Hopp til innhold

Lukian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Lukian av Samosata»)
Lukian
Et fiktiv portrett fra 1600-tallet av Lukian.
Fødtca. 120[1][2][3]Rediger på Wikidata
Samosata[4][3]
Dødca. 180[5][6]Rediger på Wikidata
Athen[7]
BeskjeftigelseSkribent, satiriker, filosof, biograf, lyriker Rediger på Wikidata

Lukian (gresk Λουκιανὸς Σαμοσατεύς, latin Lūciānus; født ca. 120, død etter 180 e.Kr.) var en assyrisk forfatter og retoriker som skrev på gresk. Han er mest kjent for sine satiriske tekster der han latterliggjør samtidens filosofer og motiver fra gresk mytologi og historie. Den første trykte utgaven av Lukians arbeid ble utgitt i Firenze i Italia i 1499.

Lukian ble født mellom år 115 og år 120 i Samosata i den romerske provinsen Syria (dagens Samsat i det sydøstlige Tyrkia). Restene av den antikke bosetningen gikk tapt i moderne tid da Atatürk-demningen oversvømmet området.

Vi vet lite om Lukians liv, og det vi vet, stammer utelukkende fra hans egne tekster. I teksten Drømmen forteller Lukian at han kom fra en familie med små økonomiske ressurser, og at foreldrene satte ham i lære hos onkelen for å bli billedhugger. På sin første dag på verkstedet ødela han imidlertid en marmorblokk og fikk bank av onkelen. Den påfølgende natten drømte Lukian at Billedhuggerkunsten og Dannelsen (gresk paideia) kom til ham i skikkelse av to kvinner som ba ham velge én av dem. Lukian valge Dannelsen. Denne historien er nok i stor grad oppdiktet, men viser at Lukian trolig kom fra en familie med relativt høy status: billedhuggerkunst var et høyt ansett og potensielt godt betalt yrke, samtidig som familien tydeligvis hadde råd til å la sønnen velge mellom dette og språkstudier. Lukian har derfor trolig overdrevet familiens dårlige økonomi.

Lukian fikk sin utdannelse innen retorikk, trolig i Jonia som var et av de viktigste sentrene for den intellektuelle bevegelsen som vanligvis går under navnet den annen sofistikk. Retorikk er et erverv hvor man argumenterer i forsamlinger, skriver innlegg for andre, og lærer seg kunsten å argumentere. Men Lukians praksis var å reise rundt og holde underholdende, improviserte foredrag, og i den egenskap kan han ha hatt en posisjon som Dario Fos i dag. Slik reiste Lukian rundt i Jonia (Tyrkia) og på fastlandet i Hellas, til Italia og helt til Gallia, og vant mye berømmelse og rikdom. Han døde en gang etter år 180, muligens i Egypt.

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Det er bevart vel 80 tekster under Lukians navn; av disse regnes vel 70 for å være ekte. Lukians forfatterskap kan grovinndeles i fire kategorier: dialoger, essays, prosatekster og biografier.

Oppfinner av to litterære genrer - komisk dialog og science fiction

[rediger | rediger kilde]

På Lukians tid var det populært å trekke eldre litterære genrer frem i lyset, såsom Herodots historieskriving og Platons dialoger. Lukians bidrag til denne typen renessanse var å gi Platons dialoger en komisk vinkling. Slik oppfant han den komiske dialogen, som senere ble benyttet av blant andre Erasmus av Rotterdam og Oscar Wilde.[8] Lukians verker ble oversatt av Erasmus og Thomas More, og inspirerte disse to til å bringe ironien inn i litteraturen som virkemiddel. Lukian ble populær lesning på 1500-tallet, selv om Luther, som ikke kjente stort til ham, avskrev ham som ateist (og vel også fordi Erasmus verdsatte ham). Den fromme katolikken Thomas More verdsatte Lukians vidd og satire.[9]

William Strang, 1894: Kjempeedderkoppenes angrep.

I En sannferdig historie, kanskje Lukians mest kjente verk, parodierer han noen underlige historier som Homer forteller i Odysseen og noen ynkelige fantasier som var populære i hans samtid. Lukian foregriper her nyere fiktive temaer som reiser til månen og Venus, utenomjordisk liv og kriger mellom planetene århundrer før Jules Verne og H. G. Wells. Lukian kan med rette kalles far til science fiction,[10] selv om han ikke gjør noe forsøk på å forklare sine flygende skip vitenskapelig.[11]

Hovedtyngden av Lukians forfatterskap er hans vel 40 satiriske dialoger, for eksempel Gudesamtalene og Hetæresamtalene. I hans Symposion, så langt unna Platons forelesning som man kan komme, blir middagsgjestene fulle, forteller grove historier og oppfører seg dårlig og uverdig. Hans Philopseudes (gresk for «Elsker av løgner», dvs «Løgnhalsen») er en rammefortelling som inkluderer den opprinnelige versjonen av Trollmannens læregutt. Hos Lukian er trollmannen en egyptisk magiker ved navn Pankrates.[12] I 1789 utga Goethes venn Christoph Martin Wieland den første fullstendige, tyske oversettelsen av Lukians verker, medregnet Philopseudes. Historien om trollmannens læregutt inspirerte Goethe til diktet Der Zauberlehrling, som igjen inspirerte det musikkstykket av Paul Dukas som Walt Disney tok med i sin film Fantasia,[13] der Mikke Mus opptrer som læregutten.

Dialogen Erōtes eller Amores som hevdes å være av Lukian, er sannsynligvis ikke hans arbeid, men skrevet av en ukjent forfatter, identifisert som «pseudo-Lukian».

Forfatterskapet inkluderer deklamasjoner, essay både av smigrende og av sarkastisk art, samt komiske dialoger og symposia med satiriske roller, bestrødd med sitater i uvanlige sammenhenger, satt sammen for å overraske og provosere.

Statue av slangeguden Glykon som ble lansert av svindleren Aleksander fra Abonotekhos.

Biografier

[rediger | rediger kilde]

Det er bevart 3 biografier skrevet av Lukian: Aleksander eller Den falske profet, Om Peregrinos' bortgang og Demonaks. I biografien Aleksander eller den falske profet redegjør han for karrieren til Aleksander fra Abonotekhos[14] som grunnla kulten for slangeguden Glykon. Kulten var spesielt knyttet til helbredelse og spådommer, og blir av Lukian karakterisert som en svindel iscenesatt av Aleksander for å vinne rikdom og berømmelse.

Om Peregrinos’ bortgang omhandler den kyniske filosofen Peregrinos, også kalt Protevs, som startet sin karriere som leder av en kristen gruppering hvor han dro fordel av kristnes sjenerøsitet og tillit inntil han ble avslørt som hykler. Dette skriftet er ett av de tidligste kildene til hedenske oppfatninger og beskrivelse av kristendommen. I Demonaks forteller Lukian om en annen kynisk filosof, men med en positiv vinkling. Demonaks framstår her som et filosofisk ideal og som en refser av dumskap og moralsk hykleri.

Temaer og teknikker i Lukians forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Lukian uttrykker seg som en tilhenger av Epikur i satiren mot Alexander fra Abonotekhos, som hadde brent en bok av Epikur:

hvilke velsignelser denne boken gir sine lesere og hvilken fred, beroligelse, og frihet den gir dem, frigjør dem slik som den gjør fra terror og gjenferd og varsler, fra forgjeves håp og rikelige lengsler, utvikle dem i fornuft og sannhet, og virkelig forfine deres forståelse, ikke med brannfakler og gåsefjær og den slags tåpeligheter, men med rett tenkning, sannferdighet og redelighet.

Ellers fremstår ikke Lukian som epikureer, men orienterer seg mer i retning av kynikerne og deres livssyn.[15]

Omtale av kristne

[rediger | rediger kilde]

Lukian hadde arameisk som morsmål, skrev på gresk, og bodde i Romerriket under fremveksten av kristne menigheter. I sin novelle Peregrinos endeligt gir han en av de tidligste beskrivelsene som finnes av en kristen menighet observert utefra: «De stakkarene innbiller seg at de vil bli udødelige og leve evig ved å tilbe denne korsfestede sofisten og leve under hans lover. Derfor forakter de ting av denne verden, og betrakter dem som felles eiendom. De får overlevert læresetningene gjennom tradisjon, uten noe avgjørende bevis. Hvis en svindler kommer inn blant dem, skaffer han seg derfor kjapt rikdom ved å føre disse enkle menneskene bak lyset.»[16]

«Peregrinus erfarte de kristnes bemerkelsesverdige visdom ved å lære deres prester og skrivere i Palestina å kjenne. Naturligvis fikk han dem i løpet av kort tid til å se ut som barn, med seg selv som profet og lederskikkelse.» Peregrinus skal ha tolket de kristnes bøker for dem, og selv ha skrevet nye.[17] Interessant nok omtaler ikke Lukian Jesus ved navn, men som en sofist, som Lukian også selv var.

I en parodi over mysteriereligioner skriver Lukian: «Hvis noen ateist eller kristen eller epikureer er kommet som spion til denne festivalen, burde han flykte herfra.»[18]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Lucian, Works, Loeb Classical library, 8 bind

Norske oversettelser av Lukian

[rediger | rediger kilde]
  • En hyllest til flua og andre personportretter, oversatt av Aslak Rostad, Gyldendal Norsk Forlag 2014, ISBN 978-82-05-47306-5.
  • Menippeiske satirer, oversatt av Aslak Rostad, Villanden Forlag 2009, ISBN 978-82-997869-2-8.
  • Eit ordskifte um idrott (Anacharsis), umsett frå gresk av Eiliv Skard, Samlaget 1992, ISBN 82-521-4063-7.
  • Overtro og trolldom hos de gamle grekere: med en oversettelse av Lukians "Løgnhalsen" av S. Eitrem, Erichsen 1922.
  • Samtaler i de Dødes Rige, oversatt av Lyder Sagen, København 1803

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118575228, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Oxford Classical Dictionary (4th rev. ed.), Oxford Classical Dictionary ID 3779, besøkt 30. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Treccani-leksikonet, Enciclopedia Italiana-ID luciano-di-samosata[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Lucianus[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lucian, besøkt 30. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Great Russian Encyclopaedia (digital version), Den store russiske encyklopedi artikkel-ID 2150308, besøkt 30. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ BnFs generelle katalog, BNF-ID 13745346z, besøkt 15. april 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Oliver Tearle om Lukian
  9. ^ C.R. Thompson: The Translations of Lucian by Erasmus and S. Thomas More (s. 1-2), 1939
  10. ^ https://www.smithsonianmag.com/history/intergalactic-battle-ancient-rome-180961416/
  11. ^ Oliver Tearle om Lukian
  12. ^ [1] Lukian: Løgneren kap. 250-51
  13. ^ (PDF) In Search of the Sorcerer's Apprentice: between Lucian and Walt Disney | Damian Kalitan - Academia.edu
  14. ^ «Aleksander fra Abonotekhos». Arkivert fra originalen 17. februar 2024. Besøkt 2. april 2021. 
  15. ^ Aslak Rostad: En hyllest til flua og andre personportretter[død lenke]
  16. ^ Bamber Gascoigne: De kristne (s. 4), forlaget Grøndahl, Oslo 1978, ISBN 82-504-0275-8
  17. ^ Magnus Scheel Andersen: https://ku-dk.academia.edu/MagnusScheelAndersen] Jesus the Philosopher and Sophist. Two classical views on Christianity and Jesus: Galen and Lucian of Samosata, pdf (s. 8)
  18. ^ Professor W.G. de Burgh: The legacy of the ancient world b. 2 (s. 339), Penguin books, 1923, genoptrykt i 1955.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: