Luftfjæring

Luftfjæring på kjøretøy er en type fjæring som bruker luftbelger i stedet for spiralfjærer eller bladfjærer. Det brukes ofte på tunge kjøretøy og lettere kjøretøy der det er et høyere krav til behagelig kjøring. Fjærelementene består av luftbelger som fylles med trykkluft av en kompressor som vanligvis drives av kjøretøyets motor.

Fordelen med luftfjæring framfor konvensjonelle stålfjærer er bedre kjørekomfort og kontinuerlig variabel nivåregulering. Via kontrollventiler reguleres trykket i luftbelgene avhengig av belastningen.

Personbiler

Luftfjæring på en lastebil.

Luftfjæring kom først på Stout Scarab i 1946, men den første serieproduserte personbilen med luftfjæring var Cadillac Eldorado Brougham i modellåret 1957. Systemet var siden ekstrautstyr på flere amerikanske bilmodeller på slutten av 1950-talet og på enkelte tyske modeller på 1960-tallet. Høye produksjonskostnader og forbedrede konvensjonelle fjæringsystem gjorde at luftfjæring da ikke slo igjennom for vanlige personbiler.

Luftfjæring kom tilbake på slutten av 1990-tallet som ekstrautstyr til Mercedes-Benz S-klasse, og er siden brukt også til andre bilmerker.

Lastebiler og busser

Luftfjæring brukes på tunge kjøretøyer. Dermed kan fjæringen tilpasses lastevekten og gi bedre komfort.

På moderne busser brukes luftfjæring ofte for å regulere høyden mellom mellom bussens golv og bussholdeplassen ved på- og avstigning.

Tog og sporvogner

Motorvognboggi der hjulakselen fjæres med spiralfjærer, mens boggien fjæres mot selve vognen med de to svarte luftbelgene.

Moderne tog og sporvogner er oftest utrustet med luftfjæring mellom boggien og selve vognen. Det gir bedre komfort og automatisk nivåregulering. Golvet i persontog kan dermed holdes i nivå med jernbanestasjonenes plattformer ved på- og avstigning.