1931 - 1933: Tysklands flagg Hamburg
1933 - 1945: Tysklands flagg Hamburg
1945 - 1954: Storbritannias flagg London
Rederi1931 - 1945: Hamburg - Südamerikanische Dampfschifffahrts-Gesellschaft
1945 - 1954: Ministry of War Transport
StatusSank etter brann i Middelhavet, 29. mars 1954
Sjøsatt4. desember 1930
Jomfrutur21. mars 1931
Tekniske data[a]
Lengde152,5 m
Bredde20,1 m
Dypgående8,1 m
Toppfart14 knop (marsjfart)
Hovedmaskin4 stk. MAN dieselmotorer
Ytelse6 800 bhk totalt
Tonnasje13 882 brt
Passasjerer1 372
Mannskap272

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

MS «Monte Rosa» var et passasjerskip som ble overlevert det tyske rederiet Hamburg-Südamerikanische Dampfschifffahrts-Gesellschaft, Hamburg i 1931. Skipet var byggnummer 492 ved verftet Blohm & Voss i Hamburg, og ble etter overleveringen satt inn i rute mellom Hamburg og Sør-Amerika. Etter 1933 ble MS «Monte Rosa» leid inn som KdF-skip (Kraft durch Freude), og seilte i denne rollen frem til utbruddet av andre verdenskrig, da hun ble rekvirert av den tyske Kriegsmarine.

Skipet ble ombygd til troppetransportskip, og gikk mellom Norge og Danmark med tropper og fanger. Skipet ble i juni 1944 skadet av en tidsinnstilt mine plassert av de norske motstandsmennene Max Manus og Gregers Gram, men greide å ta seg til havn. Etter krigen ble MS «Monte Rosa» tatt som krigsbytte av Storbritannia og omdøpt «Empire Windrush». Skipet ble skadet i en brann ombord i 1954, og sank kort tid etter under slep i Middelhavet underveis til verksted i Gibraltar.

Etter overleveringen la MS «Monte Rosa» ut på jomfruturen fra Hamburg til Rio de la Plata i Sør-Amerika 21. mars 1931. Hun gikk deretter i fast rute mellom Hamburg og Buenos Aires i Argentina sammen med de tre gjenværende søsterskipene sine[1] («Monte Cervantes», det fjerde søsterskipet, forliste i 1930). Fra 1934 og utover ble MS «Monte Rosa» utleid til organisasjonen Kraft durch Freude (KdF), og brukt til rimelige cruise for tyske arbeidere. I denne rollen besøkte hun også norske fjorder på Vestlandet.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av andre verdenskrig lå MS «Monte Rosa» i Hamburg, og 11. januar 1940 ble skipet rekvirert av den tyske Kriegsmarine og brukt som kaserneskip for soldater. I 1942 ble hun ombygd til troppetransportskip, og satt inn i trafikk mellom Danmark (Århus) og Norge. Oppgavene var å transportere tropper til og fra Norge, og fanger og jøder til Tyskland. Skipet fraktet 46 jøder fra Norge til Tyskland 20 og 26. november 1942, blant andre Richard Bernstein. Fra oktober 1943 til april 1944 tjenestegjorde MS «Monte Rosa» som hjelpeskip under reparasjonene av slagskipet «Tirpitz» i Altafjorden. I april 1944 var hun tilbake igjen i trafikk mellom Oslo og Danmark. I juni 1944 lå skipet i Oslo havn. I en dristig aksjon greide motstandsmennene Max Manus og Gregers Gram, i ly av nattemørket, å feste tidsinnstilte miner (limpet) på skroget. Ladningene detonerte da MS «Monte Rosa» var i nærheten av Øresund, og påførte skipet betydelige skader. MS «Monte Rosa» greide imidlertid å ta seg til havn for egen maskin.

Ifølge Odd Claus' selvbiografi Vitne til krig inntraff eksplosjonen ved femtiden om morgenen etter at skipet hadde forlatt Moss. Ombord var det tyske soldater som verken var syke eller sårede, men bare skulle hjem på permisjon, samt småbarnsmødre som ikke snakket tysk, men trolig hadde fått barn med tyske soldater (lebensborn). I avisen hadde det stått at for å hindre at skipet sank, hadde kapteinen stengt noen av skottene, slik at 200 soldater ble sperret inne og druknet.[2]

I januar 1945 ble hun gjort om til hospitalskip, og malt hvit med en grønn stripe langs skroget. I februar 1945 gikk skipet på en mine, og måtte slepes til Gotenhafen (dagens Gdynia i Polen) med 19 graders slagside. Her ble en midlertidig reparasjon utført, og MS «Monte Rosa» ble slept tilbake til København med 5 000 tyske flyktninger ombord. I mai 1945 ble skipet flyttet til Kiel, og i august tatt ut av tjeneste.

Etterkrigsårene

[rediger | rediger kilde]

18. november 1945 ble skipet beslaglagt av britiske styrker og tatt som krigsbytte. Hun ble underlagt Ministry of War Transport og slept til South Shields i England for å repareres og bygges om til troppeskip. I 1946 var skipet reparert, og ble omdøpt «Empire Windrush». Skipet ble kjent da hun brakte den første bølgen med immigranter fra Jamaica til Storbritannia i 1948. Skipets oppgaver ellers besto av troppetransporter til Sri Lanka, Hongkong, Singapore og Japan. 28. mars 1954 var «Empire Windrush» i Middelhavet utenfor Algerie, underveis fra Yokohama og Kure i Japan til Southampton. En eksplosjon og påfølgende brann i maskinrommet drepte fire maskinister, og gjorde at skipet ble evakuert. Det utbrente vraket ble forsøkt slept til Gibraltar, men sank underveis, utenfor kysten av Algerie.

MS «Monte Rosa» var et av fem søsterskip av Monte-klassen: «Monte Cervantes», «Monte Sarmiento», «Monte Olivia» og «Monte Pascoal». Alle fem var svært like av utseende, og hadde to hvite skorsteiner med et rødt bånd øverst. Ved levering var MS «Monte Rosa»s tonnasje 13 882 bruttoregistertonn. Etter ombyggingen i 1950 var tonnasjen økt til 14 651 bruttoregistertonn. Fremdriften ble besørget av fire sekssylindrede MAN firetakts dieselmotorer som drev to propeller. Oppgitt totalytelse var 6 800 hestekrefter, noe som ga en toppfart på 14,5 knop. Skipet hadde 1 372 køyeplasser, men selv om lugarene hadde forskjellig standard, var det ingen inndeling i passasjerklasser i fellesarealene. Som hospitalskip hadde hun 2 352 sengeplasser, og plass til 273 leger og sykepleiere.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rutetabeller for Hamburg-Südamerikanische Dampfschifffahrts-Gesellschaft Besøkt 18. desember 2008
  2. ^ Odd Claus: Vitne til krig (s. 23), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-14289-4