Loven om skille av kirke og stat (Frankrike)

Kirkeport med tympanum på en fransk katolsk kirke, påført i 1905/06

Det franske nasjonalarkivet har originalutgaven av den vedtatte lov.

Lovteksen som presentert i nasjonalforsamlingen i 1905 - første side.

Karikatur fra 1905 som viser Voltaire (i skyene) og statsminister Émile Combes (med øksa) som tvinger gjennom skillet. Paven er Pius X, og kvinnen er nasjonspersonifikasjonen Marianne. (Centre national et musée Jean-Jaurès.)

En karikatur undervisningsminister Jean-Baptiste Bienvenu-Martin (1928-1932) som håndhever loven.

Loven om separasjon av kirke og stat (fransk: Loi relative à la séparation des Eglises et de l'Etat) introduserte laïcité - en fransk form av sekularisme - i Frankrike i 9. desember 1905.

Loven gjelder ikke i Alsace-Lorraine (som var tyske områder da loven ble vedtatt: Elsass og Lothringen), og heller ikke i de oversjøiske territoriene Fransk Guyana, Fransk Polynesia, Ny-Caledonia, Mayotte, Saint-Pierre-et-Miquelon, og Wallis og Futuna .

Bakgrunn

I Den tredje franske republikk var det gjentatte innenrikspolitiske spenninger fordi mektige konservativ-restorative krefter i det franske samfunn var grunnleggende skeptiske til den republikansk-demokratiske stats- og samfunnsformen. De søkte en konservativ-autoritær omstrukturering av staten, som blant annet gjeninnføring av monarkiet. Disse styrkene hadde særlig støtte i militære kretser, blant adelen, blant radikalisert småborgerskap og deler av den katolske kirke. Disse ideene ble gitt ekstremt uttrykk av Action Française, som var monarkistisk, anti-demokratisk og anti-parlamentarisk, nasjonalistisk, militant katolsk, anti-tysk og antisemittisk.

Et uttrykk for kampen mellom de konservative og de anti-parlamentariske kreftene, og tilhengerne av den parlamentarisk-demokratiske republikk var Dreyfus-saken, som rystet landet fra 1894 til 1905. Affæren endte til slutt med fullstendig rehabilitering av den urettferdig dømte kaptein Dreyfus og dermed med en seier for den republikanske side.

I 1902, i kjølvannet av denne affæren, vant den politiske venstresiden parlamentsvalget. De radikale demokratene så spesielt på den katolske kirke som en fiende av republikken. De borgerlige liberale kritiserte særlig deres antimodernistiske holdning. Det fantes fra før også en lang tradisjon for antiklerikalisme i Frankrike, som gikk tilbake til opplysningstiden og den franske revolusjon. Den nye regjering tok beslutningen om endelig å begrense kirkenes innflytelse på samfunnet og spesielt på utdanningsvesenet. De ledende skikkelsene i dette engasjementet var Aristide Briand, Émile Combes, Jean Jaurès, Georges Clemenceau og Francis de Pressensé. Forholdet mellom kirke og fransk stat var i løpet av 1900-taLLets første år blitt regulert i en rekke lover:

Allerede i 1901 tvang den franske foreningsloven vedtatt av den forrige regjeringen alle klostre, ordener og kongregasjoner under pavelig rett , til å underkaste seg en fransk biskops autoritet; eksempte samfunn som var direkte underlagt paven måtte oppløses eller forlate Frankrike i oktober 1901.

• Juli 1902: Nedleggelse av de rundt 3000 ikke-statsgodkjente kirkeskolene. Dette førte til voldelige offentlige protester - 74 biskoper signerte en protestation. Regjeringen sluttet da å betale lønner til biskoper.
• Mars 1903: Oppløsning av alle mannlige ordenssamfunn; tallrike brødre og prester finner tilflukt i alternative klostre i utlandet og i franske kolonier.
• Juli 1903: Oppløsning av alle kvinnelige ordenssamfunn
• 7. juli 1904: Forbud mot etablering av nye ordenssamfunn

Frankrike under Loven om separasjon av kirke og stat

Den 9. desember 1905 ble Loven om skille mellom kirke og stat endelig vedtatt. Denne loven etablerte prinsippet om sekularisme- Den er gyldig enn i dag (2024) i Frankrike, innebærer fullstendig adskillelse av kirke og stat. Selv om loven først og fremst gjaldt den katolske kirke, ble andre trossamfunn og trossamfunn inkludert i denne bestemmelsen av hensyn til nøytralitet.

Lovene ble fordømt av pave Pius X i encyklikaen Vehementer nos og forverret den franske republikks forhold til den katolske kirke for mange år fremover. I noen tilfeller kunne lovene bare håndheves mot betydelig motstand fra deler av befolkningen lojale mot kirken. Den 28. juli 1904 ble de diplomatiske forbindelsene mellom Frankrike og Den hellige stol brutt. De ble ikke gjenopptatt før i 1921.

Fra loven trådte i kraft har det ikke vært overført statlige midler til den katolske kirke eller til andre trossamfunn. Alle sakralbygg reist før 1905, spesielt kirker, er offentlig eiendom og vedlikeholdes av staten. Religionsundervisningen i statlige skoler ble også avskaffet. Dette betød at de generelt eldre katolske kirkebyggene - altså de som er knyttet til det største trossamfunnet - vedlikeholdes av staten, mens de til de andre kristne kirkesamfunnene og andre religioners gudstjenestehus av aldersgrunner ikke er det. Et unntak er området Alsace-Lorraine, som da var en del av keiserriket Tyskland, hvor det fortsatt er religionsklasser i statlige skoler,[3] Fransk Guyana, Fransk Polynesia og Ny-Caledonia. Allerede i 1901 slo en ny foreningslov fast at trossamfunn måtte søke om anerkjennelse som forening, noe som var underlagt strenge vilkår, som ble gjennomført strengere og strengere i årene under Émile Combes, og til slutt nektet nesten alle samfunn.

I 1902 ble rundt 3000 kirkedrevne skoler stengt. Fra juli 1904 fikk medlemmer av ordenen ikke lenger jobbe som lærere i det hele tatt, og krusifikser og religiøse symboler ble fjernet fra offentlige bygninger som skoler eller domstoler.

Med loven av 1905 avsluttet den franske regjering også konkordatet som Napoleon hadde inngått med Pavestolen i 1801. Institusjonell sjelesorg («aumôneries») er unntatt fra det generelle forbud mot statlig finansiering av religion, selv om det vises til realiseringen av religionsfriheten (artikkel 1 paragraf 2 i separasjonsloven av 1905). Dette inkluderer også militærpresttjenesten, som opprinnelig var begrenset til katolske, protestantiske og jødiske militærprester. I 2005 ble dette supplert med en islamsk feltpresstjeneste.

På bakgrunn av sekularismen i det statlige skoleverket, har det vært en god del spenninger. Et eksempel er en strid om bruk av hodeskjerf i franske skoler. Det ble til at elevene fra 2005 ikke fikk lov til å bruke religiøse klær eller tydelige religiøse symboler i timene.

Axel von Campenhausen påpeker at religiøse samfunn, spesielt den romersk-katolske kirke og islam, støttes på en rekke måter. Den rettslige situasjonen er basert på ministerielle ordre, dekreter og rettsavgjørelser og kan være ekstremt forvirrende og motstridende i detaljene. Derfor krever tiltak komplisert begrunnelse i enkeltsaker.

Betydning

Frankrike har vært sekulært siden Loven om separasjon av kirke og stat av 1905, noe som også står i artikkel 1 i grunnloven for Den femte franske republikk av 1958. I motsetning til Tyskland, for eksempel, er kirker og religiøse samfunn foreninger under privatrett, ikke selskaper under offentlig lov, det er ingen religionsundervisning i offentlige skoler, staten forbyr bruk av religiøse symboler i skolen, og den samler ikke inn kirkeskatt for kirkene (de finansierer seg på annet vis) og kirkene har ingen seter i kringkastingsråd. Likevel er det mange private skoler i Frankrike som drives av den katolske kirke og hvor mer enn 20% av franske studenter er utdannet.

Litteratur

• Murat Akan:. The Politics of Secularism: Religion, Diversity, and Institutional Change in France and Turkey (Columbia University Press, 2017).
• Jean-Marie Mayeur og Madeleine Rebérioux: The Third Republic from its Origins to the Great War, 1871 - 1914 (1984) pp 227–44
• C.S. Phillips: The Church in France, 1848-1907 (1936)
• Paul Sabatier: Disestablishment in France (1906) online
• Benedikt Kranemann, Myriam Wijlens (Hrsg.): Religion und Laicité in Frankreich. Entwicklungen, Herausforderungen und Perspektiven (= Erfurter theologische Schriften. Bd. 37). Echter, Würzburg 2009, ISBN 978-3-429-03037-7.
• Jean-Paul Cahn, Hartmut Kaelble (Hrsg.): Religion und Laizität in Frankreich und Deutschland im 19. und 20. Jahrhundert. = Religions et laïcité en France et en Allemagne aux 19e et 20e siècles (= Schriftenreihe des Deutsch-französischen Historikerkomitees. Bd. 5). Steiner, Stuttgart 2008, ISBN 978-3-515-09276-0 (deutsch und französisch).
• Jean-Marie Mayeur: La Séparation de l'Église et de l'État, Paris, Colin, Collection «archives Julliard», 1998, rééd. avec compléments, Éditions de l’Atelier, 2005.
• Jean Baubérot: Laïcité 1905-2005, entre passion et raison, Le Seuil, Paris, 2004, 280 pp., ISBN 9782020637411.
• André Damien, Yves Bruley: Dominique de Villepin e Jean-Michel Gaillard, 1905, la séparation de l'Église et de l'État : Les textes fondateurs, Librairie Académique Perrin, Parigi, 2004.
• Mathilde Guilbaud: La loi de séparation de 1905 ou l’impossible rupture, Revue d’histoire du XIX siècle, 28 | 2004, 163-173.
• Maurice Larkin: L'Église et l'État en France, 1905 : la crise de la séparation, Privat, Toulouse, 2004, 283 pp., ISBN 9782708956162.
• Jean Sévilla: Quand les catholiques étaient hors la loi, Paris, Librairie Académique Perrin, 2005, 332 pp., ISBN 2-262-02196-1.
• Jean-Paul Scot: L'État chez lui, l'Église chez elle: comprendre la loi de 1905 sur la séparation des églises et de l'État, Paris, Seuil, Seuil, 2005, 389 pp., ISBN 9782020689175.
• Jean-Michel Ducomte: La Loi de 1905. Quand l'État se séparait des Églises, Toulouse, Milan, collection « Les Essentiels », 2005.
• Max Tacel: Restaurations, révolutions, nationalités (1815-1870), Paris ; Milan ; Barcelone, Masson, 1990, 318 pp., ISBN 9782225842597.
• Francis Démier: La France du XIX siècle: 1814-1914, Paris, Seuil, 2000, 602 pp., ISBN 9782020406475.
• Marc Villemain: L'Esprit clerc: Émile Combes ou le chemin de croix du diable, Paris, Fondation Jean-Jaurès, 1999, 152 pp., ISBN 9782910461072.

Referanser

Autoritetsdata