Hopp til innhold

Lysistrata

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lysistrata
Aubrey Beardsleys ikoniske illustrasjoner til Lysistrata, 1896.
orig. Λυσιστράτη
Forfatter(e)Aristofanes
SpråkGammelgresk
Tilblivelse412 f.Kr. (Julian)
SjangerKomedie
Utgitt411 f.Kr.
Lysistrata på Commons

Lysistrata (attisk gresk: Λυσιστράτη, Lysistrátē, «Hæroppløser») er ett av de bevarte skuespill som ble skrevet av den attiske komedieforfatteren Aristofanes i antikkens Hellas. I sin tid fantes det 44 komedier av ham i biblioteket i Alexandria, men kun 11 er bevart til vår tid, skjønt det er mer enn fra noen annen komedieforfatter.[1] Blant hans andre kjente stykker er Skyene og Froskene. Lysistrata ble opprinnelig oppført i antikkens Athen i år 411 f.Kr.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Mens de greske tragediene var hovedsakelig opptatt med emner fra gresk mytologi og religion, hentet komedieforfatterne sitt stoff fra «samtidens verden i hele dens mangfoldighet: politikk, skikk og bruk, moter og manerer, idealer, laster, nymotens meninger og døde tradisjoner, hærførere og soldater, bønder og filosofer, moteløver og slaver.»[2] Således kunne de ta i bruk alle de stilistiske effekter de kunne tenke seg for å utgyte en strøm av hån og skjellsord. I den tiden da Peloponneskrigen raste og Athen var hardt presset, særlig etter det store nederlaget med den sicilianske ekspedisjon (415-413 f.Kr.). I henhold til Robin Lane Fox: «Blant athenerne, til tross for den sicilianske fiasko og det brutale kuppet i 411, var disse årene, utrolig nok, en ekstrem kulturell styrke. De tidligste månedene av 411 så to av Arisofanes’ komiske mesterverk, Lysistrata og Kvinnene ved Thesmoforiafesten, begge spilte morsomt med kjønnsroller...»[3]

I en tid med langvarig krig gjorde Aristofanes seg til en talsmann for fred, noe som er teamet i Lysistrata. I Akarnerne ( 425 f.Kr.) lot dikteren en bonde slutte fred med fienden under Peloponneskrigen, og med hodet på blokken forsvarte bonden (og forfatteren) sin og fredens sak. I Freden (421 f.Kr.) er samme tema igjen behandlet ved at en bonde plaget av krigen reiser til himmels på en tordivel, på scenen ved hjelp av teaterets heisanordning, for å bevege gudene til å stifte fred.[1] At Athens publikum og ikke minst politikere aksepterte at Aristofanes kunne slippe unna med kontroversielle temaer, ikke minst hans brodd og verbale dolkestikk mot Perikles og andre folkevalgte (skjønt Perikles’ etterfølger Kleon forsøkte å få ham tiltalt),[4] mot jurydomstolene og mot krigen med Sparta. Muligens for at stykkene hans inneholdt argumenter fra begge sider i de mange stridsspørsmålene,[2] og at publikum ikke så på ham «som den uforbeholdne politiske fiende slik han ofte framstilles hos moderne forskere.»[5] Samtidig var det saftig og grovkornet språk i Lysistrata, og hans andre, spekket med bitende skjellsord, navn på kjønnsorganer og annet som setter moderne oversettelser på prøve.[6] Rundt 2000 år senere, i 1873, ble Lysistrata forbudt i USA grunnet stykket ble oppfattet som obskønt og umoralsk.[7]x

Handling

[rediger | rediger kilde]
Lysistrata erklærer fred. Oppsetning i New York, 2008.

Det er en komisk fortelling om en kvinnes usedvanlige misjon for å få en slutt på Peloponneskrigen. Innledningsvis er det følgende dialog hvor Lysistrata maner til at kvinnene må ta saken i egne hender for å få slutt på krigen:

Kalonike: «Aten vil seire.»
Lysistrata: «Aldri! Etter to, tre slag med seier kommer andre hærer til å vinne. Slik har historien bestandig vært, og blir slik. Det som vi kvinner nå må gjøre er å bryte den tråden som forbinder slag med slag og menn med menn. Og derfor har jeg bedt deg komme hit, og noen fra Sparta, Theben og Kprint for å få slutt på krigen, redde hele Hellas. Nå er det tid for kvinnene og kvinnevåpen.[8]

Kvinnen Lysistrata overtaler andre greske kvinner til å nekte sine menn seksuell omgang ved å gå til «sexstreik» for å tvinge mennene i Athen og Sparta til forhandlingsbordet og sørge for fred. Denne strategien sørget derimot for å oppflamme en strid mellom kjønnene. Metoden fører til direkte ubehag for svake sjeler som har vanskeligheter for å motstå sin seksuallyst, noe Aristofanes utnytter for dens komiske effekt. Lysistrata holder all ettergivenhet i sjakk med støtte fra spartanerinnen Lamito. Den seksuelle komikken settes direkte på spissen i den scenen hvor Myrrhine holder sine kjærlighetssultne mann på pinebenken for til slutt forlate ham med sin utilfredsstilte lyster.[9]

Kvinnene har forskanset seg Akropolis, en borg som troner over Athen, og som rommer bystatens skattekammer, noe som er nødvendig for at mennene skal kunne fortsette krigføringen. Lampito reiser ut for å spre kvinnekampens budskap, mens de øvrige kvinnene venter på mennenes reaksjon bak Akropolis’ porter. Mens koret av gamle menn forebereder angrepet mot porten, bevæpnet med tunge bjelker og brennende fakler, ankommer et kor av gamle kvinner, som bærer spann med vann. De to gruppene utveksler trusler og fornærmelser, men til sist vinner vannet, og ilden og mennene må trekke seg tilbake.

I Aristofanes’ komedier er det alltid en eiendommelig form for duell med ord, som kalles agon, som gjerne framføres av egne kor.[10] Da stykkets kor av gamle menn, som forgjeves har forsøkt å storme Akropolis, og kvinnenes kor, som har stått i skarp ordstrid med hverandre, til sist blir slått sammen, foregriper det fredsavtalen.[11]

Aristofanes lar det ligge et alvor bak komikken. I Lysistratas avsluttende tale, hvor hun minner de splittende gresk folkene om deres fellesskap, og maner til fred og fordragelighet, «er noe av det vakreste og alvorligste Aristofanes har skrevet.»[11]

Kommentar

[rediger | rediger kilde]
Plakat ved en kvinnemarsj i Oakland, California, i 2017.

Skuespillet er bemerkelsesverdig for sin avsløring av de seksuelle forholdene i et mannsdominert samfunn og for tekstens hyppige bruk av tvetydigheter, og for dens bruk av dagligtalens betegnelser på kjønnsorganer. Den dramatiske strukturen representerer en endring fra konvensjonene til den gamle komedie i Athen, en tendens som er typisk for denne forfatterens karriere. Stykket ble produsert det samme året som Kvinnene ved Thesmoforiafesten, et annet stykke som fokuserte på kjønnsroller, kun to år etter Athens katastrofale nederlag i den sicilianske ekspedisjon.

Oversettelser til norsk

[rediger | rediger kilde]

Lysistrata har blitt gjentatte ganger satt opp på norsk i moderne tid, blant annet på Nasjonalteateret i Oslo. Stykket ble utgitt i norsk bearbeidelse ved Gunnar Larsen i 1933.[12] Stykket er oversatt til norsk og utgitt i 1977 av Bjørn Endreson. I 1982 hadde Svein Selvig hadde en oversettelse for Nasjonalteateret,[13] Ragnar Olsen gjorde en nordnorsk oversettelse i 2010 for Hålogaland teater.[14] Stykket har blitt satt opp på norsk ved en rekke teatre, som Nasjonalteateret, Hålogaland teater, samt også Telemark teater, som nå heter Teater Ibsen[15] Stykket ble utgitt som en barnebok kalt HALD FRED! Lysustrata og Om freden, gjenfortalt for barn av Sofia Zarambouka[16] Stykket er diskutert i Maja Lise Rønneberg Rygg som teaterhistorie i Frå Hellas til happening, utgitt i 1988,[17] og ideologisk hos Mary Beard i Kvinner & makt, norsk utgvelse i 2018.[18]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1, Oslo: Gyldendal norsk forlag, ISBN 82-05-11663-6; s. 47_41
  2. ^ a b Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 82-00-05351-2; s. 87.
  3. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classical World, Penguin History, ISBN 978-0-14-102141-6; s. 164.
  4. ^ Benz, Gerhard (1971): «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie 1, Cappelens forlag, s. 350
  5. ^ Finley (1980), s. 88.
  6. ^ Karavelos, Alexandros; Sidiropoulou, Maria (februar 2024): «Offensiveness and sexual blackmailing in Aristophanes’ Lysistrata», Journal of Pragmatics, 221, s. 137-149
  7. ^ Portman, Guy (13. juni 2014): «Controversial Authors (Part 7)», Guyportman.com
  8. ^ Aristofanes (1977): Lysistrata. Norsk versjon ved Bjørn Endreson, Oslo: Gyldendal norsk forlag, ISBN 82-05-09317-2; s. 10 (via Nasjonalbibliotekets digitale blabok)
  9. ^ Benz (1971), s. 354.
  10. ^ Breitholtz (1979), s. 40.
  11. ^ a b Benz (1971), s. 354.
  12. ^ Aristofanes (1933): Lysistrata, oversatt av Gunnar Larsen, Oslo: Gyldendal norsk forlag
  13. ^ Aristofanes (1982): Lysistrata, oversatt av Svein Selvig, Nationaltheatret
  14. ^ Aristofanes (2010): Lysistrata, oversatt av Ragnar Olsen for Hålogaland teater
  15. ^ Aristofanes (1976): Lysistrata på Telemark teater
  16. ^ Zarambouka, Sofia (1980): Hald Fred!, oversatt av Torjan Hatteland. Bokklubbens barn
  17. ^ Rygg, Maja Lise Rønneberg (1988): Frå Hellas til happening, Oslo: Gyldendal norsk forlag
  18. ^ Beard, Mary (2018): Kvinner & makt : et manifest, oversatt av Inger Sverreson Holmes, Oslo: Cappelen Damm

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lysistrata&oldid=24992630»