Gallia

Artikkelen inngår i serien om Frankrikes historie
Eldre historie
Gallia Frankerne Merovingerne (410–751) Karolingerne (751–987) Huset Capet (987–1328) Huset Valois (1328–1589) Bourbon-dynastiet (1) (1589–1830)
Nyere historie
Den franske revolusjon (1789–1799) Terroren (1793–1794) 1. republikk (1792–1804) 1. keiserdømme (1804–1814) Bourbon-restaurasjonen (1814–1830) Julimonarkiet (1830–1848) 2. republikk (1848–1852) 2. keiserdømme (1852–1870) Pariskommunen (1871) 3. republikk (1870–1940) Vichy-regimet (1940–1944) 4. republikk (1946–1958) 5. republikk (1958– )

Gallia (Latin: Gallia, gresk: Galatia) var på sitt meste et område i Vest-Europa, som i dag er Frankrike, Belgia, i tillegg til de vestlige deler av Sveits, Po-sletten i Nord-Italia, og delene av Nederland og Tyskland på vestsiden av Rhinen. Gallerne snakket gallisk (en tidlig variant av keltisk). Ifølge Julius Cæsar var gallisk ikke det samme som aquitansk og belgisk. I henhold til hva som kan leses fra arkeologiske undersøkelser tilhørte gallerne jernaldersivilisasjonen La Tène-kulturen som strakte seg over hele Gallia, foruten også øst til Raetia, Noricum, Pannonia og sørvestlige Germania.

Kopi av en del av gallisk krigsbanner, 100-tallet f.Kr. fra Soulac-sur-Mer (Keltermuseet i Hallein i Salzburg).

I 281 f.Kr. slo en stor gruppe gallere, angivelig 10 000 krigere samt kvinner og barn, seg ned i Thrakia, mens en annen gruppe, ledet av høvdingen Brennus beseiret romerske soldater i et slag en gang rundt 390 f.Kr. i kjølvannet av den galliske invasjonen av Balkan i tiden 281-279 f.Kr. da galliske bosettere flyttet seg så langt unna som til Lilleasia. De slo seg til slutt ned i det østlige Frygia og i Kappadokia, i en region som fikk navnet Galatia etter dem.

I løpet av 200- og 100-tallet f.Kr. falt Gallia inn under romersk styre. Gallia Cisalpina ble erobret i år 203 f.Kr. og Gallia Narbonensis i 123 f.Kr. Gallia ble invadert av kimbrere, en germansk stamme, og teutonere, en annen germansk stamme, etter 120 f.Kr., men som ble slått tilbake av romerske styrker i 101 f.Kr. Julius Cæsar greide til sist å underkaste de gjenværende delene av Gallia i hans krigstokt i tiden 58 til 51 f.Kr. Romersk kontroll over Gallia varte i fem århundrer inntil den siste romerske utbryterstat, besittelsen Syagrius (eller Soissons), falt for frankerne i år 486 e.Kr. I løpet av den romerske epoken hadde den galliske kulturen blitt blandet til en gallo-romersk kultur og gallisk språk var sannsynligvis utdødd ved 500-tallet.

Navn

Kart av Gallia c. 58 f.Kr.

Navnene Gallia og Galatia er av usikker opprinnelse, enten fra et tidligere stammenavn, eller et eksonym. Birkhan (1997) betraktet et rotord *g(h)al- "mektig" (urindoeuropeiske *gelh, godt attestert i keltisk og med slektskap i baltisk-slavisk), men spekulerer på om navnet også kan ha blitt tatt fra en elv med navnet Gallos, sammenlignbar med navnene Volcæ og Sequani, som er sannsynligvis avledet fra hydronymer. Det har også vært forsøk på å spore Keltoi og Galatai til felles opprinnelse. Det er mest sannsynligvis at disse begrepene har sin opprinnelse fra mindre stammer, *Kel-to og/eller Gal(a)-to-, som var de tidligste galliske stammene som kom i kontakt med den romerske verden, men som siden har forsvunnet eller oppgått i andre stammer uten å etterlate seg spor i de historiske nedtegnelsene.

Den jødiske historikeren Josefus hevdet at gallere nedstammet fra Gomer, en sønnesønn av Noah. Hellenistisk etiologi forbinder navnet med Galatia (først attestert av Timaeus av Tauromenion på 300-tallet f.Kr.) og det ble foreslått at sammenslutning var inspirert av gallernes «melkehvite» hudfarge (γάλα, gala, «melk»), gresk Γαλάται, Galatai, Galatæ.

Engelske Gaul og franske Gaule, Gaulois, er ikke beslektet til latinske Gallia og Galli til tross for den ytre likhet. De er heller avledet fra det germanske begrepet walha, «fremmed», «romersk person», et eksonym gitt av germansktalende til keltisktalende, sannsynligvis via en latinisering av frankiske *Walholant «Gaul», bokstavelig «landet til de fremmede/romere», (noe som gjør begrepene waliser og wallachia delvis beslektet), det vanlige ordet for ikkegermanere, det vil si samlegruppen av keltisktalende og latinsktalende.

Navnet Gaul er tidvis feilaktig knyttet til det etniske navnet Gael, noe som er avledet fra gammelirske Goidel (lånt i seg selv på 600-tallet fra urwalisisk Guoidel, stavet Gwyddel på mellomwalisisk og moderne walisisk, er sannsynligvis avledet fra et brytonisk rotord *Wēdelos i den bokstavelige meningen «skogmann», «villmann») navnet er således ikke beslektet. På den andre siden, det irske ordet gall hadde opprinnelig betydningen «en galler», det vil si en som kom fra Gallia, men ble senere utvidet til å bety en hvilken som helst fremmed, og ble deretter en generell betegnelse på norrøne vikinger, og senere igjen av normannere. Ordet gael og gall er tidvis benyttet sammen som kontrast, eksempelvis i boken Cogad Gáedel re Gallaib fra 1100-tallet.

Historie

Vercingetorix overgir seg til Julius Cæsar. Maleri fra 1899.

Den romerske prokonsul og general Julius Cæsar invaderte Galla med sin hær i 58 f.Kr. Den offisielle årsaken var støtte Romas allierte mot den migrerende stammen helvetikere. Med støtte fra ulike galliske stammer klarte Cæsar og den romerske hæren underlegge seg nær hele Gallia. Selv om gallerne var militært like sterke som romerne, var de indre motsetningene mellom de ulike stammene nok til at Cæsars disiplinerte hær greide å nedkjempe all motstand. Den galliske lederen Vercingetorix’ forsøk på å forene gallerne til felles motstand mot den romerske invasjonen kom altfor sent. Cæsar ble nær utmanøvrert av Vercingetorix i beleiringen av Gergorvia, en befestet by midt i Gallia, og Cæsars allianser med mange galliske stammer brøt sammen. I det avgjørende slaget ved Alesia i 52 f.Kr. ble gallerne nedkjempet. Det ble også det siste store slaget mellom gallerne og romerne og var vendepunktet i gallerkrigene. Slaget innebar også en slutt på den galliske dominansen i områdene som i dag er Frankrike, Belgia, Sveits og nordlige Italia. Hendelsene ved Alesia har blitt beskrevet av flere samtidige skribenter, men mest kjent er Cæsars egne i Commentarii de Bello Gallico. Etter den romerske seieren ble hele Gallia underkastet romersk herredømme og ble en romersk provins.

Det er vanskelig å gi nøyaktige tall, men det er antatt at minst en million (antagelig 1 av 5 gallere) døde, ytterligere en million ble gjort til slaver, 300 stammer ble underkastet og rundt 800 byer ble ødelagt. Eksempelvis ble det hevdet at byen Avaricum (Bourges) hadde 40 000 innbyggere, og Cæsar beordret dem henrettet. Kun 800 skal ha overlevd. I løpet av Cæsars krig mot helvetikere skal rundt regnet 60 prosent ha blitt drept og ytterligere 20 prosent lagt i slaveri, i henhold til hans egne beregninger, men slik tall kan være preget av store overdrivelser.

Galliske krigsfanger i Roma.

Den galliske kulturen ble deretter i stor grad oversvømmet av romersk kultur. Latinsk språk ble overtatt av gallerne, og Gallia ble underlagt og innlemmet av det romerske rike. All administrasjon ble endret, og gallerne ble over tid til romerske borgere. Den territoriale organiseringen av Gallia ble fullført av Augustus fra 27 til 12 f.Kr. Han opprettet tre romerske provinser: Gallia Belgica, Gallia Lugdunensis og Aquitania. I rundt 200 år ble pax romana, den romerske freden, opprettholdt, med unntak av en del lokale uroligheter og opprør. Keiser Claudius, som var født i Lugdunum (i dag Lyon), tillot galliske adelsmenn slippe til det romerske senatet i år 48. Han beordret også undertrykkelse av druidene, gallernes religiøse lederne. Stedegne galliske guddommer ble lagt sammen med deres romersk motsvarigheter, og religiøs dyrkelse av den romerske keiseren ble oppmuntret. Ved 300-tallet hadde imidlertid kristendommen blitt dominerende i folkets religiøse forestillinger, og den svekkede galliske kulturen ble ytterligere forringet ved at latin ble benyttet i gudstjenestene.

Fra 200-tallet e.Kr. førte streiftokt og angrep fra germanske stammer i nord til slutten på denne epoken. Fram til 400-tallet var Gallia utsatt for gjentatte angrep av germanere, særlig frankere. Det galliske rike (latin: Imperium Galliarum), bestående av områdene i Germania, Gallia, Britannia og kortvarig også Hispania, brøt ut av Romerriket i tiden 260 til 274. Det oppsto kortvarig i kjølvannet av krisen på 200-tallet, i en periode da Romerriket var på sammenbruddets rand. Det ble opprettet av Postumus i 260 etter barbarinvasjoner og politisk uro og ustabilitet i Roma. Etter at Postumus ble myrdet i 268 tapte riket mye av sine områder, men fortsatte videre under en rekke keisere og usurpatorer. Hovedstaden var Colonia Agrippinensis, dagens Köln. Riket ble gjenerobret av den romerske keiseren Aurelian etter slaget ved Châlons i 274. Fra 406 kom nye germanske stammer, særlig vandalene, og herjet Gallia. Vestgotere, i navnet allierte med romerne, bosatte seg i det området som i dag er Aquitaine. De samarbeidet med den romerske generalen Flavius Aetius i slaget ved Chalons i 451 i å beseire hunerne. Ved 478 hadde vestgoterne også underlagt seg Gallia Narbonensis. I mellomtiden hadde frankerne tatt over nordlige Gallia, og alamannerne og burgunderne bosatt seg i øst.

Som følge av frankernes seier i slaget ved Soissons i 486 ble det siste romerske området i Gallia ble erobret av Klodvig, frankernes konge. Gallia unntatt Septimania kom inn under det frankiske merovingernes dynasti og ble de første kongene av Frankrike. Gallo-romersk kultur fortsatte i områdene Gallia Narbonensis som utviklet seg til områdene Oksitania, Gallia Cisalpina («Gallia på denne siden av Alpene») og i mindre grad Aquitania. Det tidligere romerske nordlige Gallia, straks det ble besatt av frankere, utviklet sin merovingske kultur. Romersk dagligliv, sentrert rundt offentlige hendelser og kulturelt ansvar for det urbane livet i res publica og det tidvis luksuriøse livet det rurale villasystemet vedvarte lengre i de gallo-romerske områdene hvor vestgoterne i stor grad opprettholdt status quo tidlig på 400-tallet. Gallo-romersk språk vedvarte i nordøst i Silva Carbonaria som utgjorde en effektiv kulturell grense med frankere i nord og øst, og i nordvest i de nedre dalstrøkene av elven Loire hvor gallo-romersk kultur vokste sammen med frankisk kultur i en by som Tours, og bevitnet i en person som den gallo-romerske biskop og historiker Gregorius av Tours.

I populærkulturen

Tegneseriefigurene Asterix og Obelix er framstilt som gallere, den eneste landsbyen som ikke ble erobret av Cæsar og romerne.

Eksterne lenker

• (en) Gauls – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Gallic Wars Arkivert 26. september 2011 hos Wayback Machine., engelsk oversettelse av Julius Cæsars Gallerkrigene