Hopp til innhold

MS «Aleksandr Pusjkin»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
MS «Aleksandr Pusjkin»
MS «Александр Пушкин»
MS «Aleksandr Pusjkin» liggende forankret og tendrer passasjerer i august 1970
Generell info
Andre navn1991–2021: «Marco Polo»
SkipstypeMotorskipPassasjerskipAtlanterhavsskipCruiseskip • Troppeskip
Skipsklasse
Ivan Franko-klassen
Bygget1965 ved Mathias-Thesen-Werft (byggenr. 126)
Flaggstat Sovjetunionen
RegisterKlasseselskap
PCCCP
RegisterhavnLeningrad (1965–1984)
Vladivostok (1984–1991)
EierFar East Shipping Company (1985 - 1991),
Baltic Line (1965 - 1985),
Orient Lines (1991 - 2008)
RederiOperatør
Østersjøens shippingkompani
StatusOpphugget i Alang i 2021
Kjølstrekking18. juni 1963
Sjøsatt26. mars 1964
Overtatt14. august 1965
Hugget2021
KallesignalUERU
IMO‑nr.6417097
MMSI‑nr.308693000
Tekniske data[a
SkrogDesign
Seefa 750
LengdeLOA: 176,28 m (578 ft)
Bredde23,55 m (77 ft)
Dypgående8,20 m (27 ft)
Toppfart20,5 kn (38 km/t)
Hovedmaskin2 × Sulzer-Cegielski dieselmotorer
Ytelse21 000 SHK / 15 447 kW
Tonnasje19 860 BRT
Lasteevne5 180 TDW
Lasteevne5 180 tonn
Passasjerer650 pax
Mannskap220 crew

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

MS «Aleksandr Pusjkin», originalt skrevet: «Александр Пушкин», (IMO: 6417097) var et sovjetisk-registrert kombinert havgående cruise- og atlanterhavsskip som tilhørte det sovjetiske rederiselskapet Østersjøens shippingkompani (БМП eller BSSC). Skipet opererte transatlantiske kryssinger over Nord-Atlanteren mellom Leningrad i SSSR og Montréal i Canada i perioden 1965–1975[1], og kombinerte dette med cruise fra Montréal til Saint-Pierre og Miquelon i Bahamas og Havanna i Cuba.

Skipet ble bygget i 1965 av Mathias-Thesen-Werft Wismar i DDR, som det andre skipet i rekken av totalt fem skip i Ivan Franko-klassen.[2] De andre var søsterskipene «Ivan Franko», «Taras Sjevtsjenko», «Sjota Rustaveli» og «Mikhail Lermontov», henholdsvis bygget i 1964, 1966, 1968 og 1972.[3][4][5][6]

I 1975 ble skipet ombygd med forlenget overbygg foran broen som ga skipet nye og større salonger, så vel som mange andre store forbedringer om bord.[1] Etter sammenbruddet av SSSR i 1991 ble skipet solgt til det britiske rederiselskapet Orient Line som sendte skipet til Neorion verft i Syros i Hellas hvor hun gjennomgikk omfattende ombygginger til et heltids cruiseskip.[1] Skipet ble omdøpt til «Marco Polo» og satt inn i cruisefart i 1993 med seilinger til Middelhavet, men også til uvanlige destinasjoner som Sørøst-Asia, Afrika og Antarktis.[1]

I 1998 ble skipet solgt til Norwegian Cruise Line (NCL) som også ble solgt i 2000 til det malaysiske kasinoselskapet Star Cruises.[1] Selv om skipet fortsatte sin tjeneste for Orient Line var ledelsen i NCL/Star Cruises merkbar med dårlige forhold, dette ga stor innvirkning på mannskapet og til passasjerene om bord, som førte til at skipet ikke lenger ble lønnsom.[1] I 2007 ble skipet solgt til det greske eierselskapet Global Maritime som chartret ut skipet til det tyske reisebyråselskapet Transocean Tours.[1] Fra 2010 ble skipet chartret ut til det britiske cruiserederiet Cruise & Maritime Voyages (CMV) som opererte skipet med seilinger fra England til Sør-Amerika under vintermånedene på den nordlige halvkule, og til Nord-Europa og Middelhavet i sommermånedene, samt en storslått cruise jorda rundt.[1]

I juli 2020 gikk CMV konkurs og solgte skipet på auksjon i oktober samme år til det vinsentiske selskapet Highseas, som hadde annonsert å omgjøre skipet til et flytende hotell i Dubai.[7] Disse planene ble aldri realisert og skipet ble allerede etter to måneder solgt på nytt, denne gang til det indiske skipsopphuggingsselskapet Atam Manhohar Ship breakers, som sendte skipet til Alang i India for opphugging.[8][9] 14. januar 2021 ble skipet grunnsatt på stranden i Alang.

Konstruksjon

[rediger | rediger kilde]

Skipet ble bygget ved Mathias-Thesen-Werft i Wismar i Øst-Tyskland (DDR) som verftets byggenummer 126[2], og var det andre nybygget i rekken av totalt fem skip av skrogdesigntypen Seefa 750. Hun ble kjølstrukket den 18. juni 1963 og sjøsatt 26. mars 1964 ved Wismar-verftet.[2][10] Skipet ble navngitt «Aleksandr Pusjkin» (russisk: «Александр Пушкин») etter den russiske poeten Aleksandr Pusjkin.[1]

Den 14. august 1965 ble skipet overlevert fra Wismar-verftet til det sovjetiske rederiselskapet Østersjøens shippingkompani (russisk: Балтийское морское пароходство, БМП)[1], som satte skipet inn i transatlantisk fart mellom Leningrad i Sovjetunionen (SSSR) og Montréal i Canada, kombinert med cruisefart til Saint-Pierre og Miquelon i Bahamas og Havanna i Cuba.

Dekk og fasiliteter

[rediger | rediger kilde]
Nr. Dekk Fasiliteter Ref.
9 Observasjondekk Observasjonsplattform [11]
8 Brodekk White Nights Bar
7 Soldekk Soldekk
6 Båtdekk Salong, utendørs svømmebasseng og passasjerlugarer
5 A-dekk / Salongdekk Salong, Nord Palmyra, Cafe Penguin, butikker, postkontor, kiosk, kino, Friendship Bar, røkesalong, bibliotek, spillrom, frisør- og skjønnhetssalong, Rusalka Bar og innendørs svømmebasseng
4 B-dekk / Promenadedekk Massasjebad, badstue, gymnasium, suiter og passasjerlugarer

Suiter: Anna, Olga, Natasha og Tatjana

3 C-dekk / Hoveddekk Restaurant og passasjerlugarer
2 D-dekk / Andre dekk Informasjonsskranken og passasjerlugarer
1 E-dekk / Tredje dekk Passasjerlugarer

Tekniske spesifikasjoner

[rediger | rediger kilde]

Størrelse og dimensjoner

[rediger | rediger kilde]

MS «Aleksandr Pusjkin» hadde ved overlevering en tonnasje på 19 860 BRT og en lasteevne på 5 180 TDW.[2] I 1975 ble skipet ombygd med forlenget overbygg som ga skipet en ytterligere tonnasje på 20 064 BRT.[1] Skipet måler en LOA på 176,28 meter, en bredde på 23,55 meter og en dypgående på 8,20 meter.[2]

Maskin og fremdrift

[rediger | rediger kilde]

Hovedmaskineriet om bord på «Aleksandr Pusjkin» var bestående av to 7-sylindede Sulzer-Cegielski 7RND76 dieselmotorer som produserte maks. elektrisk kraft på 21 000 SHP / 15 447 kW, som ga skipet en toppfart på 20,5 knop (38 km/t).[2]

Klassifikasjon

[rediger | rediger kilde]

MS «Aleksandr Pusjkin» var ved overlevering i 1965 klassifisert i det sovjetiske klassifikasjonsselskapet PCCCP.[10]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j k «Soviet MS Ivan Franco "Poet" Class Liners». ssmaritime.com. Besøkt 25. april 2024. 
  2. ^ a b c d e f «M/S ALEKSANDR PUSHKIN (1965)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 25. april 2024. 
  3. ^ «M/S IVAN FRANKO (1964)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  4. ^ «M/S TARAS SHEVCHENKO (1966)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  5. ^ «M/S SHOTA RUSTAVELI (1968)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  6. ^ «M/S MIKHAIL LERMONTOV (1972)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  7. ^ News, Cruise Industry. «Here's What an Entire Cruise Fleet Sold for at Auction - Cruise Industry News | Cruise News». https://cruiseindustrynews.com/ (på engelsk). Besøkt 25. april 2024.  Ekstern lenke i |verk= (hjelp)
  8. ^ «UK cruise ships scrapped in India's 'ship graveyard'» (på engelsk). 2. mars 2021. Besøkt 25. april 2024. 
  9. ^ «MS Marco Polo Reaches the End and Beached in India». Cruise Hive (på engelsk). 14. januar 2021. Besøkt 13. november 2021. 
  10. ^ a b «Marco Polo – Design Seefa 750 (DDR), Ivan Franko». fleetphoto.ru (på engelsk). Besøkt 25. april 2024. 
  11. ^ «Baltic Shipping Co. ALEXANDR PUSHKIN Deck Plan Brochure Color Photos USSR Ship». eBay (på engelsk). Arkivert fra originalen 25. april 2024. Besøkt 25. april 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Autoritetsdata